Kommentar

 

 

Johan Christian Dahl (1788–1857), «Norsk bokmål: Stugunøset på Filefjell» (1851), olje på lerret, 67 × 89,5 cm, Nasjonalgalleriet, Oslo. Foto: Digitalt museum / Wikimedia.

Enhver overskrift står i fare for enten å bli upresis eller ubrukelig lang. Selv synder jeg ofte i begge retninger – det for omstendelige og det rått tilhugne –, men i dag vant kortformen frem. Uansett: Det jeg gjerne vil gjøre, er å slå et slag for noen gamle, tilnærmet bortglemte norske sanger/salmer som alle har et nasjonalt tilsnitt, et alvor og en etisk skjønnhet (jo, etikk og estetikk hører sammen) som er tidløs. Kanskje er det forgjeves, men jeg vil likevel ta til orde for at disse sangene skal vekkes til aktivt bruk og skal få sin velfortjente renessanse.

«Ja, vi elsker» av Bjørnson/Nordraak har ingen lang historie som Norges nasjonalhymne. Mot slutten av det nittende århundre overtok sangen gradvis posisjonen til forgjengere som «Norges skaal» og «Sønner av Norge». Ifølge oftest kunnige Wikipedia er det rett nok så at man aldri offisielt har bestemt at «Ja, vi elsker» skulle få nasjonalsang-status, men slik ble det likevel. Praksis vinner, og «Ja, vi elsker» ble nærmest enerådende. I dag finnes det ikke mange rundt omkring på skolenes 17. mai-feiringer som vet at også andre sanger har hatt sine opp- og nedturer på området, for ikke å snakke om kjenner teksten til slike alternative nasjonalsanger. Det kan være betimelig å børste støvet av dem, for den tid kan ennå komme da sangtekster gjennomsyret av kjærlighet til fedrelandet blir etterspurt blant nordmenn som befinner seg i nød.

Fedrelandssalmen, «Gud signe vårt dyre fedreland», ble skrevet av presten Elias Blix på slutten av 1800-tallet, altså noen få tiår etter «Ja, vi elsker». Teksten er inderlig flott og overgår etter min mening – skjønt slikt er selvsagt notorisk subjektivt – Bjørnsons. Nedenfor finner du versene 1 og 2 samt de to siste, 7 og 8. En flott fremføring med Bodø Domkor kan du høre her:

Gud signe vaart dyre Fedraland
Og lat det som Hagen bløma!
Lat lysa din Fred fraa Fjell til Strand
Og Vetter fyr Vaarsol røma!
Lat Folket som Brøder saman bu,
Som Kristne det kann seg søma!

Vaart Heimland i Myrker lenge laag,
Og Vankunna Ljoset gøymde.
Men Gud, du i Naade til oss saag,
Din Kjærleik oss ikkje gløymde:
Du sende ditt Ord til Norigs Fjell,
Og Ljos yver Landet strøymde.

Vil Gud ikkje vera Bygningsmann,
Me faafengt paa Huset byggja.
Vil Gud ikkje verja By og Land,
Kann Vaktmann oss ikkje tryggja.
So vakta oss, Gud, so me kann bu
I Heimen med Fred og Hyggja!

No er det i Norig atter Dag
Med Vaarsol og Song i Skogen.
Um Sædet enn gror paa ymist Lag,
Det brydder daa etter Plogen.
So signe daa Gud det gode Saad,
Til Groren ein Gong er mogen!

I årevis lot NRK fedrelandssalmen innlede radioprogrammet P1 hver søndag morgen kl. 06:00, men i 2010 kom de på «bedre tanker». Det var ikke tidsmessig det de hittil hadde gjort, fant de vise på Marienlyst ut, litt som da de kvittet seg med «Ønskediktet», for sidrumpa og nasjonalistisk og kristent og jeg vet ikke hva; kort sagt, man sluttet å spille «Gud signe vårt dyre fedreland». Men se der forregnet de seg, de hippe; lytterne ble forbannet og krevde beslutningen omgjort. Slik ble det også, for helst vil man ikke ta åpen strid i slike saker, ikke hvis folket blir opphisset og argt. Men før eller siden gjør sikkert de statlig kloke et nytt forsøk på å videreføre avkristningen og avnasjonaliseringen av Norge. De vet hva de holder på med, postmodernismens og globalismens apostler. De er (u)hellig overbevist om at vi nok til sist skal bli som alle andre, vi nordmenn, slik at alle mener det samme og likt; bare da kan evig fred og harmoni senke seg over kloden.

Den tredje klassikeren jeg ville løfte frem, er Garborgs «Gud signe Noregs land». Nedenunder er gjengitt tre av i alt åtte vers. Også denne gang får Bodø Domkor stå for fremføringen.

Gud signe Noregs Land,
kvar Heim, kvar Dal og Strand,
kvar Lund og Lid.
Han lat’ det aldri døy,
han verje Bygd og Øy,
han verje Mann og Møy,
til evig Tid.

Her ligg dei, Grav i Grav,
fraa Heid og ned i Hav,
som stridde so.
Gud sign’ kvar ærleg Svein
som søv der under Stein,
Gud sign’ dei kvar og ein,
der dei er no.

Her stig det stort og blaatt
vaart fagre Heimlands Slott
med Tind og Taarn.
Og som det ervdest ned
alt fagrar’ Led fyr Led,
det byggjast skal i Fred
aat vaare Born.

Igjen har vi å gjøre med et usigelig vakkert, fredfullt og dyptloddende stykke poesi som, etter min fortsatt like subjektive vurdering, går i ringer rundt Bjørnsons tekst hva dikterisk kvalitet angår. Men hensikten i sammenhengen er så visst ikke å nedsnakke «Ja, vi elsker», vær forsikret om dét: Å vurdere hvilken tekst som er «best», blir omtrent som å avgjøre hvem som er «vakrest» i en missekonkurranse. Skjønnhet er og forblir «in the eyes of the beholder».

La meg legge til noen få ord om forfatteren, Garborg: Mannen var samtidig både fritenker og religiøs, moderne og gammeldags, nasjonalist og utadvendt europeer av det aller mest kulturelt åpne slaget; tvisyn var en like fremtredende egenskap ved Garborg som ved Vinje, hans våpenbror i kampen for norsk mål. De var begge åndsmennesker og forfattere hvis beste skrifter aldri går ut på dato.

Hvorfor er det da slik at «Fedrelandssalmen» eller «Gud signe Noregs land» knapt spilles lenger, iallfall ikke læres av nye kull elever i norsk skole? Hva har kommet i stedet?

For å ta det første først, så kan man oppnå mye ved å tie i hjel deler av vår kulturarv, ved å late som om den ikke har aktualitet eller, enda mer, ved påstå at den ikke lenger etterspørres. Så har skjedd, og det er vår skam, vi som er godt voksne nå: Vi har ikke tatt godt nok vare på den litterære og musikalske arven vi fikk oss overlatt, vi har ikke sett til at den lever videre i våre barns sinn slik den ennå gjorde det i medlemmer av vår generasjon. For å si det meget forsiktig: Det er ikke vår eneste unnlatelsessynd.

Men dette betyr ikke at klassisk norsk sangskatt for alltid fremover kommer til å vansmekte bakerst på øverste hylle i ulike lagerrom og gjemmer; underligere ting har skjedd i historien enn at noe igjen ble vekket til live og satt pris på trass i at «alle» trodde det var dødt og uinteressant. Ikke minst dersom nasjonale påkjenninger kommer som vår generasjon slapp unna – flaksen er som arven, den hopper iblant over generasjoner –, så kan det være at man igjen vil gripe tilbake til Garborgs og andre store dikteres ord, for de skrev ikke om fjas og tøv, men om slikt som betyr aller mest for den som våger å kjenne etter.

Vi har vært gjennom en tid nå da sanger som «Barn av regnbuen» og «Mitt lille land» har fått dominere den offentlige fortellingen om nordmenns emosjoner. Ja vel, jeg har sett opptogene og all den offentlig fasiliterte følsomhet, med eller uten rosevifting, som ledsaget allsangen, og må stille konkludere: Vær så god, hver får synge sitt. Men meg gir disse nye, historieløse sangene intet hverken av forståelse eller følelse av samhørighet, av at felles skjebne faktisk innebærer et element av trøst for alle involverte.

Likevel: Utviklingen kan ikke evig styres av dem på toppen og deres velavlønte «influencere» utsprunget fra den ene eller andre yrkeskategorien. Ei heller kan de avgjøre hvortil folk henvender seg for fellesskap og trøst når de virkelig er i nød. Vi vet ikke hva som kommer til å skje og hvordan folk vil prøve å møte fremtidens prøvelser.

Den nye tids mennesker kommer selv til å velge – mer eller (helst) mindre bevisst, naturligvis – sine reaksjonsmåter, ingen andre har formell makt til å gjøre det for dem. De skal da vite at det i norsk historie finnes en sangskatt som ikke ligger noe tilbake for nyere produksjoner hverken i form eller innhold. Man kan alltid på nytt knytte bånd tilbake til røttene og der hente styrke. Det er ikke klokt for et folk å kjøpe dyrt av andre det man kan få bedre og uten ekstra kostnad ved å søke i egen arv.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også