Feature

«Den politiske prosessen i Europa har derfor fått èn retning. Det er ikke en retning som folket i Europa har valgt, og hver gang de gis rett til å stemme over den, avviser de den — derfor blir alt gjort for å sikre at de aldri får sjansen til å stemme over den. Prosessen beveger seg alltid mot sentralisering, ovenfra og ned-kontroll, ikke-valgte byråkraters og dommeres diktatur, oppheving av lover vedtatt av folkevalgte parlamenter, konstitusjonelle traktater formet uten noen innspill overhodet fra folket — kort sagt: prosessen beveger seg alltid mot en imperial regjering. Og bare én ting står i veien for dette resultatet, og det er de europeiske folkenes nasjonale følelser.

Nettopp av denne grunn er nasjonale følelser blitt demonisert. Hev stemmen til forsvar for Jeanne d’Arc og le pays réel (det ekte Frankrike), for St. George og det kongelige britiske øyriket, for Lemmenkäinens dystre skoger og for de “sanne finnene” som vandrer i dem, og du vil bli kalt fascist, rasist og ekstremist. Det er en fordømmende liturgi som gjentas over hele Europa av en styrende elite som skjelver i møtet med vanlig lojalitet. Men faktum er at nasjonalfølelse er, for de fleste vanlige europeere, det eneste motivet som vil rettferdiggjøre ofre i offentlig sak. I den utstrekning folk ikke stemmer til fordel for sine egne lommer, stemmer de for å beskytte en felles identitet mot angrep fra dem som ikke tilhører den, og som forsøker å plyndre en arv de ikke har rett til.»

Nasjonenes gjenfødelse