Kommentar

Det europeiske integrasjonsprosjektet som ble fremmet av beseirede nasjoners politikere og eliter i kjølvannet av den andre verdenskrig, var basert på troen på at nasjonal enhet og selvbestemmelse var den viktigste årsaken til krigene som hadde ødelagt Europa. Det var uenighet om hvem det var som startet det hele: Napoleon? Bismarck? Franske revolusjonære? De revolusjonære i 1848? Monarkister og reaksjonære? Metternich? Talleyrand? Garibaldi? Fichte? Wagner? Ludvig den fjortende? Men uansett hvor langt tilbake man gikk, støtte man ifølge etterkrigstidens politiske overlevende på nasjonalismens onde ånd, i kamp mot opplysningstidens rene ånd. Som et resultat av denne grunnleggende myten, ble den europeiske integrasjonen unnfanget i éndimensjonale termer, som en prosess i retning av stadig sterkere enhet under en sentralisert kommandostruktur. Hver økning av sentralmakten var ment å svare til en reduksjon av den nasjonale makten.

Den politiske prosessen i Europa skulle med andre ord gis en retning. Det er ikke en retning som folk i Europa har valgt, og hver gang de får sjansen til å stemme over saken, avviser de den – følgelig gjøres alt for å sikre at de aldri får sjansen til å stemme. Prosessen beveger seg alltid mot sentralisering, ovenfra og ned-kontroll, uvalgte byråkraters og dommeres diktater, opphevelse av lover vedtatt av folkevalgte parlamenter, og konstitusjonelle traktater utarbeidet uten noen som helst innspill fra folket. I dagens gjeldskrise har den europeiske eliten – stort sett bestående av styrende kretser i Frankrike og Tyskland – tiltvunget seg retten til å avsette de folkevalgte regjeringene i Hellas og Italia, og innsette sine egne håndlangere, valgt blant rekkene av lydige apparatsjiker. Samtidig blir Ungarn hele tiden bombardert med provoserende spørsmål og trusler om granskning for å ha våget å lage egne lover i saker hvor den europeiske politiske klassen stilltiende har tilranet seg suverenitet. På den måten går prosessen alltid i retning keiserstyre, hvilket gjør det helt klart at det motsatte av nasjonal enhet ikke er opplysning, men imperium. Og kun én ting stritter imot dette utfallet, nemlig de nasjonale følelsene hos Europas folk.

Som engelskmann og beundrer av den gamle romerske sivilisasjonen, er jeg ikke imot imperier som sådanne. Men det er viktig å være klar over hva de innebærer, og å skille de gode formene for imperier fra de dårlige. Etter min oppfatning tjener de gode formene til å beskytte lokale lojaliteter og sedvaner under en paraply av rettsstat og sivilisasjon, mens de dårlige prøve å avskaffe lokale skikker og rivaliserende lojaliteter for å erstatte dem med en rettsløs og sentralisert makt. Den europeiske union har elementer av begge ordninger, men den lider av en sønderknusende mangel, nemlig at den aldri har klart å overtale Europas folk til å akseptere den. Europa er, og har etter min oppfatning alltid vært, en sivilisasjon av nasjonalstater som ble grunnlagt på en bestemt form for prepolitisk tilhørighet, altså den tilhørigheten som setter territorium og sedvane først i styre og stell, mens religion og dynasti kommer i annen rekke. Hvis folk i Europa gis en stemme, vil de derfor uttrykke sin lojalitet på den måten. I den grad de har betingelsesløs lojalitet – altså den lojaliteten som dreier seg om identitet snarere enn overenskomst – antar den en nasjonal form.

Den politiske klassen i Europa liker ikke dette, og derfor har den demonisert direkte uttrykk for nasjonale følelser. Hev stemmen til forsvar for Jeanne d’Arc og le pays réel, for St. Georg og «the sceptred isle», for Lemmenkäinens dystre skoger og «sannfinnene» som vandrer i dem, og du vil bli kalt fascist, rasist og ekstremist. Det er en fordømmelsens liturgi her som gjentas over hele Europa av en politisk klasse som ynder å forakte vanlige folks lojalitet, uten å innrømme at den er avhengig av den samme. I de senere årene har Ungarn vært et særskilt angrepsmål. Det er selvfølgelig utenforliggende grunner til det i ungarsk historie, og jeg trenger ikke å minne om dem. Men det er ikke disse grunnene som ansporer den europeiske eliten. Ved å gjøre saker vedrørende nasjonalfølelse og nasjonal identitet til en grunnleggende del av sin plattform, har dagens ungarske regjering fremkalt en skarp og overkritisk respons fra EU, uavhengig av hvilke andre grunner som måtte finnes for en slik uvilje.

På den annen side er nasjonalfølelsen for de fleste vanlige europeere den eneste offentlig tilgjengelige og felles allmenne beveggrunnen som rettferdiggjør offervilje for en felles sak – den eneste kilden til forpliktelse i det offentlige rom som ikke er et spørsmål om kjøp og salg. I den grad folk ikke stemmer for å fylle sine egne lommer, er det fordi de også stemmer for å verne en felles identitet mot angrep fra dem som ikke tilhører den, og som forsøker å plyndre en arv de ikke er berettiget til. Philip Bobbitt har hevdet at en viktig effekt av krigene mellom nasjonalstatene i Europa har vært erstatningen av nasjonalstaten med «markedsstaten» – staten oppfattet som en bedrift som gir en fordeler i bytte mot plikter, og som vi står fritt til å delta i eller forlate etter eget ønske. (Jfr. Audens dikt The Shield of Achilles.) Hvis dette var riktig ville nasjonen som identitetsformende samfunn ha mistet sin ledende rolle i definisjonen av politiske valg og lojaliteter. Faktisk ville vi ha gått helt ut av en verden av politisk lojalitet, og inn i en verden av egennyttige forhandlinger, hvor ofre ikke lenger aksepteres, og kanskje ikke lenger er nødvendige heller. Men om den pågående krisen har overbevist oss om én ting, så er det ganske sikkert at evnen til oppofrelse er selve forutsetningen for varige samfunn, og at politikerne når det kommer til stykket både etterspør offervilje og forventer å se den.

Av islamistene er vi blitt gjort godt kjent med at ikke alle aksepterer nasjonen som kilden til betingelsesløs lojalitet. Tilhengerne av Sayyid Qutb, lederen for Egypts muslimske brorskap på 1950- og 1960-tallet, forteller oss at den nasjonale lydigheten er en form for avgudsdyrkelse, og at det er til Allah alene man skylder sin lydighet. Det er en direkte forbindelse mellom disse ideene og Midtøsten-landenes sviktende evne til å oppnå stabilitet etter Det osmanske rikets fall og oppdeling i nasjonalstater. De europeiske nasjonene har aldri helhjertet akseptert denslags teokratisk enevelde, og de avviste det bestemt i Westfalen-traktaten. Europas problem er at de påfølgende århundrer av territoriell jurisdiksjon har innpodet følelser som ikke lett passer inn i noen form for imperialistisk ambisjon. Under en moderne demokratisk regjering er det bare på nasjonens vegne at folk er villige til å tenke utenfor egeninteressens ramme. Dermed er det nye keiserlige prosjektet havnet i konflikt med den eneste kilden til følelser det kan tenkes å hente legitimitet fra. Nasjonalstatene er ikke alle like stabile, like demokratiske, like frie eller like gode rettsstater. Men disse er alene om å inspirere europeiske folk til pliktskyldighet, og uten disse får ikke unionsmaskineriet gjort noenting. Ved å erstatte den nasjonale ansvarsfølelsen med et fjernt byråkrati, har dette maskineriet avvæpnet og forvirret folk som er stilt overfor den pågående krisen.

Vi ser dette klart når vi betrakter fellesvalutaen. Euroen, som ble pålagt uten belegg for at folk i «eurosonen» hadde noe ønske om det, ble av mange politikere ved Middelhavet umiddelbart oppfattet som en utvidet adgang til å ta opp statsgjeld. Dette var helt åpenbart tilfelle i Hellas. Obligasjoner utstedt i euro ville dra fordel av de nordlige økonomienes styrke og integritet, og ville anses som trygge plasseringer av investorer som aldri ville drømme om å kjøpe obligasjoner utstedt i drakmer. Og folk i Hellas var enige, siden ingen advarte dem om kostnadene – de nasjonale kostnadene – som vil bli betalt når eurosonen går i oppløsning, noe den ikke kan unngå å gjøre. Nå som oppgjørets time nærmer seg, føler folk over hele kontinentet nødvendigheten av å forberede seg på harde tider. Når det er krise gjør folk opp status, hvilket betyr at de trekker seg tilbake til hovedkilden til sin sosiale tilknytning, og forbereder seg på å forsvare den. De gjør ikke dette bevisst. Men de gjør det likevel, og politikernes forgjeves forsøk på å fordømme «ekstremismen» hos folk hvis arv de har sløst bort, gjør bare reaksjonen enda verre. Dette er en ulykksalig situasjon, ettersom det ikke finnes noen overnasjonal idé om Europa som politikere kan appellere til ved å identifisere en gjenstand for folks lojalitet utenfor nasjonalstatens grenser. Det halve århundret med fred og velstand har latt seg nære av den europeiske kulturarven, uten å fornye den. For det er nesten umulig for en europeisk politiker å vekke sivilisasjonen i Europa når dens kilde – den kristne religion – er blitt fjernet fra offisielle dokumenter og åpent avvist av de europeiske domstolene. En grunn til EU-kommisjonens angrep på den «nasjonalistiske» regjeringen i Ungarn, er at ungarerne har utarbeidet en grunnlov som i innledningen beskriver ungarerne som en «kristen nasjon»: to ord som er blitt fjernet fra Europas offisielle vokabular. Og hvis man ser på dommene i de europeiske domstolene, spesielt menneskerettighetsdomstolen, vil man finne en systematisk motvilje mot kristendommen og kristne personer, som ikke har noen annen forklaring enn de ideologiske forutsetningene det europeiske prosjektet er bygget på.

På samme måte har de konstitusjonelle traktatene gjort et poeng av ikke å gi kristentroen, eller moralen som er utgått fra den, noen anerkjennelse. En «minoritetskult» er blitt pålagt ovenfra som en slags irettesettelse av folk i Europa fordi de er europeere i ånden. Denne offisielle multikulturalismen har ikke gjort noenting for å få innvandrermiljøer til å harmonere med sine nye omgivelser. I stedet den har ødelagt mye som var gledelig og selvbevisst ved de nasjonale kulturene i Europa, og forkastet den kristne fromheten til fordel for en slags gretten materialisme.

Resultatet av den offisielle multikulturalismen er faktisk kulturell blindhet – en manglende evne til å oppfatte reelle kulturforskjeller som finnes på det europeiske kontinentet, og som er forankret i nasjonalstatenes sedvane og historie. Hvis euroens arkitekter hadde tatt ordentlig hensyn til de nasjonale kulturene, ville de ha visst at virkningen av å innføre en felles valuta for Hellas og Tyskland ville være å oppmuntre Hellas til å overføre gjelden sin til Tyskland, med den forståelse at jo lengre unna kreditor befinner seg, desto mindre viktig er plikten til å betale tilbake. De ville ha erkjent at begreper som lov, plikt og suverenitet ikke har helt samme betydning ved Middelhavet som i Baltikum, og at den mest rettferdige veien ut av en økonomisk krise i et samfunn som er vant til kleptokrati, er devaluering – med andre ord ved å stjele like mye fra alle. De ville også ha innsett at det å innføre en felles valuta for Hellas og Tyskland likevel, ville være ensbetydende med å så den gjensidige uviljens frø.

Hvorfor visste ikke euroens arkitekter disse tingene? Svaret finnes dypt i hjertet av det europeiske prosjektet. Kulturelle kjensgjerninger gikk simpelthen upåaktet hen blant eurokratene. Om man hadde tillatt seg å legge merke til disse, ville det ha vært ensbetydende med å erkjenne at prosjektet var umulig. Det ville spilt en mindre rolle hvis de hadde et annet prosjekt i bakhånd. Men som alle radikale prosjekter, med kommunismen som arketyp, ble EUs prosjekt unnfanget uten noen plan B. Derfor er det dømt til å kollapse, og til å dra verdensdelen med seg ned i kollapsen. En enorm mengde påskudd har hopet seg opp i prosjektets sentrum, sam­ti­dig som den poli­tiske klas­sen utkjem­per baske­tak langs dets kan­ter, det hele i et for­søk på å avverge de kon­stante angre­pene fra vir­ke­lig­he­ten.

Derfor må vi late som om lenge observerte forskjeller mellom det protestantiske Nord-Europa og det katolske og ortodokse Sør-Europa, er uten økonomisk betydning. I egen­skap av kul­tu­relle fakta er disse upå­ak­tede, til tross for Webers (riktignok overdrevne) for­søk på å gjøre dem til et sen­tralt punkt i økono­misk his­to­rie. For­skjel­lene mel­lom sed­vane­ret­tens kul­tur og Napo­le­ons sivil­retts­lige lov­verk er på samme måte blitt ignorert. Prisen har vært fremmedgjøring av britene og danskene, som alltid har oppfattet loven som et sosialt snarere enn et politisk produkt. Skillet mellom romernes og ottomanernes juridiske arv er blitt satt til side, akkurat som skillet mellom land med en sikker rettsstat og ubestikkelige dommere, og steder hvor loven bare er siste utvei i et system av bestikkelser. Arbeidstider og arbeidstempo, samt balansen mellom arbeid og fritid som går rett til hjertet av alle samfunn, ettersom den definerer deres forhold til tiden, må ignoreres eller forsøkes ensrettet ved et fåfengt edikt fra sentralmakten. Alt som er karakteristisk for ungarernes erfaring – sjokket ved Trianon-traktaten som splittet det ungarske folket, den særegne kulturen i et land uten kyst hvor en stor del av romfolket aldri har bosatt seg ordentlig, det fortsatt levende minnet om landets kamp mot islamsk dominans – alt dette er også blitt ignorert. Og alt skal bringes i overensstemmelse ved hjelp av disse fryktinngydende domstolene – EU-domstolen og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen – hvis uvalgte dommere aldri betaler prisen for sine kjennelser, og hvis agenda av «ikke-diskriminering» og «stadig tettere union» er ment til å viske ut sporene av lokal lojalitet, familiebasert moral og et rotfestet levevis. Når man bygger et imperium på så mange forutsetninger, blir byggverket nokså raskt ustabilt.

 

Det ovenstående er første del av et foredrag forfatteren nylig holdt i Ungarn, gjengitt i norsk oversettelse med vennlig tillatelse.

Del II
Del III