Kommentar

Hvor mange uhindrede forsøk på å ramme justisminister Tor Mikkel Wara og hans families trygghet og eiendom skal få skje innen noen voksne mennesker i det norske statsapparatet sørger for at det blir en slutt på denne pinlige farsen?

Det kan ikke være enkelt å være øverste ansvarlige i Politiets Sikkerhetstjeneste denne søndagsmorgenen. PST har ansvaret for norske toppolitikeres sikkerhet, og det ansvaret er til de grader åpenbart forsømt.

Noen tradisjon for å erkjenne sin utilstrekkelighet og gå av finnes ikke i norsk statsforvaltning, så vi må vel bare forberede oss på noen nokså pinlige utflukter.

Det er bare litt over en uke siden Wara mottok et brev som ble oppfattet som truende, men politiet mente likevel at ingenting tydet på en reell trusselsituasjon. Hvordan er det mulig å komme til en slik konklusjon etter at det var blitt funnet en lunte til bensintanken på justisministerens bil?

Brannen sist natt ble oppdaget av en forbipasserende. En forbipasserende! Hvilket altså betyr at politiet ikke holder oppsyn med statsrådens bolig om natten, selv etter den rekken av hendelser vi har vært vitne til.

PST dummer seg altså ut. Hva er grunnen til det?

Man kunne tenke seg at det er et ressursspørsmål. Etter terrorangrepene den 22. juli 2011 skjerpet PST sikkerheten rundt statsrådene. Ett år senere ble det kjent at PST jobbet overtid for å ivareta statsrådenes sikkerhet, og i en rapport ble det konstatert at ekstraarbeidet drev rovdrift på tjenestepersonene.

Så kanskje PST får for lite penger? Vi har jo tross alt et NAV å finansiere, og såkalt utviklingshjelp, og heving av fregatter som mannskapet har kjørt på grunn, og klima-avlat, samt en kultur- og NGO-sektor som ikke liker justisministerens ideer.

Eller tar det for mye tid med de fire eller fem islamistene man har råd til å fotfølge? Et antall som kanskje vil øke når litt flere IS-terrorister kommer «hjem»?

Det tar seg uansett veldig dårlig ut at sikkerheten ikke er bedre for en statsråd som har vært gjenstand for flere målrettede aksjoner fra ukjente – og det i en politisk og sosial kontekst hvor både hans oppfatninger og person er fritt vilt.

Til sammenligning opererte 22. juli-terroristen alene, både praktisk og ideologisk. Skulle Jens Stoltenberg liksom ha vært mer truet av det imaginære Knights Templar høsten 2011, enn Tor Mikkel Wara er av samfunnsnedbrytende krefter i dag?

Feilvurderingene som ender med at noen uhindret og usett får tenne på statsrådens bil, er dessverre symptomatiske for en generell innesnøddhet i norsk sikkerhetstenkning.

22. juli er også betegnende i så måte. Temaet Grubbegata hadde vært oppe og ignorert flere ganger, slik hendelsene ved Waras hjem ikke er blitt møtt med det fornødne alvor. For selv om PST-folk sier at de ser alvorlig på saken, en frase som er i ferd med å bli lovlig forslitt i det nye Norge, har ikke ordene hatt noen praktisk betydning, de er bare varm luft.

Tyske soldater marsjerer langs Karl Johans gate i Oslo den 9. april 1940. Foto: Varden / Wikipedia.

Det norske sikkerhetsapparatet er like mentalt innesnødd i dag som det var i dagene før 9. april 1940, og det er like klønete som gjengen på vei til Utøya i gummibåt var den forbannede julidagen i 2011.

En tidligere generalinspektør i hæren uttalte en gang at det norske forsvaret er sterkt nok til å forsvare én bydel i Oslo.

Hvor sterkt er det norske politiet? Kan det holde oppsyn med voldsvenstre i én bydel i Oslo?

Dessverre har ikke det norske samfunnet de mentale antistoffene heller. Når noen går til skadeverk mot Waras eiendom, er det en logisk følge av en ideologi som sier at det partiet til Wara representerer, er forkastelig og legitimt kan bekjempes – også med vold.

Eggkastingen mot Carl I. Hagen på 1990-tallet var prologen, og påtenningen av Waras bil er første akt. Resten av dramaet er det politiets, politikernes og allmennhetens fordømte plikt å forestille seg med sikte på å unngå det.

Det blir ikke så enkelt, for det er ensbetydende med å hevde med styrke at Fremskrittspartiets ideer er legitime.

Men hele venstreideologien som norske barn blir fôret med fra de er født, forteller det motsatte. Virkningen av norsk skoleverk og såkalt kulturliv er litt å sammenligne med virkningen av Hamas’ barne-TV på småtasser som vokser opp i Gaza.

For at det norske samfunnet i det lange løp skal bli noenlunde sunt, må derfor foreldre vaksinere barna mot alle løgnene de kommer til å bli fortalt. Det er ikke så lett, men det er kanskje fremdeles noe enklere enn det er for en fornuftig mann som bor i Gaza, å lære barna at det ikke nødvendigvis er jødene som har skylden for situasjonen de lever i.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps-nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt oss-side.