Tale holdt i Antwerpen den 23. juni 2006 etter invitasjon fra Vlaams Belang.

Da jeg ble invitert til å holde denne talen av min gamle venn Paul Belien, var min første reaksjon glede over at et politisk parti i Belgia skulle være interessert i mine tanker. Jeg var aldri blitt bedt om å tale til et politisk parti i Vest-Europa, og jeg trakk forlengst den konklusjon at en stemme som min er uten praktisk relevans for europeisk politikk, men kun må betraktes som uklar mumling i tenkningens stratosfære, uten noen klar anvendelse i de politiske realiteters domene. Jeg hadde hørt om Vlaams Belang, og dets forgjenger Vlaams Blok, som et kontroversielt parti med bred støtte i Belgias flamske befolkning. Jeg visste at partiet hadde vært skyteskive for det liberale establishment, at det var blitt beskyldt for «rasisme og xenofobi», og at det var blitt oppløst i sin tidligere form av en belgisk domstol. På den annen side var det mange forklaringer på anklagene som ikke hadde noe å gjøre med deres sannhetsgehalt, og for meg virket det sannsynlig at Vlaams Belangs virkelige forbrytelse hadde vært å true EUs egeninteresser.

Den mistanken ble til en viss grad bekreftet da det begynte å komme e-poster fra bekymrede «kolleger» i Belgia — folk som aldri tidligere hadde vist noen interesse for mine synspunkter, men som nå bønnfalt meg om å kansellere dette engasjementet, bad meg om ikke å gi troverdighet til et farlig høyreorientert parti, og advarte meg om hvordan mitt rykte kunne ta skade hvis jeg skulle bli assosiert med et parti av ekstremister. Det ble straks klart at striden omkring Vlaams Belang gikk til hjertet av belgisk politikk, og at motstanderne av Vlaams Belang ikke bare ønsket å beseire partiet i frie og rettferdige valg, men å ødelegge det som en politisk kraft. Og fordi de ikke kan ødelegge partiet med demokratiske midler, siden det har for vane å få flest stemmer ved parlamentsvalg, ønsker de i stedet å tilintetgjøre det ved hjelp av domstolene, foruten å skremme og bringe til taushet enhver som ellers ville gi legitimitet til partiets arbeid. Selve antydningen om at jeg ved å tale til Vlaams Belang — hva enten det skjer i en bifallende eller irettesettende tone — liksom har assosiert meg med partiet, avslører hvilke hensikter partiets motstandere har, nemlig å holde det utenfor dialogens gode selskap.

Men når det kommer til trusler, tar jeg instinktivt parti med den som er gjenstand for truslene. Hvis folk forteller meg at jeg ikke må ha noe med Jim å gjøre fordi alle anstendige mennesker boikotter ham, så er mitt instinkt å ha med Jim å gjøre. Kanskje vil jeg oppdage at det finnes svært gode grunner til å boikotte Jim. Men hvis jeg ikke har anstrengt meg for å lære ham å kjenne og bringe ham tilbake i folden av det menneskelige samfunn, da har jeg sviktet min plikt som kristen. Og det som gjelder for enkeltpersoner, gjelder også for politiske partier. Jeg benekter ikke at det finnes partier som bør være forbudt — slik nazistpartiet mange millioner døde for sent ble lyst fredløst, slik kommunistpartiet burde vært forbudt, og slik enkelte islamistiske partier blir forbudt i dagens Europa. Partier er etter min oppfatning som mennesker: De må opptre i samsvar med det kategoriske imperativ. De må ikke praktisere eller rettferdiggjøre drap, og ikke oppildne til hat mot noen minoriteter eller andre gjenkjennelige undergrupper i samfunnet. Og hvis de gjør disse tingene, har staten rett og plikt til å oppløse dem. Og det er selvfølgelig det første jeg skal si til dere i dag, i trygg forvissning om at det ikke er nødvendig å si det.

Det bør imidlertid påpekes at sosialistiske partier ikke alltid har adlydt denne hovedregelen mot slik ansporing. I mange år levde vårt eget Labour på en diett av klassehat som ikke helt og holdent var annerledes enn det hatet som hadde vært en hjørnestein i mellomkrigstidens kommunistiske ideologi. Det mest slående trekket ved sekstitallets venstreorienterte bevegelser — bevegelser som mange blant dagens politiske elite tilhørte — var det glødende hatet de tilkjennegav mot «borgerskapet», hvilket betydde alle som hadde eiendom. Oppfordringene til hat er aldri langt under overflaten i politikken, og vi må alle sammen hele tiden granske vår samvittighet for å være sikre på at vi selv ikke er skyldige i denne forbrytelsen, som det er så lett å anklage våre motstandere for. Det er når alt kommer til alt kun i en tilstand av rolig overveielse at vi kan ta fatt på den presserende oppgaven europeerne står overfor i dag: å komme frem til en ny, fremforhandlet ordning som vil omfatte alle borgere, gamle og nye, i stater som har endret seg irreversibelt på grunn av innvandringen.

Det er derfor anklagen om «rasisme og xenofobi» som har vært reist mot deres parti, er så alvorlig. For den er utformet for å antyde at Vlaams Belang ikke kan ta del i en slik forhandlingsløsning; at partiet ikke bare bryter den demokratiske politikkens grunnregler, men også at det avviser det primære målet med det nye Europa, som er å innlemme store innvandrerbefolkninger i en form for samfunnskontrakt som overskrider etnisk tilhørighet, religion, kultur og tro. Hvis vi ikke får i stand en slik form for samfunnskontrakt, kan vi vente oss en fremtid med misnøye og konflikt, hvor stridigheter mellom grupper blir dagens orden. Og hvis «rasisme og xenofobi» står i veien for denne nye formen for samfunnskontrakt, er det meget gode grunner til å mene at de er uakseptable egenskaper ved de partier som måtte gi uttrykk for noe slikt.

Men når jeg leser noen av angrepene på Vlaams Belang, kan jeg ikke unngå å minnes den tiden for tjue år siden da jeg selv ble anklaget for «rasisme og xenofobi» av de venstreliberale mediene i Storbritannia, og ble tvunget til å gå unådens spissrotgang av mine universitetskolleger. Min forbrytelse var å ha hevdet — i Salisbury Review hvor jeg var redaktør, og i min ukentlige spalte i London-avisen The Times — at den offisielle «multikulturalistiske» politikken var et feilgrep, og at Storbritannias fremtid avhenger av å integrere innvandrerne inn i en felles nasjonal kultur, ikke å oppmuntre dem til å bo for seg selv i kulturelle ghettoer. Eksakt det samme liberale establishment som den gangen møtte mine argumenter med indignasjon, har siden akseptert dem i all stillhet, og den alminnelig anerkjente oppfatning i dag er at vi trenger en britisk kultur alle våre innbyggere kan dele. Etter å ha vært gjenstand for denne anklagen som jeg i mitt eget tilfelle vet er usann, er jeg nødt til å være skeptisk mot dem som retter den, og som så kostnadsfritt og med slik en selvrettferdig tilfredshet synes å mene at skylden ligger hos andre snarere enn hos en selv. Heller enn å granske dere, akter jeg derfor å snakke mer generelt om betydningen av anklagen om rasisme og xenofobi, og om de omstendigheter som har gitt den slik en uforlignelig retorisk vekt at den er blitt ekvivalent til anklagen om kjetteri i middelalderens Europa, til hekseri i kolonitidens Massachusettes, eller «avvik» i den stalinistiske staten.

Den som er i en tilstand av fornektelse av sin egen dødelige sykdom, sin kones utroskap eller sitt barns kriminalitet, vil reise seg i sinne mot enhver som omtaler den forbudte sannheten. Likeledes vil en politisk kultur som fornekter et alvorlig samfunnsproblem, fordømme dem som prøver å diskutere det, og gjøre sitt beste for å bringe dem til taushet. I lang tid nå har den europeiske politiske klassen fortrengt problemene ved masseinnvandringen av mennesker som ikke tar del i vår europeiske livsstil. Den har vendt sitt sinne mot dem som har advart mot den splittelsen som kan følge, eller som har hevdet innfødte befolkningers rett til ikke å gi adgang til personer som hverken kan eller vil assimileres. Og ett av de våpen som eliten har brukt for å sikre at den aldri blir heftet av sannhetene den benekter, er å beskylde dem som ønsker å drøfte problemet for «rasisme og xenofobi». Folk i min generasjon har vokst opp i frykt for denne beskyldningen, akkurat som folk i Salem ble oppdratt i frykt for å bli stemplet som hekser. Vi så hva som skjedde med Enoch Powell som følge av en offentlig tale hvor han advarte mot farene. Jeg sier ikke at Powells tale, hvor han snakket om «Tiberen skummende av blod», var klok eller hensiktsmessig. Det var tvertimot altfor lett å anklage ham for panikkmakeri, og hans sitat av sybillen i Cumae hentet fra Aeneidens bok VI — som ingen selvfølgelig dro kjensel på — ble straks omskrevet til «elver av blod», og selv ble han avfeid som en farlig galning. Det var så godt som siste gang en britisk politiker våget å advare mot virkningene av innvandring på stor skala. Siden den gang har det hersket en engstelig taushet på politisk nivå, mens diskusjonen på alle andre nivåer med jevne mellomrom er blitt hemmet av skueprosesser mot dem som blir funnet skyldig i «rasisme» — for eksempel fordi de har hevdet at innvandrermiljøene må integreres, eller at separatismen er en iboende fare. Dette synet inntok Salisbury Review mens jeg satt i redaktørstolen, og det var grunnen til at jeg ble hudflettet.

Del 2

—

Den engelske filosofen og forfatteren Roger Scruton er en av verdens ledende konservative skribenter. Han er utdannet ved Cambridge-universitetet, har vært professor ved University of London og Boston University, og deler i øyeblikket sin tid mellom Institute for the Psychological Sciences i Arlington, Virginia, American Enterprise Institute i Washington, D.C., Oxford University og University of St Andrews. Han har skrevet mer enn 30 bøker over en rekke forskjellige temaer, og var med å starte det konservative tidsskriftet Salisbury Review. Document.no er glade for å få besøk av denne allsidige og produktive tenkeren i Oslo Militære Samfund den 24. mai.