Det er i dag 73 år siden tyske soldater invaderte Norge og andre verdenskrig startet for vårt lands vedkommende. Det er en minnedag som etterhvert går forholdsvis upåaktet hen. Ved krigens slutt fem år senere var man fast bestemt på å unngå noe lignende i fremtiden, og slagordet «aldri mer 9. april» ble lansert. Militær beredskap var noe som lå langt fremme i den nasjonale bevisstheten.

Et par generasjoner senere er verneplikten i praksis opphevet og Forsvaret knapt i stand til å forsvare noe som helst, selv om man i dag måtte ha kommunikasjonsrådgivere som vil kunne fortelle en det motsatte. Noen sier at dagens situasjon ikke krever et invasjonsforsvar som før, og det er kanskje noe i det. I mellomtiden er det dukket opp nye trusler.

«Aldri mer 22. juli» sa statsminister Jens Stoltenberg i en tale en tid etter grusomhetene. Nå fremstår terrortrusselen fra flere hold som langt mer konkret enn militær invasjon. Men er terrorberedskapen like fremtredende i dag som den militære sådanne var i 1945?

Den 8. april 1940 utenfor sørlandskysten senket en polsk u-båt et tysk troppetransportskip på vei til Norge, uten nevneverdig reaksjon fra militære eller politiske myndigheter, og uten at hendelsen ble særlig godt festet i det nasjonale minnet etterpå. Tildragelsen kunne ha tjent som illustrasjon på formidabel sløvhet og ditto manglende evne til å forestille seg ubehagelige scenarier – egenskaper som utgjør et slags nasjonalt handicap.

26. mars 2013 ble den terrortrente fransk-algeriske Hakim Benladghem skutt av belgisk politi, nesten uten at det er blitt registrert, til tross for at han hadde Norge i kikkerten. At islamsk terror kan ramme ser altså ut til å være noe man helst ikke vil tenke på, selv om politi og etterretning har et svare strev med å holde oppsyn med terroraspiranter.

Skal så slagordet «aldri mer» forstås som at man, uten å tenke så mye over saken, klamrer seg til et mer eller mindre dårlig begrunnet håp om at kosen, freden og status quo ikke skal forstyrres? Et vers i hymnen «Gud signe vårt dyre fedreland» lyder:

Vil Gud ikkje vera Bygningsmann,
Me faafengt paa Huset byggja.
Vil Gud ikkje verja By og Land,
Kann Vaktmann oss ikkje tryggja.
So vakta oss, Gud, so me kann bu
I Heimen med Fred og Hyggja!

Og det er naturligvis ikke noe galt i å be høyere makter om hjelp i så måte. Bare så ironisk at religionens tilbaketog ikke har resultert i noen større innsats fra vaktmannskapet.

Men faren ligger nok der og sniker i underbevisstheten likevel, og kanskje er dette grunnen til at «aldri mer»-slagordet ikke er så ofte å høre lenger: Det går etterhvert opp for en at hendelser som ligner 9. april og 22. juli har skjedd flere ganger før i menneskehetens vandring på Jorden, så i den grad man tenker over saken er de påminnelser om at Norge ikke er utmeldt av historien. En snikende fornemmelse av historiens tilbakekomst kan dermed ledsages av et brennende ønske om ikke å ville undersøke saken altfor grundig. Og i morgen er det den tiende, så om man kom i skade for å høre om 73-årsdagen, er det glemt til da.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også