Kommentar

Det virker på meg som om vi bare kan redde Europa hvis vi kan stable på bena igjen det prosjektet som Charles de Gaulle hadde for verdensdelen, men som ble effektivt stanset av Jean Monnet: nasjonenes Europa. Det vil ikke bli lett å rakne opp nettet av forskrifter og påbud som finnes i de 180.000 sidene med fellesskapsrett. Det blir heller ikke lett å omdefinere rollene og strukturen til de europeiske domstolene, eller de europeiske institusjonenes kompetanse. Men det vanskeligste blir å oppnå enighet om hva nasjonal suverenitet egentlig betyr. Hva vil spesielt suverenitet bety etter EU? Konservative politikere i Storbritannia snakker ofte om å ta tilbake makt fra Brussel, som om denne makten ikke skulle ha forandret seg under fangenskapet, og som om den lett kan temmes når den blir brakt hjem. Dette er som om Menelaos skulle ha tenkt at livet hjemme i Mykene ville bli det samme som den gangen han kom seirende tilbake fra Troja, med den gjenerobrede Helena lydig travende bak seg, akkurat som i de gode gamle dager før hun ble borte.

Situasjonen i dagens Europa minner oss om at den europeiske sivilisasjonen gjorde plass til opplysningstiden ved å forstå de prepolitiske lojaliteter i nasjonale snarere enn religiøse termer. Den nasjonale idé er ikke opplysningens fiende, men dens nødvendige forutsetning. Den nasjonale lojaliteten marginaliserer den lojaliteten som utgår fra familie, stamme og tro, og stiller fremfor borgernes øyne et land som gjenstand for de patriotiske følelsene, ikke en person eller en gruppe. Dette landet er definert av et territorium, og av historien, kulturen og lovene som har gjort dette territoriet til vårt eget. Det er fremveksten av territoriet bakenfor religion, stamme og dynasti som karakteriserer det nittende århundrets nasjonalistiske kunst og litteratur, og nasjonalsangene til de selvidentifiserende nasjonene ble unnfanget som påkallelser av hjemmet, som i Sibelius’ Finlandia eller Englands uoffisielle nasjonalsang Land of Hope and Glory.

Opplysning betyr kort sagt grenser. Ta bort grensene, og folk begynner å identifisere seg ved stamme, rase eller religion, og ikke ved lov og territorium. Nasjonalitetens bestanddeler er landet og fortellingen om dets besittelse. Det er denne formen for territoriell lojalitet som har gjort det mulig for folk i vestlige demokratier å leve side om side og respektere hverandres rettigheter som borgere, til tross for radikale forskjeller i tro, og uten bånd av familie, slektskap eller langsiktig lokal sedvane til å opprettholde solidariteten mellom dem. For på grunnlag av den territorielle tilknytningen har det vært mulig å bygge en slags borgerpatriotisme, som anerkjenner lover og institusjoner som felles eiendeler, og som kan ønske dem som har kommet til den sosiale kontrakten utenfra, velkommen. Du kan ikke flytte inn i en stamme, en familie eller en tro, men du kan flytte til et land, på den betingelse at du er rede til å følge reglene som gjør det landet til et hjem.

Den nasjonale lojaliteten er ikke kjent overalt i verden. Ta Somalia. Folk kaller av og til Somalia for en «mislykket stat» siden det ikke har noen sentral regjering som er i stand til å treffe beslutninger på vegne av folket som helhet, eller innføre noen form for rettsorden. Men det virkelige problemet med Somalia er at det er en mislykket nasjon. Det har aldri utviklet den formen for sekulær og territoriell suverenitet med sans for lov og orden som gjør det mulig for et land å utvikle seg som en nasjonalstat, snarere enn som en mengde konkurrerende stammer og familier.

Det samme gjelder mange andre land hvor islam er den dominerende trosretningen. Selv om slike land kan fungere som stater, slik som Pakistan, er de ofte mislykkede nasjoner. De ser ikke ut til å fremkalle den typen territoriell lojalitet som ville gjøre det mulig for mennesker av forskjellige trosretninger, slektskapsnettverk og stammer å leve fredelig side om side, foruten å kjempe side om side på vegne av et felles hjemland. Det er mer sannsynlig at de slåss med hverandre om eierskapet til hjemlandet, enn at de forener sine krefter til dets beskyttelse. Og disse landenes nyere historie kan få en til å lure på om det ikke til syvende og sist finnes en dyp konflikt mellom islamske oppfatninger av samfunnet, og de forestillinger som har næret vår egen idé om nasjonal suverenitet. Kanskje er nasjonalstaten en anti-islamsk idé. Det er i alle fall hva Sayyid Qutb ville ha oss til å tro. Ved å leve i «skyggen av Koranen», som han er kjent for å ha sagt det, overgir man seg til Gud, og ikke til dødelige. Og alle mindre viktige jurisdiksjoner, medregnet disse som bygger på territorium, sedvane og menneskeskapte lover, blir opphevet av den øverste, allmektige jurisdiksjonen. (Fi zilâl al-Quran.) Ayatollah Khomeini sa det samme den gangen han avfeide patriotismen som hedenskap.

Denne observasjonen er selvsagt relevant for Midtøsten i dag, hvor vi finner restene av et stort islamsk imperium delt inn i nasjonalstater. Med noen få unntak er denne inndelingen et resultat av grenser som vestmaktene, og da særlig Storbritannia og Frankrike, trakk opp på kartet som et resultat av Sykes-Picot-avtalen fra 1917. Det er knapt noen overraskelse at for eksempel Irak har hatt slik en brokete historie som nasjonalstat, gitt at landet kun sporadisk har vært en stat, og aldri en nasjon. Det kan hende at kurdere, sunni-arabere og sjia-muslimer i Irak en dag kommer til å se på seg selv som irakere alle sammen. Men denne identiteten vil i så fall bli skjør og tendere mot fragmentering, og i en hvilken som helst konflikt ville de tre gruppene identifisere seg i opposisjon til hverandre. Faktisk er det bare kurderne som ser ut til å ha en velutviklet nasjonal identitet, og det er en identitet i opposisjon til staten de er en del av. Hva sjia-muslimene angår, er deres primære lojalitet også religiøs, og de skuer til sjia-islams hjemland Iran for å finne et eksempel til etterfølgelse i turbulente tider. I dag er vi vitne til sammenbruddet av den sivilrettslige orden i Syria, et land som aldri har vært en nasjonalstat, hvor alawittene, en minoritetssekt, har kontrollert de viktigste maktsentraene og etterstrebet legitimitet gjennom aggressive territorielle krav mot Libanon og Israel. Den pågående borgerkrigen er i ferd med å utarte til en krig mellom sekter, med kristne som de viktigste ofrene.

Det omstridte spørsmålet om islam og modernitet bringer oss langt bort fra tema. Det er nok å si at stamme og tro alltid har vært viktigere enn suverenitet i islamske tankesett, og den manglende fremveksten av nasjoner i Midtøsten kan delvis forklares med dette. Det forklarer også den spede fremveksten i land som Libanon og Egypt, hvor betydelige kristne minoriteter har opprettholdt langvarige handelsforbindelser med Europa.

Hva viktigere er: Jeg er ikke i tvil om at det var de mange århundrer med kristen dominans i Europa som la grunnlaget for den nasjonale lojaliteten, som går utenpå lojaliteten mot troen og familien, og som en sekulær jurisdiksjon og statsborgerlig orden kan bygges på. Det lyder kanskje paradoksalt å peke på en religion som den viktigste drivkraften i utviklingen av et sekulært styresett. Men vi bør huske under hvilke særegne omstendigheter kristendommen kom inn i verden. Jødene dannet et lukket samfunn, sammenbundet i et stramt nett av religiøse formalismer, men de var styrt fra Roma med en lov som ikke inneholdt noen guddommelige referanser, og som tilbød et om statsborgerskapsideal ethvert fritt individ i imperiet kunne strekke seg etter.

Jesus var i kon­flikt med de andre jøde­nes for­ma­lisme, og viste stor sym­pati for ideen om et seku­lært styre. Derav hans berømte ord om skatt­skyl­dig­he­ten: «Gi kei­se­ren hva kei­se­rens er, og Gud hva Guds er.» Den kristne troen ble pre­get av apos­te­len Pau­lus til bruk i sam­funn innen­for det romerske impe­riet som kun søkte fri­he­ten til sin egen guds­dyr­kelse, uten ambi­sjo­ner om å utfordre de seku­lære myn­dig­he­ter. Derav «myndighetene som finnes, er innsatt av Gud» (Romerbrevets 13. kapittel). Denne ideen om dob­bel loja­li­tet fort­satte etter Kon­stan­tin, og den ble støt­tet av pave Gela­sius I i det sjette århundre, i hans dok­trine om de to sver­dene men­nes­ke­he­ten var gitt for å styre seg selv: det som ved­rø­rer stats­le­ge­met, og det som ved­rø­rer den indi­vi­du­elle sjel. Den gamle kir­kens til­slut­ning til et seku­lært retts­sys­tem var ansvar­lig for den videre utvik­lin­gen i Europa, fra refor­ma­sjo­nen og opp­lys­nings­ti­den og til den rent ter­ri­to­ri­elle lov­giv­nin­gen som er rådende i dagens Vesten.

 

Det oven­stå­ende er andre del av et fore­drag for­fat­te­ren nylig holdt i Ungarn, gjen­gitt i norsk over­set­telse med venn­lig tillatelse.

Del I
Del III