Kommentar

Det er helt tydelig av historien om vårt kontinent at nye former for solidaritet er blitt til her som skylder mye til den kristne arv, men som er basert på antagelsen om at legitimitet er en menneskeskapt, og ikke en gudegitt, størrelse. Nasjoner dukket opp som former for prepolitisk orden i seg selv inneholdt de prinsippene som kom til å legitimere suverene regjeringer. Politiske teoretikere i opplysningstiden, som Locke og Rousseau, forsøkte å kapsle denne legitimerende prosessen inn i en sosial kontrakt, hvor samfunnsmedlemmene inngår en avtale om å styres på en bestemt måte, i bytte mot å gi avkall på naturtilstanden. Men det er helt åpenbart at hvis folk møter opp for å ta stilling til en kontrakt som vil forene dem, så er det fordi de allerede hører sammen, fordi de allerede erkjenner at alles velferd avhenger av alles handlinger. Uansett hvor sterke vilkårene er, kan en kontrakt aldri etablere mer enn en betinget forpliktelse, mens politisk orden til syvende og sist avhenger av en betingelsesløs komponent, slik ekteskap og familier gjør det. Uten denne betingelsesløse bestanddelen kan intet samfunn overleve en reell krise.

Den sosiale kontrakten etablerer dermed en styreform som beskytter og bevarer en troskap som går forut for kontrakten og gjør den mulig. Denne troskapen formes av historie og territorium, og av alle sammenslutningsformer som utgår fra disse, særlig språk, sedvanerett og religiøse ritualer. Når man ser ting på denne måten, blir etterlevelsen av religionen redusert til én faktor blant flere andre, og den går over fra å bli en kilde til loven, til å bli en gjenstand for loven. For meg er dette den europeiske sivilisasjonens største erobring: å ha satt menneskeskapte lover i sentrum av samfunnet, å ha gjort alle sammenslutninger, medregnet de som stammer fra religion, til gjenstand for den sekulære jurisdiksjonens krav. Dertil har den opprettet institusjonene som kan tilpasse lovene til samfunnslivets endringer, i stedet for å plumpe ut med et eller annet «evig» budskap, åpenbart under omstendigheter som ikke finnes lenger, og uten å etterlate andre spor.

En lov som er unnfanget på denne måten, er uansett territoriell, og derfor nasjonal. Det er en lov som definerer grenser, og ikke virker utenfor sitt kompetanseområde. Krav om jurisdiksjon fra steder utenfor disse grensene blir kraftig motarbeidet, slik vi kjenner det fra historien om England og konflikten mellom kronen og pavedømmet, som har vært avgjørende i utformingen av mange europeiske nasjonalstater. Når det foreslås at lovverket bør tillate at europeiske domstoler kan sikte britiske borgere for straffbare handlinger, og får dem utlevert dit hvor det er mest praktisk at rettssaken finner sted, er det ikke akkurat noen overraskelse at briter møter forslaget med raseri. Deres oppfatning av rettsstaten er sedvanerettens, som ikke tillater at folk anholdes på ubestemt tid uten lov og dom, og som henter sin autoritet fra «loven i landet», slik den er nedfelt i saker som er avgjort på den engelske kronens suverene territorium. Denne tilknytningen loven har til territoriet, er ikke noen vilkårlig begrensning, som om det fantes en universell jurisdiksjon som begrensede lokale jurisdiksjoner er avledet fra. Det er selve lovens essens, slik den europeiske erfaringen har definert den. Vi har arvet en oppfatning av et lovverk som springer ut av forsøket på å løse konflikter, å etablere institusjoner og å bestemme rettigheter og plikter blant folk som er bundet til hverandre som naboer. Slik vi kjenner loven, blir den laget på stedet som trenger den, og den preges av dette stedets historie. (Kontrasten til sharia er åpenbar, i likhet med kontrasten til stoikernes og den universelle kirkens «naturrett».)

Forsøket på å bygge et europeisk imperium på lover hvis autoritet ikke avhenger av noen nasjonal lojalitet, er derfor ikke bare dømt til å mislykkes. Det vil sannsynligvis også undergrave autoriteten til sekulære lover som sådan i europeiske folks bevissthet. Allerede i det attende århundrets teorier om sosiale kontrakter er det en slags ønsketenkning om menneskenaturen, en tro på at folk kan omforme alle sine forpliktelser uten hensyn til følelsene, slik at de foretar en abstrakt matematisk analyse av pliktene og rettighetene de har, uten å ta betingede og historiske bånd i betraktning. De franske revolusjonære begynte sin maktovertakelse på denne måten. De tok til orde for en erklæring om menneskers og borgeres rettigheter som skulle feie vekk alle skjønnsmessige historiske ordninger, og sette Fornuften på den tronen som tidligere var blitt besteget av et skarve menneske, som tilfeldigvis hadde arvet den. Men noen uker etter erklæringen ble landet styrt i Nasjonens navn (Patrie), og den gamle betingede ordningen ble tilbakekalt i et annen og (etter min oppfatning) langt farligere form for å fylle gapet i folks følelser som var oppstått med ødeleggelsen av den sedvanlige lojaliteten, religiøse tradisjonen og ubestridte formen for naboskap. Burke så dette klart, og han minnet sine lesere om at mennesker kommer sammen takket være tilfeldigheter de ikke rår over, og deres hengivenhet skyldes ikke beslutningene, men omgivelsene deres. Det er nærhet, og ikke fornuft, som er grunnlaget for ordinære medmenneskelige følelser. Tenk litt over det, og du kommer raskt til at territorielle tilknytningsformer er det beste midlet vi har mot ideologiens splittende kall. Nasjonal tilknytning er nettopp det som hindrer «ekstremismen» i å gripe fatt i vanlige menneskers bevissthet.

Dette er grunnen til at vi må skille nasjonal lojalitet, som er den ufravikelige betingelsen for samtykke til styreformen i den moderne verden, fra nasjonalisme, en krigførende ideologi som ser etter en høyere rettskilde til sin styreform enn simpelthen rutiner for konfliktløsning og godt naboskap. Nasjonalismen er et ideologisk forsøk på å erstatte den vanlige lojaliteten som sømmer seg for gode naboer, med noe som er mer i retning av religiøs lojalitet – en lojalitet basert på doktrine og engasjement. Ordinær nasjonal lojalitet er derimot et biprodukt av konflikthåndtering. Den blir til fordi folk har måter å løse sine tvister på, måter å komme sammen på, måter å samarbeide på, måter å feire på og måter for religionsutøvelse som forsegler båndene mellom dem, uten noengang å gjøre de båndene til eksplisitt doktrine. Dette er utvilsomt måten vanlige folk lever på, og den er i roten til alt det beste ved de menneskelige samfunn, nemlig at vi er knyttet til det som foregår rundt oss, at vi vokser sammen med omgivelsene, og at vi lærer måtene for fredelig samkvem som våre manerer, som er rette fordi de er våre, og fordi de forener oss med dem som kom før oss, og dem som i sin tur kommer etter oss. Sett på denne måten er ikke nasjonale følelser bare naturlige, de er essensielt legitimerende. De påkaller kildene til hengivenhet til samfunnet, og de plasserer den hengivenheten i skikker som har bevist sin verdi over tid, ved å sette et fellesskap i stand til å gjøre opp sine tvister, og oppnå likevekt under livets skiftende omstendigheter.

Nasjonale følelser gjør at folk lykkes i å forsvare seg i krigstid, men de er uunnværlige i fredstid også. I Europa ser vi dette nå som den statsfinansielle krisen begynner å påvirke vanlige folks liv. Regjeringer oppfordrer borgerne til oppofrelse for fellesskapets beste. De ber dem ikke om å ofre seg for «Europa», langt mindre for Den europeiske union. Hvis de skulle ordlegge seg på denne måten, ville de bli tvunget til å erkjenne at Europa ikke er den byråkratiske maskinen som har gitt dem den smule legitimitet de kan påberope seg, men en åndelig arv som den maskinen har prøvd å utrydde. Det eneste de kan påkalle er altså nasjonale følelser. De snakker om nødvendigheten av å dra lasset sammen av hensyn til samfunnet, og på alle punkter påkaller ordbruken deres den menneskelige hengivenheten som gjør det mulig for folk å oppgi noe for andres skyld – en tenkemåte som sosialdemokratier normalt ikke oppmuntrer til. De snakker ikke nasjonalismens språk, men tilhørighetens, som er noe helt annet. Deres svar på krisen i Europa viser at nasjonalstaten er ikke problemet, men løsningen – den har i seg de eneste beveggrunnene politikerne kan appellere til, nå som virkningene av det europeiske prosjektet endelig merkes over hele kontinentet.

Til slutt må jeg si litt om situasjonen i Ungarn i dag slik jeg forstår den, og om den nasjonale ideens relevans for ungarerne. Det er opplagt at Ungarn er et spesialtilfelle. Den ungarske språket er en isolert rest av en gruppe språk som for det meste ble tilintetgjort av de indoeuropeiske vandringene, og det har lite eller intet til felles med de omkringliggende tungemålene. Vanlige ungarere uten utdannelse er derfor språklig isolert fra sine nærmeste naboer. De har også vært isolert fra hverandre på grunn av den tvungne delingen av territoriet ved slutten av første verdenskrig. Det gjenværende territoriet de fortsatt har i sin besittelse, deles med en betydelig minoritet av romfolk, hvis rastløse sedvaner ofte mislikes av deres naboer, men hvis sak alltid samler støtte i resten av verden. Den jødiske minoriteten som overlevde nazistenes okkupasjon, led ytterligere forfølgelse under kommunistene, men er likevel opptatt med å gjøre sin tilstedeværelse kjent. Mange i Budapests intelligentsia er jøder, og utgjør en del av det omfattende nettverket rundt Soros’ imperium. Blant folk i disse nettverkene er mange med rette skeptiske til nasjonalismen, de betrakter den som den viktigste årsaken til Sentral-Europas tragedie i det 20. århundre, og de skiller ikke nasjonalismen fra den typen nasjonal lojalitet som jeg har forsvart i dette foredraget. Som kjent spiller dessuten den innfødte antisemittismen fortsatt en rolle i ungarsk politikk og samfunnsliv, hvilket utgjør et hinder for fremveksten av en felles nasjonal lojalitet hos etniske ungarere og jøder.

Dette er bare noen av omstendighetene som står i veien for en kollektiv, prepolitisk tilhørighet i denne delen av verden. Den europeiske union har en idé om statsborgerskap som i realiteten ikke er knyttet til noe sted. Den oppfordrer folk til å flytte fra sine hjemland og bosette seg andre steder i unionen, og de som flytter tilhører uunngåelig den utdannede klassen. Når denne flytter fratas opphavslandet lærere, leger og advokater, uten at disse erstattes. EU oppfordrer også til salg av grunneiendommer til utenlandske statsborgere – for på den måten å opprette en klasse av eiere som ikke bor på stedet, og dermed ikke har noen personlig interesse av det landlige livets skjønnhet og moralske orden, og som kun betrakter grunneiendommen som en investering, noe som skal tas i bruk. Dette har ført til, og vil fortsatt føre til, konflikter av den typen som bare kan løses med fast politisk vilje.

For det finnes ikke noe alternativ til nasjonalitet. Hvis regjeringen i Budapest skal oppnå legitimitet, må den legitimiteten komme nedenfra, fra et folk hvis samhold og identitet kommer til uttrykk ved regjeringens arbeid. Denne legitimiteten er noe enhver regjering må tildeles, hva enten den er til høyre eller venstre, i mindretall eller i majoritet. Den kan ikke være en klikklojalitet, en reprimande til de ubehøvlede utstedt av de intellektuelle i Budapest, eller et edikt som de ekte landsbyungarerne kunngjør til byens forrædere. Velgerne må selv identifiseres i territorielle termer, ettersom jurisdiksjonen er territoriell, og ikke etnisk eller religiøs. Alternativet er fragmentering, hvor konkurrerende etniske grupper eller særinteresser danner partier hvis formål ikke er å regjere for alles beste, men å plyndre til fordel for sin egen gruppe. Jeg ønsker ikke å si noe her om de eksisterende politiske partiene i Ungarn, ei heller vil jeg reise spørsmålet om hvorvidt noen av dem har sett regjeringsposisjonen som en mulighet til å plyndre snarere enn en plikt til å ivareta fellesskapets beste. Men jeg vet at regjeringen vil lide av et legitimitetsunderskudd helt til ungarerne begynner å betrakte de statlige institusjonene som representerer for hele landet, og ikke bare en fraksjon av det. På den måten mister regjeringen sin viktigste fordel i kampen mot EU om det ungarske folkets følelser.

 

Det oven­stå­ende er tredje og siste del av et fore­drag for­fat­te­ren nylig holdt i Ungarn, gjen­gitt i norsk over­set­telse med venn­lig tillatelse.

Del I
Del II