I oktober i fjor ble Olav Haraldssons dåp feiret i en storstilt seremoni i katedralen i Rouen. Den markerte tusen år med kristendom i Norge. VGs Ynge Kvistad var sammen med tegneren Roar Hagen og historien gjorde inntrykk. Bortsett fra et tullete forsøk på å koble dåpen til at Norge er del av den europeiske union, har Kvistad fatt i det vesentlige:

Dåpen i Rouen var begynnelsen på slutten for den gamle orden som satte ætten foran enkeltmennesket, æren foran individet.

Humaniteten som kom med kristendommen var en ny idé; synet på at mennesket hadde egenverdi. Humanismen var opprinnelig en kristelig dyd, noe mange antireligiøse bevegelser synes å glemme i sin iver etter selv å annektere begrepet og fremstille det som en motsats til kristendommen.

Kristenretten. Slutten på ættestup og utsetting av vanskapte barn i skogen. Slutten på ættedrap og hevn. Sans for det svake. Beskyttelse av kvinner og barn. Dette var innføring av kristendommen i Norge. Det var ikke bare en tro man gikk over til. Man forandret samfunnet helt ned i synet på hva mennesket er.

Historien er så nær oss, så konkret. Håndtegneren minner om alt vi ikke ville hatt om Olav ikke hadde latt seg døpe; salmeskatten, Nidarosdomen, kirkekunsten. Men i tillegg til Elias Blix og Petter Dass lurer jeg på om vi ikke også fikk det norske demokratiet på kjøpet.

ANNONSE

Erkebiskop Øystein, den fremste forvalter av olavsarven, initierte en streng tronfølgelov som forutsatte kongens egnethet, og innførte landsdekkende representasjon av verdslige (bønder) og geistlige (biskoper) ved kongevalg. Dette første «storting» ville vært utenkelig uten ideen om en balanserende kirke- og kongemakt som holdt hverandre i sjakk slik at ingen makt ble absolutt.

Middelaldren var såvisst ikke mørk. Kanskje det er vår tid som mørkner? Norge er ved å skifte til en ny tro. En forskremt norsk elite har invitert fremmede guder. Slikt kalles et hamskifte. Da Kvite-Krist kom til Norge var det fordi den gamle åsatrua ikke lenger hadde samme kraft. Landet var modent for et skifte.

Er vi der nå? Denne gang synes det snarere som et påtvunget skifte. Som om vår elite har skiftet lojalitet fra den opprinnelige befolkning til en ny. Dette forbundet hører vi om ustanselig. Det fremheves som en stor berikelse, som en sjanse vi har fått. Folk flest ser stumme på.

Flokken over  individet

Vi beveger oss i revers. Tilbake til ættesamfunnet, til klanen, der individet er underordnet kollektivet. Det innføres normer som aldri har vært sett i Norge, og som bryter ned den individualismen vi har vært vant til å se som vår fremste bedrift. Ikke minst hva gjelder frie kvinner. Noen skal ha oss til å tro at disse ulike forståelsene – ekstrem individualisme og varierende grad av kollektivisme – kan eksistere side om side. Det er selvsagt tøv. Enkeltmennesket blir svakt mot flokken.

Sosialister er flokkdyr. Det er derfor ikke så underlig at de gjenkjenner noen av de samme instinkter hos de nye troende. Men hvordan tar man spranget over fra det gamle til det nye Norge? Ved å mobilisere og spille på folks samvittighet. Som et gammelt protestantisk land er det effektivt.

Hvor vulgært må det bli før folk sier stopp? Les hva vår nye nasjonalbibliotekar, utnevnt av en Høyre-statsråd, skriver om julas budskap:

Jeg er ikke så god på det det der med jomfrufødsel. Om noen forteller meg at det for 2015 år siden blei født en unge i Betlehem som et resultat av en guddommelig befruktning gjennom øret har jeg vondt for å ta det seriøst.

Aslak Sira Myhre skilter med at han er ateist. Kristendom vet han ingenting om. Norges nasjonalbibliotekar » er ansvarlig for Norges felles hukommelse», skrev Dagsavisen.

Men strengt tatt kommer ikke jomfrufødselen så godt ut på det metaforiske planet heller. Utover å underbygge at Jesusbarnet er Guds sønn, har det mer enn noe annet legitimert en patriarkalsk forakt for kvinners seksualitet. Maria kan bare være rein om hun er urørt, i seksuell forstand. Jesu mor har ikke kjent lyst, det reine og guddommelige kan bare bli til om det er uberørt av den slags. Den kristne fornektelsen og forfølgelsen av kvinners seksualitet og for den saks skyld kvinners plass i samfunnet har gang på gang blitt rettferdiggjort av jomfrufødselen.

Som barn i Gerhardsens Norge på 50-tallet, opplevde vi enkle predikanter med noe som ble kalt flanellograf: Figurer i tøy som ble satt på en tavle og rundt disse ble fortellingen fra Bibelen spunnet. Resten var overlatt til vår fantasi.

Sammenlignet med Sira Myhres bibelforståelse var dette avansert:

Når hele den kristne verden og en god del andre samler seg rundt gaver, mat og noe som kalles julas budskap, håper jeg at det er en helt annen del av juleevangeliet som er krafta i høytida.

Så kommer det nasjonalbibliotekaren er opptatt av: At herbergets dører alltid skal stå åpne, selv om det er fullt.

Metaforen er så enkel at alle barn forstår den. Flyktningene er Josef og Maria, Europa er Betlehem og vi et av herbergene. Trenger man svar fra bibelen for å finne ut hva man skal gjøre når fattige mennesker med en annen religion banker på døra di, så er julas budskap glassklart. Døra skal være åpen sjøl når det er fullt.

Bolsjevikene var flinke til å ta innversvingen på borgerskapet med deres egne midler. Kunsten er den samme, og den er like plump og vulgær.

Det spesielle ved den norske debatten er at man kan skrive hva som helst uten hensyn til realitetene. Alle er med på spranget inn i det ukjente. Folket blir ikke spurt.

Før snakket venstresiden om Okkupasjonen og Vestbredden. Nå blir Norge som Vestbredden. I takt med at Midtøsten imploderer inviterer vi deres innbyggere hit. Det ligger mye symbolikk i disse bevegelsene. Det er som om en norsk elite oppdaget en sjanse til å transformere Norge til det ugjenkjennelige.

Foreløbig står nordmenn som rammet av lynet.

For sent kommer de til å oppdage at det er de som er blitt de fremmede.

Religion var blitt en privatsak. Det er det ikke lenger. Plutselig er det religion over alt. Vi hører ikke annet. Folk blir syke av det. Men hva skal de gjøre?

Vi syntes vi greide oss uten Kvite-Krist og den kristne kulturen. Plutselig står en helt annen religion for døren og krever plass. Nordmenn vet ikke hva de skal gjøre. Vet de selv hvem de er?

Noen forteller dem hele tiden at de ikke er den de selv mener de er. Så må folk finne ut: Hvem vil de være?

Ingenting kommer lenger av seg selv.

Det er det nye. Hvis du vil bevare noe må du slåss for det.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629