Gjesteskribent

Tale holdt i Antwerpen den 23. juni 2006 etter invitasjon fra Vlaams Belang.

Del 2

Nå er jeg ikke tvil om at det finnes noe slikt som rasisme, at den har vært uhyre destruktiv, og at våre regjeringer gjør rett i å se etter metoder for å hindre at den kommer til uttrykk. Rasistisk motivert kriminalitet innebærer straffeskjerpelse i engelsk rett, og oppfordring til rasistisk vold anses som et alvorlig lovbrudd. Innføring av slike bestemmelser bør imidlertid ikke gjøre oss blinde for de mange doble standardene som hjemsøker diskusjonene om dette problemet.

For det første den doble standarden hva angår «rasisme»: en beskyldning som hele tiden rettes mot uskyldige medlemmer av den innfødte majoriteten, og nesten aldri mot skyldige medlemmer av innvandrerminoriteter. Dette er ikke bare et europeisk fenomen. Det er tvertimot en slags kollektiv skyldfølelse som i dag gjennomsyrer enhver diskusjon om rasemessige forskjeller i Vesten. Jeg hadde nylig anledning til å studere en akademisk artikkel i tidsskriftet til American Psychological Association, hvor organisasjonen kunngjorde sine offisielle retningslinjer om multikulturalisme og behandling av minoriteter. Og jeg ble sjokkert over å finne følgende setning: «Alle hvite mennesker er rasister, hva enten det er bevisst eller ikke.» Der har du det, støttet av et prestisjetungt akademisk og faglig organ: Alle hvite er rasister, om ikke bevisste sådanne. Det er for meg en rasistisk merknad av den laveste typen. Den tillegger folk med en bestemt hudfarge en kjempemessig moralsk skavank, som de ikke kan gjøre noe for å overvinne siden de ikke er den bevisst. Og setningen er et tegn på en utbredt tilnærming til rasemessige og kulturelle relasjoner i den moderne verden. Rasismen er definert som en sykdom hos det innfødte flertallet, en sykdom innvandrede minoriteter er genetisk immune mot, selv når de bringer med seg den dyptsittende antisemittismen som råder i store deler av den arabiske verden, eller malaysiernes hat mot etniske kinesere. Hvorfor er vår politiske elite så opptatt av å anklage sitt eget folk for rasisme, samtidig som den lukker øynene for innvandreres rasisme? Svaret er å finne i en annen dobbel standard, innkapslet i anklagen som så ofte forbindes med rasismen — anklagen om xenofobi.

Jeg tviler ikke på at det finnes noe slikt som xenofobi, selv om det er noe helt annet enn rasisme. Etymologisk betyr begrepet frykt for (og derfor aversjon mot) den fremmede. Selve bruken av ordet innebærer et skille mellom den som hører til og den som ikke gjør det, og idet de oppfordrer oss til å bli kvitt fremmedfrykten, inviterer politikerne oss til å utvide velkomsten til å gjelde andre enn oss selv — en velkomst basert på en anerkjennelse av deres annerledeshet. Nå er det svært lett for et utdannet medlem av den liberale eliten å forkaste sin xenofobi: Hans kontakter med utlendinger hjelper ham for det meste med å øke sin makt, styrke sin kunnskap og finpusse sin sosiale kompetanse. Men det er ikke så lett for en uskolert arbeider å dele dette synet når den ankommende utlendingen tar jobben hans, bringer med seg fremmede skikker og en hær av slektninger inn i nabolaget, og til slutt omgir ham med ghettoens ekskluderende lyder og synsinntrykk.

Men igjen er det en dobbel standard som påvirker det hele. Medlemmene av vår liberale elite er kanskje immune mot xenofobi, men det finnes en jevngod skavank som de viser til overmål, nemlig avvisningen av og aversjonen mot hjemstedet. Hvert land manifesterer denne lasten i sin egen nasjonale versjon. Ingen som vokste opp i etterkrigstidens England, kan ha unngått å merke seg latterliggjøringen vår nasjonale lojalitet er blitt gjenstand for blant utdannede personer, hvis frihet til å kritisere ville ha vært kvalt for flere år siden om ikke engelskmennene hadde vært rede til å dø for sitt land. Den lojaliteten folk trenger i hverdagen, og som de uoverveid bekrefter gjennom sine spontane sosiale handlinger, blir nå vanligvis latterliggjort eller sågar demonisert av utdanningssystemet og de dominerende mediene. Undervisningen i landets historie er en beretning om skam og fornedrelse. Vår nasjons kunst, litteratur og religion er mer eller mindre blitt kuttet vekk fra pensum, og folkelig særpreg, lokale tradisjoner og nasjonale seremonier rakkes rutinemessig ned på.

Dette frastøtelsen av den nasjonale ideen er et resultat av en eiendommelig sinnsstemning som har oppstått over hele den vestlige verden siden andre verdenskrig, og som er spesielt utbredt blant den intellektuelle og politiske eliten. Det finnes ikke noe helt dekkende ord for denne holdningen, selv om dens symptomer umiddelbart kan gjenkjennes: nemlig tilbøyeligheten til i enhver konflikt å ta «deres» parti mot «oss», samt det sterkt følte behovet for å nedvurdere kulturen, sedvanene og institusjonene som kan identifiseres som «våre». Jeg kaller denne holdningen oikofobi — aversjon mot hjemstedet — i den hensikt å understreke dens dype relasjon til xenofobien, som den er et speilbilde av. Oikofobien er et stadium et ungt sinn normalt går gjennom. Men det er et stadium hvor intellektuelle har en tendens til å bli sittende fast. Som George Orwell påpekte er venstreintellektuelle spesielt utsatt for det, og dette har ofte gjort dem til villige agenter for fremmede makter. Cambridge-spionene — utdannede personer som infiltrerte vår utenrikstjeneste under krigen og forrådte våre østeuropeiske allierte til Stalin — gir en talende illustrasjon av hva oikofobien har betydd for landet mitt og den vestlige alliansen. Og det er interessant å merke seg at et ferskt «dokudrama» bygd rundt Cambridge-spionene sendt på BBC, hverken tok for seg realitetene ved deres forræderi eller lidelsene til de millioner av deres østeuropeiske ofre, men simpelthen gav sin tilslutning til den oikofobien som hadde fått dem til å gjøre det de gjorde.

Ei heller er oikofobien en særskilt engelsk tilbøyelighet, enda mindre spesielt britisk. Når Sartre og Foucault tegner sitt portrett av den «borgerlige» mentaliteten, mentaliteten til den andre i hans annerledeshet, beskriver de en vanlig anstendig franskmann, og de uttrykker sin forakt for hans nasjonale kultur. En kronisk form for oikofobi har forkledd som politisk korrekthet spredd seg ved de amerikanske universitetene, og støyende kommet til overflaten i kjølvannet av 11. september for å håne kulturen som angivelig fremprovoserte angrepene, og dermed indirekte ta terroristenes parti. Og oikofobien kan overalt leses ut av angrepene på Vlaams Belang.

Dominansen oikofobene har over våre nasjonale parlamenter og EU-maskineriet, forklarer delvis aksepten for subsidiert innvandring, foruten angrepene på sedvaner og institusjoner knyttet til tradisjonelle, innfødte måter å leve på. Oikofobene avviser den nasjonale lojaliteten og definerer sine mål og idealer i strid med nasjonen, idet de fremmer overnasjonale institusjoner på de nasjonale regjeringenes bekostning, idet de aksepterer og godkjenner lover som er pålagt av det høye EU eller FN, og idet de definerer sin politiske visjon i form av kosmopolitiske verdier renset for enhver referanse til de spesielle følelsene av tilhørighet til et genuint historisk fellesskap. Oikofobene er i egne øyne forsvarere av den opplyste universalismen mot lokal sjåvinisme. Og det er fremveksten av oikofobi som har ført til den økende legitimitetskrisen i Europas nasjonalstater. For vi ser en massiv økning av lovbyrden på folk i Europa, og et ubarmhjertig angrep på den eneste lojaliteten som ville sette dem i stand til å bære denne byrden frivillig. Den eksplosive virkningen av dette er allerede følbar i Nederland og Frankrike, og selvfølgelig merkes den nå også i Belgia.

Men det finnes en tredje dobbel standard som kan merkes i EUs offisielle politikk hva angår nasjonalitet. Der hvor nasjonale følelser utgjør en trussel mot sentraliseringen av makten, er den europeiske maskinen fast bestemt på å utrydde dem. Dette er tilfellet med den flamske nasjonalismen, som truer selve maskinens hjerte. Der hvor de nasjonale følelsene tjener til å bryte ned rivaliserende maktsentra, slutter den europeiske maskinen seg derimot gjerne til dem. Den har behandlet mitt land som om Storbritannia var en fullstendig kunstig skapning som Belgia; den har oppmuntret den skotske og den walisiske nasjonalismen, og prakket på oss et offisielt kart der Skottland og Wales finnes, men England ikke er nevnt, da landet bare er en vilkårlig sum av fire uavhengige «regioner» det før eller senere skal byttes ut med. Storbritannia vant krigen, og erobret dermed en urokkelig plass i våre hjerter, en plass den ikke kan gi avkall på til fordel for dette maktsyke byråkratiet beliggende i det som en gang var et okkupert land. Den eneste måten å ødelegge Storbritannia på, er derfor å fremheve de rivaliserende lojalitetene som vil rive landet i filler og samtidig ødelegge dets sentrum, som er England.

Det er i lys av disse doble standardene at anklagen om «rasisme og xenofobi» bør vurderes. Det er en anklage som nesten bestandig rettes mot innfødte medlemmer av europeiske samfunn, særlig mot dem som befinner seg nederst på den sosiale rangstigen, for hvem masseinnvandring er en kostnad de ikke er blitt skolert til å bære (hvilket ikke på noen måte er deres egen skyld). Anklagen rettes også mot politiske partier som forsøker å representere disse personene, og som lover dem visse lettelser for byrdene ved et problem som ingen andre partier synes villige til å ta opp. De som retter anklagen, er nesten alltid i oikofobiens grep. Deres følelse av tilhørighet er skrøpelig, om den overhodet eksisterer. De ser på de gamle formene for europeisk fellesskap, og særlig på de gamle nasjonale identitetene som formet vårt kontinent, med dårlig skjult avsmak. Og ved å rette oppmerksomheten mot sine kosmopolitiske visjoner for politikken, er de i stand til å lukke øynene for det faktum at de europeiske landene rommer et økende antall mennesker som hverken har noen nasjonal lojalitet eller de opplysningsidealene som stammer fra den. Derfor er det på denne måten vi burde forstå anklagen on «rasisme og xenofobi»: Den skyldes den dårlige samvittigheten hos en liberal elite som lever i en tilstand av fornektelse.

Vel, kunne du kanskje innvende, hvorfor skulle de ikke leve i fornektelse hvis det får dem til å føle seg bedre? La meg til slutt si hva jeg mener er galt med denne formen for eksistensiell uærlighet. Vanlige mennesker i Europa er nå svært engstelige for sin fremtid: De leter etter noen som vil representere deres bekymringer, og treffe tiltak for å redusere dem. Den senere tidens islamistiske uhyrligheter, og den generelle tilstanden av beredskap mot terrorismen, har ikke gjort noenting for å berolige dem. Og når folk er i en tilstand av angst, utgjør de en trussel både mot seg selv og mot dem de frykter. Det er av største viktighet at de europeiske landene oppnår en effektiv integrasjon av sine innvandrermiljøer. Men hvis den liberale eliten ikke vil diskutere saken, og den fortsetter å legge all skyld for den økende angsten på den innfødte befolkningens xenofobi, for samtidig å overse oikofobien som en like medvirkende årsak, så vil virkningen på lang sikt trolig bli et voldsomt folkelig utbrudd som ingen vil ha fordel av, aller minst innvandrermiljøene.

Og dette bringer meg tilbake til mine innledende bemerkninger. Jeg kom hit for å snakke om noe som er av største interesse for dere, og også for meg. Men det virker som om det finnes mange mennesker i dette landet som synes at jeg ikke burde snakke med dere i det hele tatt, og at jeg ved å gjøre det blir plettet med den samme beskyldningen som er blitt rettet mot dere: beskyldningen om rasisme og xenofobi. Ved å snakke om denne beskyldningen, håper jeg å avlede den. Jeg er hverken rasist eller fremmedfiendtlig; jeg har for vane å anta at det samme gjelder for andre inntil de har bevist det motsatte, og jeg er glad for at det finnes et parti som er villig til å trosse denne anklagen for å drøfte problemet som i dag ligger alle vanlige europeere på hjertet. Til dem som skrev til meg og sa at jeg måtte boikotte Vlaams Belang, spurte jeg: Hva om du inviterer meg? Hvorfor starter ikke du diskusjonen vi alle så sårt trenger, hvis du ikke kan betro den til dem? Og selvfølgelig er det ingen av dem som har svart.