Kommentar

Jan Egeland tilhører den absolutte eliten innen bistands- og fredsindustrien. Han har ben innenfor både i bistandsorganisasjoner og i FN-systemet. Her som FNs spesialutsending til Syria, intervjuet av Reuters i Geneve 29. november 2018. FN-engasjementet er intet hinder for sterke politiske utspill. Egeland hadde voldsomme karakteristikker av Donald Trump i et VG-intervju 17. januar, etter å ha besøkt Honduras, Guatemala og El Salvador:

 – Jeg tror at det er en bevisst politikk å lage en endeløs kø som tar fra folk alt håp om en fremtid i USA. De vil ikke gi de fortvilte menneskene noe håp om å nå frem. Køen ved grensen kommer bare til å bli større og verre og forsøkene på å forsere grensen mer livsfarlige. Dermed lager Trump en kunstig krise der, sier Egeland, som nylig var i Honduras i tre dager og så den desperate situasjonen med egne øyne.

Egeland mener altså at USA har plikt til å gi asyl til millioner av mennesker fra Mellom-Amerika, pga korrupsjon og vold. Det gjør USA til et mottakssenter for et helt kontinents problemer. Det kommer fortsatt 60.000 illegale over grensen hver måned. Foto: Denis Balibouse/Reuters/Scanpix

 

I mange år har vi fortalt om de frivillige bistandsorganisasjonenes virksomhet i Midtøsten, den såkalte «fredsindustrien,» hvor resultatet snarere har vært å holde konflikter gående enn å bidra til fred gjennom humanitær nødhjelp.  Organisasjoner som Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen og Kirkens Nødhjelp er ofte ikke de hjertevarme hjelpetiltakene for mennesker i nød som nordmenn i årevis har båret kollektbøsser for. 

De tilhører et internasjonalt organisert monsternettverk av milliardbedrifter som på vegne av stater og politiske myndigheter utfører oppdrag i konfliktområder som har klare politiske formål og virkninger.  Ofte har vi sett at de mot betaling samler inn «kritikk og anklager» mot Israel som FN og giverlandene så bruker i politisk krigføring mot den jødiske staten.

Dette er en virksomhet som har pågått gjennom tiår.  Norge og EU sammen med andre europeiske land har hele tiden vært en stor aktør i dette markedet, og skadevirkningene er håndgripelige.  Den alvorligste virkningen av denne politikken er at den fredsprosessen som på 1990-tallet ble innledet mellom israelske myndigheter og Palestina-arabiske organisasjoner med sikte på å få slutt på arabisk terror, etablere lokalt selvstyre og skape økonomisk velstand i de arabiske områdene, ble undergravet og ødelagt med finansiell støtte fra Norge og Europa.

Hvis det en gang blir mulig å gi en fullstendig og historisk korrekt fremstilling av norske myndigheters rolle i Midtøsten de siste 25 år, vil man heller ikke kunne komme utenom å beskrive slike milepæler som Utenriksdepartementets opprettelse av organisasjonen Noref, Norsk ressurssenter for fredsbygging, i 2008.  Virksomheten har vært finansiert over departementets budsjett og fra internasjonale donorer, og har vært ledet av departementets egne folk og bl.a. prost Trond Bakkevig.

Denne institusjonen har UD brukt til bl.a. å kamuflere noe av sin virksomhet i de palestinske områdene og til å gi rent politiske operasjoner og inngrep et skinn av sivil bistand.  Men dette skinnet bedrar.  Sammen med en tilsvarende amerikansk institusjon, The US/Middle East Project, har Utenriksdepartementet gjennom Noref for eksempel finansiert en Palestina-arabisk studie som beskriver og utgjør et veikart for hvordan man på palestinsk side skal håndtere en situasjon hvor det skjer nedleggelse og ”sammenbrudd” i de palestinske selvstyremyndighetene slik at disse ikke lenger utøver de funksjonene de er tillagt under Oslo-avtalene og det medfølgende avtaleverket som har vært utviklet gjennom mer enn 20 år. 

Dette UD-støttede prosjektet pågikk gjennom flere år og ble ført i pennen av The Palestinian Center for Policy and Survey Research, PSR.  Prosjektet fikk navnet ”The Likelihood, Consequences and Policy Implications of PA Collapse or Dissolution,” og sluttrapporten ble fremlagt i 2014.  Den gir en detaljert fremstilling av hvilke tiltak av bl.a. terror og opprør som vil kunne bli iverksatt mot Israel fra ulike palestinske grupperinger under forskjellige hypotetiske forutsetninger når de palestinske selvstyremyndighetene bryter sammen eller oppløses. 

Det er ikke lenge til denne norsk-finansierte arabiske handlingsplanen kan bli satt ut i livet.  Mahmoud Abbas er 84 år gammel og ved dårlig helse.  Han ble så sent som i fjor på ny reddet og holdt i live av israelske sykehusleger, og det øvrige lederskapet omkring ham posisjonerer seg nå for den maktkampen som de alle regner med snart vil måtte komme.  Maktkampen for å bli hans etterfølger er allerede i gang bak kulissene.  De forskjellige fraksjonene lagrer våpen og gjør seg klar til strid.  Bare et mirakel synes å kunne hindre et blodbad. 

Det norske bidraget til denne situasjonen kan ikke sies å ha vært særlig forutseende.  Gjennom formannsvervet i komiteen som leder internasjonal innsamling av penger til de palestinske selvstyremyndighetene, har utenriksministeren hatt en unik mulighet til å stille krav til bruken av de milliardene av dollar som gjennom et kvart århundre har vært bevilget og samlet inn til «statsbyggende» virksomhet i de selvstyrte områdene.  Det er slått fast at svært mye av disse midlene har gått til avlønning av terrorister og til utarbeidelse av skolebøker som fremstiller Israel og det jødiske folk som uforsonlige fiender.  Utenriksministeren uttrykker uro over forholdene, men fortsetter å samle inn penger til et korrupt regime som er i ferd med å gå i indre oppløsning.  Dette fortsetter til tross for at det i Stortinget er en voksende skepsis til denne finansieringen.

Også gjennom frivillige organisasjoner har våre myndigheter gjennom mange år aktivt støttet tiltak som undergraver den fredsprosessen som Oslo-avtalene var opphav til.  I stedet for å stille krav til de palestinske selvstyremyndighetenes bruk av midler, har Norge sammen med EU aktivt støttet Israels fiender når disse har lagt frem resolusjoner mot Israel i FN, og man har kritisert Israel når landets myndigheter følger de bestemmelser som man var enig om i Oslo-avtalene. 

Summen av alt dette gjør at vi ser grunn til å reise tvil om norske myndigheters oppriktige holdning til den innsatsen som har vært gjort i Midtøsten gjennom flere tiår.  Hvorfor er det så om å gjøre å anklage Israel for brudd på avtaler når det faktisk er lett å konstatere at norske myndigheter selv har et lemfeldig forhold til de samme avtalene og påviselig spiller et politisk dobbeltspill?

Vi har merket oss at vi slett ikke er alene om å gi uttrykk for skepsis til Norges humanitære innsats i området.  Nylig reiste historikeren, professor Terje Tvedt, tilsvarende kritikk i en debatt i regi av medieselskapet Mot Dag.  Hans karakteristikker av norsk bistandspolitikk rettes bl.a. mot det han kaller humanitær intervensjon, eller statsfinansiert internasjonal politikk forkledd som humanitær bistand og nødhjelp.  «Bistandsorganisasjoner er blitt milliard-firmaer betalt av stater for å utføre politikk i andre land,» sier professor Tvedt. 

Vi setter pris på at det stadig er flere i Norge som innser og forteller dette.  Det norske folk som har ofret så mange milliarder i det godes tjeneste, har krav på å få vite sannheten om hva pengene gikk til, hvem som skodde seg og hvorfor så store ressurser aldri nådde frem til de trengende.  På en dag hvor endog Frankrikes president Macron sier han har sluttet seg til IHRAs internasjonale definisjon på antisemittisk atferd, må det være lov å håpe at også norske myndigheter snart vil slutte med å behandle den jødiske staten Israel annerledes enn andre stater.

 

Denne og flere andre artikler finner du på SMAs hjemmeside: http://sma-norge.no/ 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

Kjøp Holocaust-bokpakken fra Document Forlag her!