Muslimer i Norge tror på Allah. 71 prosent svarer ja på utsagnet: «Jeg tror at Gud virkelig finnes, og det er jeg ikke i tvil om». Bare 15 prosent som vedkjenner seg en kristen bakgrunn sier det samme: at de tror Gud virkelig finnes.

Det viser en undersøkelse gjort av Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning (Kifo) som Vårt Land omtaler.

Av dette kan man avlese at folk med muslimsk bakgrunn vedkjenner seg sin tro, mens de som har kristen bakgrunn, ikke gjør det. Norge er på et par generasjoner blitt et avkristnet samfunn.

De sekulære trøster seg med at det er samme gud – og bruker ordet Gud for Allah. Det gir gjenkjennelighet. Men Allah er ikke synonymt med den kristne Gud. Kristne er religiøse på en annen måte enn muslimer, ganske enkelt fordi kristendom og islam er vesensforskjellige.

Dét liker ikke samfunnseliten å bli minnet om. De skyver kristendommen fra seg og omfavner islam. Samtidig ønsker de ikke å lære om islam og hva konsekvensene har vært for de samfunn hvor muslimene er blitt mange. De fortrenger systematisk at islam er en erobringsreligion. De har hatt problemer med Jesu misjonsbefaling, men overser en religion som påbyr erobring ved sverdet, som da Norge ble kristnet for tusen år siden. Man må spørre om det er et underbevisst ønske om at Norge skal skifte tro. Den nye tro bruker den dag i dag sverdet i det norske samfunn, men samfunnseliten bortforklarer det som «terror» og ønsker ikke å se ideologien bak.

Tvert imot: Hvis norske muslimer reiser til Syria for å slåss for IS, skal de hentes hjem når skrekkregimet er nedkjempet. De hører jo «hjemme» her. Titalls ledende politikere laget et opprop med bønn om å «hente dem hjem».

16 tidligere statsråder krever at IS-barna hentes hjem og at mødrene får være med

De ønsket ikke å ta inn over seg at jihadistenes hjem ikke er de vantros land, men ummahen. Også for ikke-voldelige muslimer er ummahen «hjem», sammen med det fysiske landet deres foreldre er fra, der muslimer er i flertall.

Man må spørre om dette er en villet utvikling fra dem som styrer Norge. Sekularisering har vært broen fra kristendom til islam. Sekularisering har vært et erklært mål.

Det er liten diskusjon om hvordan «samboerskapet» mellom et avkristnet, sekularisert flertall – der bare 11 prosent sier de tror på Gud – og en stor muslimsk befolkning som har bevart sin tro, vil fungere på sikt. Per dato er de sekulariserte forekommende og ønsker «likestilling» mellom kristendom og islam. Men som mange muslimer ikke har lagt skjul på: De er ikke vant til å være i mindretall. Når andelen muslimer vokser, vil de kreve større innflytelse: hijab, bønnerop, adskilte kjønn på skole og i idrett, tilbud i kantiner, butikker. I områder der muslimer dominerer, forsvinner også tilbud som nordmenn anser som en selvfølge, som alkoholservering.

Alkohol spiller en stor kulturell rolle i Norge. Skal man i arbeidslivet kvitte seg med alkohol for ikke å sjenere muslimske kolleger?

Skal man unngå å spise under ramadan av samme grunn? Dette året er man så forekommende mot muslimer som feirer ramadan at man lurer på om det i det hele tatt er noen vilje til å se at det kan gi problemer på sikt.

Her er det interessant nok ingen forskjell på Ap og Høyre. Høyre er like islamofilt som Ap, og Erna Solberg har gått foran.

De to store partiene ønsker å bevise at islam og demokrati er forenlige. Men de kan ikke forandre islam. Isteden forandrer de Norge. Dette har de ikke mandat til fra befolkningen, men de gjør det likevel.

Det er ett stort spørsmål undersøkelsen ikke stiller, vedrørende innføring av sharia, islamske lover og regler.

En tilsvarende undersøkelse i Danmark viste at 77 prosent av muslimene ønsket å leve under sharia. De foretrakk islamsk lov fremfor sekulær dansk lov. Det burde være et alvorlig varsel for sekulære mennesker, men det later til at varselet ikke synker inn. Tilpasningen til islam har skutt fart også i Danmark.

Det er grunn til å tro at ønsket om å leve under religiøs lov er like sterkt blant muslimer i Norge som i Danmark:

46 prosent av norske muslimer sier de ber minst én gang om dagen.

Men disse åpenbare forskjellene bortforklarer forskerne bak undersøkelsen med understatements.

– Norske muslimer er i snitt noe mer religiøse enn norske kristne. Men dette må man se i sammenheng med at mange norske kristne ikke er særskilt religiøse, sier Tore W. Rafoss, forsker ved Kifo.

I tillegg til at muslimer ser ut til å være hakket «mer religiøse», peker undersøkelsen på at muslimer i snitt er noe mer konservative i verdispørsmål, forteller Rafoss. (NTB)

«Noe mer religiøse» versus «ikke særskilt religiøse». Hvilke konflikter er operative allerede som de styrende ikke vil se? Og med styrende mener vi også mediene som konsekvent nekter å gå inn på opplagte problemstillinger om kjønn, oppførsel i det offentlige rom, syn på kvinner, barneoppdragelse osv. Den sekulære flertallsbefolkningen ser problemene og opplever dem på kroppen, men skjønner at deres syn ikke er velkomment.

Slik har det oppstått en stor kløft mellom en taus flertallsbefolkning og myndigheter og elite.

Ikke noe sted er dette mer skrikende enn i synet på den nye woke-ideologien, med sin promotering av mange kjønn, kjønnsskifte og transer. Alle skal med.

LHBTQ kolliderer med islam. Det var budskapet bak 25. juni-angrepet i fjor. Men eliten ønsker ikke å diskutere hva det betyr. Man snakket mye om hvor mange som delte Anders Behring Breiviks tankeunivers. Men man tør ikke spørre hvor mange muslimer i Norge som deler Zaniar Matapours tankeunivers. Man tør rett og slett ikke.

I stedet roper man høyere, bevilger mer penger til Pride og synes å lulle seg inn i en tro på at muslimene vil akseptere seksuelt mangfold. Eliten har jo promotert kulturelt og religiøst mangfold; bør ikke da muslimene akseptere det seksuelle?

Eliten klarer ikke erkjenne at det ikke finnes noen gjensidighet eller følelse av takknemlighet. Etter 25. juni sa Basim Ghozlan to viktige ting: Gjerningsmannen Zaniar Matapour var ikke islamist, og målet for Breivik 22. juli var muslimer.

– Vi vet ikke hva som drev Zaniar Matapour, sa Ghozlan, til tross for at PST har kalt det et islamistisk terrorangrep.

Han mente at Støres oppfordring var dobbelt malplassert, for muslimene var også ofrene for 22. juli:

– Angrepet var først og fremst rettet mot muslimer, det var muslimer han hatet og var ute etter, sa Ghozlan.

Med slike oppfatninger blir dialog vanskelig.

Man kan trikse med begrepene ved å kalle muslimer i Norge for norske muslimer. De likestilles da med norske kristne. Det er en manipulerende lek med ord som skjuler de motsetningene som undersøkelsen er et bevis på.

 

 

Basim Ghozlan kritiserer Støre: -Det var jo muslimer som var målet 22. juli

Undersøkelsen ble sendt til nordmenn som har innvandret fra følgende land, eller har foreldre med bakgrunn fra disse landene: Afghanistan, Bosnia-Hercegovina, Irak, Iran, Kosovo, Marokko, Pakistan, Somalia og Tyrkia.

Undersøkelsen er utført i mars 2022 av Kantar på vegne av Kifo, med vel 800 respondenter med muslimsk bakgrunn (NTB).

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.