Erna Solberg besøker Islamic Cultural Centre (ICC) og Det islamske forbundet (Rabita) i forbindelse med feiringen av id den 25. juni 2017. Hva er igjen av det liberale i det statsministeren driver med ute og hjemme? Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix.

Kritikk og avvisning av liberalisme hører visst med til dagens orden. Og sant nok, «den liberale verdensorden», forstått som maksimal internasjonalisering av all produksjon, har vist seg uholdbar, for ikke å si livsfarlig, i lys av pandemien. Men en slik «verdensorden» er ikke liberalismens kjerne.

I den amerikanske valgkampen i 2016 var både Sanders og Trump imot Trans Pacific Partnership (TPP). Det handlet for begge om å beskytte amerikanske arbeidsplasser, en anti-liberal proteksjonisme. Siden Sanders regnes som ytterst liberal i amerikansk forstand, er forvirring ikke til å unngå. Hva er det man snakker om? Når det også er snakk om «liberal innvandringspoltikk», blir forvirringen massiv. I flere sammenhenger er et mer treffende adjektiv uansvarlig.

Liberalismens kjerne er forsvar for individets frihet. Liberale kan være uenige om handelspolitikk og kulturpolitikk og mye annet, men hvis individet skyves i bakgrunnen, er det ikke lenger liberalisme. Det individorienterte demokratiet er en sjelden plante i den globale jungel. Det tok århundrer å utvikle. Følgelig er det fristende å anta at norsk kultur har særlig sterke individualistiske trekk. Er ikke den gamle folkevisen «Olav og Kari», med den megetsigende linjen «trø meg inkje for nære», et vink om nordmenns særlige trang til å verne sitt selv mot andres nærgåenhet? Slik at vi er gunstig stilt når en pandemi rammer?

Masseinnvandring fra andre verdensdeler innebærer et stort innslag av kulturer som gir individet en vesentlig lavere status, underordnet familie, klan, kaste. Selvsagt er ikke alle preget av slike tradisjoner. Enkelte kan frigjøre seg fra dem, noe som åpenbart krever sterke individer. Mange ungdommer i innvandrermiljøet står som kjent under press fra familien. De skal ikke bli «for norske». Myndighetene kjenner til det, men bryr seg ikke. Også slik politikk kan kalles «liberal».

Det er et trist faktum at det liberale ofte blir forstått som det likegyldige, som fravær av krav og grenser. Så hvorfor ikke bare oppgi ordet og begrepet? Jeg mener det er en dårlig idé. For å si det med en krigsmetafor: Å forkaste liberalisme vil være å oppgi en avgjørende forsvarslinje, i den illusoriske tro at den ikke er viktig. Det er bedre å fastholde at selv de uunnværlige politiske frihetene forutsetter en dypere frihet. Den kom også til uttrykk forut for de politiske ideologier.

Luther

«Her står jeg. Jeg kan ikke annet. Amen.» Det er et uovertruffent uttrykk for frihet som indre nødvendighet. Historikere synes enige om Martin Luther ikke sa dette under riksdagen i Worms i 1521. Det ble tilføyd kort tid senere (av Luther?), da den opprørske talen kom på trykk. De berømte ordene hører følgelig med til den protestantiske tradisjonen, så å si fra nest første stund.

Her taler individet, ikke tradisjonen, ikke respekt for keiserens makt eller pavens autoritet. Det er individualisme, men ikke i moderne forstand. Det er ikke slik at Luther proklamerer sin egen overbevisning som siste instans. Samvittigheten gjelder lydighet mot Guds ord. Luther fordømmer de i samtiden som tror de har direkte kontakt med Den hellig ånd, uavhengig av Bibelen. I Worms sa Luther: «Da min samvittighet er bundet av Guds ord, kan jeg ikke og vil jeg ikke tilbakekalle noe, siden det er farlig og umulig å handle imot samvittigheten. Så hjelpe meg Gud. Amen.»

Men når Luther forkynner frelse ved troen, da handler det om individets tro, ikke fyrstens, folkets eller slektens. Bibelen skal være tilgjengelig for alle, derfor Luthers oversettelse til tysk. Bruddet med Roma bunnet i pavens krav om lydighet. Der setter Luther en grense, og nettopp en slik grense vil århundrer senere forvandles til et prinsipp i liberal tenkning: respekt for individets samvittighet. Selvsagt er dette blitt velkjent for katolikker også. Sannsynligvis har diverse politiske utspill fra pave Franciscus styrket katolikkers sans for selvstendige vurdering av pavelig visdom.

Det siviliserte fellesskapet

Dagens individualisme er selvsagt ikke bundet til religiøs tro, men ikke av den grunn uavhengig av allmenngyldige målestokker. Den enkelte kan ikke spinne frem sitt eget verdensbilde, suverent uavhengig av andres oppfatninger, uten å ende i galskap. Opplysningsfilosofien søkte allmenngyldige standarder uten å henvise til guddommelig autoritet. Også kristen teologi åpnet for muligheten ved å skille mellom guddommelig og verdslig: Gi keiseren hva keiserens er. I løpet av århundrer måtte keiseren gradvis vike for demokrati.

Det tar tid å lære hvordan man lever med ulike, noen ganger uforenlige vurderinger og interesser, hvordan man skaper et fredelig, sivilisert fellesskap uten henvisning til Gud, keiser, uten gjensidige beskyldninger om forræderi. En så sofistikert kultur blir aldri en naturlig tilstand.

En anti-liberal ideologi

Kommunisme og fascisme/nazisme var dødsfiender, men de hadde også en fiende felles, nemlig liberal individualisme og parlamentarisk demokrati.

Dette trekket ved de totalitære ideologiene er velkjent, likevel kan det være nyttig å se hva en prominent teoretiker har å si om saken, nemlig professor Carl Schmitt (1888–1985), med god grunn omtalt som Hitler-regimets «kronjurist». Hans radikale avvisning av liberalisme vekker interesse også i dag. Et fyldig utvalg av tekster ble utgitt på norsk i 2019: «Politikk og rett. Et anti-liberalt tema med variasjoner». Det er kyndig oversatt av Øystein Skar, med et omfattende forord av Rune Slagstad, der det også redegjøres for den aktuelle Schmitt-interessen i USA. Pax forlag er utgiver. Jeg skal fremheve bare ett element i denne tenkningen, men det er vesentlig.

Sentralt står tanken om en uforsonlig motsetning mellom demokrati og individualisme. Demokrati skal være folkestyre. Og folket må komme til uttrykk som folk, ikke som en samling isolerte individer. Schmitt: «I dag kommer folkets politiske beslutninger i stand gjennom hemmelig enkeltavstemning. Det betyr at enkeltmenneskene er isolerte i det eneste øyeblikk hvor de tar et offentlig ansvar. Såvel ved folkeavstemning som ved parlamentsvalgene er den enkelte sperret inne i et stemmelokale og avgir så sin stemme.»

«Men folk er bare et forsamlet folk. Offentlig mening er ikke summen av hvert enkeltmenneskes private mening.» Hemmelige valg må da være et vrengebilde av demokrati. Det kaster lys over den bisarre formuleringen «sperret inne i et stemmelokale» – som i et fengsel.

Alternativet – oppslutning ved akklamasjon eller lignende – utleverer individet til massesuggesjon. Schmitt later ikke til å se noe problem her. Det må jo være en velsignelse for individet å bli løftet ut av stemmelokalets isolasjon, ut i det folkelige fellesskapet, som ved jublende massemønstringer i Det tredje riket. Men ja, frihet er også frihet til å beundre og juble. Det blir i siste instans et spørsmål om personlig visdom hvem eller hva man jubler for.

Rune Slagstad påpeker at samme grunnholdning til parlamentarisme og stemmegivning fantes hos marxist-leninister på 60- og 70-tallet. Også de så det som uekte demokrati at folkets makt formidles i en institusjon som gjør mennesket abstrakt, løsrevet fra enhver sosial sammenheng. Det er vanskelig å forstå at noen kan ta slike ideer alvorlig. Hemmelig stemmegivning er vesentlig i et demokrati. Men mange i det litterære borgerskapet ble tiltrukket av budskapet om det fortapte individet og det frelsende fellesskapet. I Dag Solstads tidligste romaner finnes fascinerende fremstillinger av den forknytte unge mann som søker forløsning i den fjerne, idealiserte arbeiderklassen. I en slik stemning kan stemmelokalet bli et symbol på isolasjon. I dag fremstår alt dette som uttrykk for en politisk dårskap som blir farlig i et samfunn rammet av økonomisk kollaps.

Schmitt skrev sine viktigste verker i Weimar-republikken, der en liberal og demokratisk grunnlov var ute av stand til å skape stabilitet. For Schmitt (og flere med ham) hører liberalisme hjemme i det borgerlige 1800-tallet. En ny tid krever noe annet! Å tro at «det en ny tid krever» må bety fremskritt for sivilisasjonen, er blant modernitetens skumleste illusjoner. Totalitære regimer erklærer alltid at de står for slikt fremskritt.

Den liberale individualismen er en tradisjon

«Ethvert demokrati forutsetter folkets fulle homogenitet», hevder Schmitt. Det er derfor nødvendig å sørge for ensartethet, utstøte avvikere. Schmitt var også en antisemitt, så denne tanken legger til rette for Holocaust – som naturligvis er det grufulle bakteppet for mistro til all nasjonalisme. Logikken vil være: Vi vet nå hva kravet om ensartethet kan føre til, og all nasjonalisme krever jo at samfunnet skal være ensartet … som om Schmitts ideal er det eneste riktige eller mulige.

Dette er en feilslutning som bygger på en snever forestilling om nasjonale tradisjoner. Det man ikke innser, er at også den liberale individualismen er en etablert tradisjon i den vestlige verden. Den står ikke i motsetning til andre, mer særegne tradisjoner, som knytter mennesker til et lands språk, natur og historie. Dette spesifikt nasjonale er naturligvis et tydeligere innslag i nasjonal tilhørighet, men dagens innvandringspolitikk er en større fare for den liberale komponenten. For eksempel er det noe nytt at ytringsfrihet skal veies mot flerkulturell harmoni.

Noen av tradisjonene som innvandrere bringer med seg, er velkjente fra vår egen historie. I middelalderen kjempet klanlignende grupper om makten i en svak stat. Arrangerte ekteskap var alminnelig blant kongelige og i overklassene. Ekteskap mellom en protestant og en katolikk ble lenge sett som upassende. Kvinner var lenge uten stemmerett. Odelsrett tilkom inntil ganske nylig eldste mannlige arving. Enkelte andre tradisjoner, som kjønnslemlestelse, har vært ukjente.

Aksept av gamle, anti-liberale tradisjoner skaper et kompleks av selvmotsigelser. Dersom nye kulturer er en berikelse, må innvandrere oppfordres til å holde fast ved sin egenart. Dermed blir skillet mellom oss og dem reelt og bastant. Men dette skal være en stygg fordom. Samtidig skal mangfold være et stort gode – mangfold uten skillelinjer? Myndighetene innrømmer at problemer finnes, og forsikrer at de blir tatt alvorlig. Som regel er problemene i ferd med å bli løst.

Det er ikke nytt at liberale prinsipper beskytter anti-liberale tradisjoner. Nye statsborgere er i tillegg beskyttet av obligatoriske rasismeanklager. Norge får tusenvis av nye statsborgere fra Afrika og Asia hvert år, i fjor nesten 3000 bare fra Somalia. Flyktningekonvensjonen var aldri tenkt som en vei til nytt statsborgerskap, men slik er det blitt. Må det være slik? Har tilstrømmingen noe med norsk velferd å gjøre? Blir kostnadene ved innvandring skjult og bagatellisert? Hvis makthaverne skal svare ærlig, i samsvar med politikken de faktisk fører, må svaret være at Norge er rikt og stort nok til å romme alle slags tradisjoner, islamisme og klankultur ikke unntatt.

Den gamle troen på nasjon er avlegs, i stedet har vi fått statsnasjonalismen, som allerede er modnet til stormannsgalskap. Man forkynner hvor viktig det er at Norge får en plass i Sikkerhetsrådet. Det vil styrke freden og alt som godt og riktig er. Statsnasjonalismen har etablert en stolt fasade.

Innvandringspolitikken kan kritiseres ut fra to vesensforskjellige premisser. For det første Schmitts tanke om et homogent folk som forutsetning for demokrati. Alternativet er vesentlig bedre, nemlig at denne politikken undergraver liberale idealer. Den står for skjelvende toleranse, fortielser og unnfallenhet, alt av hensyn til en ny sosial harmoni.

 

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.