Kommentar

Kong Olav ble døpt i Rouen for 1.000 år siden. Det ble en handling med store konsekvenser. Én person endret historiens gang.

Kong Olav gjorde en investering. Den har vi levd på i flere hundre år. Olav inngikk en pakt på våre vegne. Den la Norge og folk inn under Guds beskyttende hånd.

Nordboere har alltid vært religiøse. Det er mye i naturen som stemmer sinnet. I kampen for tilværelsen var det godt ikke å være alene.

Nå er vi alene. Nå klarer vi oss uten Gud.

Forvirringen er blitt så stor at selv konservative kristne virrer.

Jon Kvalbein er en god mann. Han skrev tirsdag en kronikk i avisen Dagen om de kulturradikales monopol på sannhet og objektivitet. Han mislikte at de sitter på flere sider av bordet, at de har opphøyd sine verdier til normen.

Men denne konservative presterer likevel å skrive:

I et samfunn med sprikende verdsyn er toleranse nødvendig. Alle må tåle at andre tenker og lever i strid med egen etisk overbevisning. Kristne kan ikke kreve at Guds bud skal bli samfunnets lover.

Det står ikke «Guds lover». Det står «bud». Det kan bare være De ti bud. Skal ikke de være retningsgivende for samfunnets lover? Hva har vi da igjen? Det er som å høre lyden av skritt som fjerner seg. Det er som Franz Kafkas historie Loven, om en person som tilbringer hele livet foran en dør ventende på å slippe inn. Vi befinner oss på utsiden. Av vår egen historie, av hvem vi er.

Så stor er forvirringen at selv en konservativ kristen er fornøyd med at de kristne får et lite hjørne for seg selv:

Men kristne kan kreve religonsfrihet til å tro og leve i samsvar med sin samvittighet.

Så liten er kristendommen blitt i Norges land. Det er et trist syn.

Da kristendommen kom til Norge var det i en oppbruddstid. De gamle guder hadde mistet noe av kraften. Nye tanker utenfra strømmet inn. Kvitekrist kalte nordoberne den nye guden. Det var en revolusjon i deres sinn. Tanken om barmhjertighet, om beskyttelse av den svake. Ord som nåde, tilgivelse og synd.

Det er ikke forestillinger som står sterkt i dag, men de har ligget der i hundreder av år, og de ligger fortsatt i psyken. Vårt åndelige univers er bygget rundt disse begrepene og bildene.

Etter tusen år med kristendom står vi ved en skillevei. Det offisielle Norge er blitt avkristnet. Noen har hatt avkristning som program og arbeidet aktivt og iherdig på avkristningen. Når kristendommen tas ut av hjertene blir ordene i Grunnloven og «kristen og humanistisk kulturarv» tomme.

Det er i hjertene loven skrives, og loven er De ti bud.

Det er den største gave, uten De ti bud ingen vestlig sivilisasjon, intet sivilisert samfunn.

Det som ble påbegynt i Rouen, finner sin avslutning i våre dager. Da lukkes et kapittel som heter Norge som kristent land. Dette er noe langt mer enn statskirke og den evangeliske tro som statens religion.

Det har å gjøre med velsignelsen over land og folk, med pakten mellom Gud og folk, for at Han skal holde sin beskyttende hånd over landet.

Norge er ikke det første landet som forkaster sin tro. Men man kan trygt slå fast: å forlate sin tro er noe av det mest alvorlige et folk kan gjøre. Særlig når det ikke aner hva det begir seg inn på.

Det står skrevet:

Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? 

Det er ikke størrelsen det kommer an på. Ikke makten, ikke rikdommen.

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner noen et lys og setter det under en skjeppe, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset.

– For alle som er i huset. Hva og hvor er nå huset og hvem bor i det? Hvor er inngangen? Hvor mange rom har det? Hvor mange er det plass til og hvem bestemmer? Under hvilket tegn står det?

For alle hus står under et tegn. Og hvilket tegn står det nye Norge under?

 

 

 

Les også

Fremmede guder -
Den gamle og den nye pakt -
HEF i NRKs Ekko -
Hverv -
Den gudløse staten -
Noregs los -

Les også