Gjesteskribent

Tale holdt i Antwerpen den 23. juni 2006 etter invitasjon fra Vlaams Belang.

Del 1

Ved å fornekte et problem, forhindrer man diskusjon så lenge at det blir for sent å diskutere. Gjennom 1930-tallet levde den europeiske politiske eliten i fornektelsen av at Tyskland bevæpnet seg på ny. Da det var kommet så langt at sannheten ikke lenger kunne skjules, var det umulig å skremme Hitler fra å ta Tsjekkoslovakia. Når man reflekterer over slike eksempler, er det utvilsomt fornuftig å trekke den konklusjon at vi nå er forpliktet til å trosse beskyldningene om «rasisme og xenofobi», og diskutere alle sider ved innvandringen. Dette skylder vi ikke bare Europas innfødte befolkning, men også innvandrerne selv, som har like stor interesse av en fredelig sameksistens som resten av oss. Slik ser jeg på saken:

Ethvert samfunn er avhengig av en opplevelse av tilhørighet: en følelse av hvem «vi» er, hvorfor vi hører sammen, og hva vi har felles. Denne opplevelsen er prepolitisk: Den går forut for alle politiske institusjoner, og gir oss grunn til å akseptere disse. Den forener venstre og høyre, arbeidere og funksjonærer, menn og kvinner, foreldre og barn. Å true denne «første person flertall» er å legge til rette for pulverisering, ettersom folk slutter å vedkjenne seg noen generelle forpliktelser overfor naboene, og dermed setter seg fore å plyndre de oppsparte ressursene mens de kan. Uten tilhørighet risikerer vi en ny «allmenningens tragedie» etterhvert som vår nedarvede sosiale formue blir beslaglagt for umiddelbar bruk.

Tilhørighet defineres på forskjellige måter på forskjellige tider og steder. I mange samfunn er religionen en viktig del av den, slik at de vantro kastes ut eller marginaliseres, som i tradisjonelle islamske samfunn. Selv om religionen har vært en viktig del av europeisk identitet, ble den under påvirkning av opplysningstiden gradvis skjøvet i bakgrunnen av nasjonaliteten, og senere av nasjonalstatens fremvekst. Og det er takket være nasjonalstaten at vi nyter godt av friheter og sekulære jurisdiksjoner som er så attraktive for innvandrere — særlig de innvandrerne som definerer sin prepolitiske tilhørighet på religiøse snarere enn nasjonale betingelser. For den nasjonale lojaliteten er en form for godt naboskap: Den er en lojalitet til et felles hjemsted, og til de som har bygget det. Den stiller ingen særskilte krav av religiøs eller ideologisk natur, og er tilfreds med en felles lydighet mot den sekulære rettsstaten, samt en felles følelse av tilhørighet til landet, dets skikker og dets tradisjon for fredelig sameksistens. Fellesskap tuftet på en nasjonal snarere enn en religiøs forestilling om medlemskap, er i sin natur åpne for nykommere på en måte trossamfunn ikke er. En nykommer i et religiøst fellesskap må være forberedt på å konvertere; en innvandrer til et nasjonalt fellesskap trenger bare følge loven.

De europeiske nasjonalstatene har forsøkt å innkapsle den prepolitiske ideen om nasjonal lojalitet, i juridiske kriterier for statsborgerskap. Borgernes forhold til staten forstås som gjensidige rettigheter og plikter. Det å gjøre krav på status som borger, er å påkalle statsmaktens unnsetning mot ugjerningsmenn, men også å love å komme staten til unnsetning når den er i fare. Det er å nyte godt av rettigheter staten verner om som juridisk sett gjør en til alle andre borgeres likemann i enhver konflikt, og like sterkt bundet som de andre av plikten til lydighet.

Derfor er vi som borgere av nasjonalstatene bundet av gjensidige forpliktelser overfor alle dem som kan påberope seg vår nasjonalitet, uavhengig av familie, og uavhengig av tro. Vi tror at religionsfrihet, samvittighetsfrihet, ytringsfrihet og meningsfrihet ikke utgjør noen trussel mot vår felles lojalitet. Våre lover gjelder på et avgrenset territorium, og våre lovgivere er valgt av dem som hører hjemme der. Loven bekrefter derfor vår felles skjebne, og fremkaller vår felles lydighet. Lovlydighet blir en del av verdensordenen, en del av måten landet er tilrettelagt på. Våre folk kan raskt forenes stilt overfor en trussel, siden de forenes i forsvaret av det som er nødvendig for alle sammen — deres territorium. Symbolene på nasjonal lojalitet er hverken militante eller ideologiske, men består i fredelige bilder av hjemlandet, av stedet hvor vi hører hjemme. Den nasjonale lojaliteten er derfor til hjelp i forsoningen mellom klasser, interesser og trosretninger, og utgjør bakgrunnen for en politisk prosess basert på konsensus snarere enn på makt. Den nasjonale lojaliteten setter spesielt folk i stand til å respektere individets rettigheter og uavhengighet.

Av disse og lignende årsaker resulterer ikke bare den nasjonale lojaliteten i et demokratisk styresett, den tas også for gitt av det. Folk som er bundet av et nasjonalt «vi» har ingen problemer med å akseptere en regjering som har meninger og tar beslutninger de er uenige i; de har ingen problemer med å akseptere legitimiteten av opposisjon, eller fri tilkjennegivelse av synspunkter som virker opprørende. De er kort sagt i stand til å leve med demokratiet, og å uttrykke sine politiske forhåpninger ved hjelp av stemmeurnen. Ingen av disse gode tingene finnes i stater som er grunnlagt på et «vi» av tribal identitet eller et «vi» av tro. Og under moderne omstendigheter er alle slike stater i en konstant tilstand av konflikt eller borgerkrig, og de har hverken noen ekte rettsstat eller noe holdbart demokrati.

Jeg trenger ikke fortelle dere at den typen nasjonal lojalitet jeg akkurat har redegjort for, ikke stemmer særlig godt overens med tilfellet Belgia. For det moderne Belgia er en stat hvor to nasjoner blir holdt sammen, hovedsakelig mot den enes vilje. Det belgiske statsborgerskapet er ikke forankret i en felles nasjonal lojalitet, og det er blitt et rent rettslig privilegium som kan kjøpes eller selges med et pass. Slikt kjøp og salg av statsborgerskap, ofte til folk som kun tenker på det som en rett og aldri en plikt, er vanlig i Europa. Den politiske eliten ser ikke noe galt i at folk samler opp pass på samme måte som de kan samle på medlemsskap i klubber. Men det virker som om handel med belgiske pass er spesielt populært, kanskje fordi det ikke finnes noen prepolitisk lojalitet som passet representerer.

Av samme grunn gjøres ingen anstrengelser for å sikre at innvandrere til Belgia tilegner seg lojalitet til den sekulære staten, eller respekt for sedvanene som har formet den. Belgisk statsborgerskap er det innvandrerne er ute etter, og det belgiske statsborgerskapet er av den politiske klassen blitt behandlet som en vare. Den kan kjøpes og selges som alle andre varer.

Endelig har den belgiske politiske klassen blikket festet på Europa, på et kollektivt foretak som vil utrydde alle de gamle nasjonale lojalitetene, og sette en kosmopolitisk likegyldighet i deres sted. EU har betydd mye for den belgiske eliten. Unionen plasserer dem i hjertet av kontinentet. Den forvandler Brussel fra en provinsby i Flandern til Europas hovedstad, og skaffer til veie et prosjekt som vil avlede oppmerksomheten fra den tiltagende oppløsningen av landet, bort fra problemene de uansett er fast bestemte på å fornekte. Det er ikke noe rart at de blir sinte når et populært parti tar til orde for å adskille Flandern som en selvstyrt nasjonalstat med en egen, ny grunnlov. Selv om det ikke er noe grunnlag for anklagen om «rasisme og xenofobi», kan du være sikker på at planen er at den skal bli hengende ved. Bare tenk på hva som ville skje med EU hvis Flandern ble en nasjonalstat! For et tilbakeskritt det ville være — et skritt i retning den lojaliteten, den ansvarligheten, det demokratiet og alle de andre gammeldagse tingene EU ønsker å kvitte seg med.

Del 3