Toget er vakkert, farvene fine, Norge om våren er det vakreste vi vet. Men på denne dag må en konstatere: Det er ikke lenger sikkert hva vi synger om. Nasjonalsangen er den samme, men ikke nasjonen.

ICDahl,_Bjerk_i_storm

Foto: IC Dahl: Bjerk i storm

Spørsmålet er om den finnes i den gamle formen. Noen har villet gi den en ny, og har kappet båndene til den gamle. Men disse planene har vist seg vanskelig å realisere. Mange elever var ikke å se i dagens tog i Oslo, og heller ikke foreldrene.

Det kan lure en til å tro at alt er som før: det ser ut som det gjorde for noen år siden. Men man kan spørre om ikke 17-mai er blitt en dag nordmenn feirer. Det er ikke populært å si det for mange ønsker å opprettholde forestillingen om at alt er som før. Men det er det ikke.

ANNONSE

Hva var det arkitektene bak den nye nasjonen kastet vrak på? Det var det kristne Norge.

Det finnes ikke noe vakrere nasjonalsanger enn Gud signe vårt dyre fedrland og Fagert er landet. Her smelter «nasjonalkjensle» og «kristentru» sammen. Slik var det før. Folk tok det som noe selvsagt. Èn måtte stå attåt for at det skulle gå bra.

Du sende ditt Ord til Norigs Fjell,
Og Ljos yver Landet strøymde.

Vi ser for oss en natur som er hard å stri med, som har tuktet folket, gjort det til hva det er. Men uten Ordet hadde det gått dårlig.

Og Norig det ligg vel langt i Nord,
Og Vetteren varer lenge;
Men Ljoset og Livet i ditt Ord
Det ingen kann setja Stenge.
Um Fjellet er høgt og Dalen trong,
Ditt Ord heve daa sitt Gjenge.

Men den nye nasjonale strategene fant ut at de kunne greie seg uten Gud. Det som er igjen av kristentru i det offentlige er bare rester, referanser til kulturarven. Verdiene er i dag nominelle, formelle henvisninger. Ikke noe aktivt levende, ingen forpliktelse, intet krav. Ikke noe du går i døden for. Det er bare ord. Men dagens elite har en overmåte stor tro på disse ordene. Men ikke Ordet.

Den nye tidens menn og kvinner har glemt det viktigste:

Vil Gud ikkje vera Bygningsmann,
Me faafengt paa Huset byggja.
Vil Gud ikkje verja By og Land,
Kann Vaktmann oss ikkje tryggja.

Tidligere generasjoner fikk inn med morsmelken at det kunne bli alvor, at Gud kan være god å ha når det kniper.

De samme menneskene har bygget ned vårt forsvar, slik at det om få år ikke vil være noe igjen av det. De som styrer må ha en overmåte stor tro på menneskene, eller sine egne forutseende evner. Hverken Gud eller en hær har de bruk for. Samtidig har de oppløst den gamle nasjonen og vil lage en ny som skal være for alle, hvor alle kulturer skal føle seg hjemme.

Det er det jeg mener med at nasjonen i den gamle betydningen er borte. Utdefinert.

Men hvem skal vi da spørre, hvor skal vi søke hjelp hvis vi havner i trøbbel?

Men atter seig Natt paa Landet ned
Med Trældom og tunge Tider.
Og Folket det sukka etter Ljos,
Og du lyste upp umsider.

Ja, vil det være noe Ljos omsider? Hvis menneskene ikke tar vare på dette lyset i seg selv, kan det være at det forsvinner, at det ikke er der.

Røkte. Man må røkte, passe på, stelle med. Myndighetene viser ingen vilje til å røkte, så får enkeltmennesket gjøre det selv.

Den som roper skal få svar.

For det gamle Norge var loven selve grunnfjellet. De menneskeskapte lovene og Loven, den uskrevne og den skrevne. De ti bud.

Du verna vaart Folk og gav oss Fred,
Og Landet med Log me bygde.

Denne pakten mellom folk og Gud er nasjonens livsgaranti. Den er usynlig og likevel det viktigste.

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629