Kommentar

De nylige valgene til Europa-parlamentet avstedkom noe mer enn de vanlige proteststemmene mot regjeringspartiene i hvert unionsland. Det var kanskje aller første gang at valgene dreide seg om Europa, snarere enn politikken i landene det består av. Det var naturligvis ikke alle som oppfattet valgene på den måten. Men et betydelig antall av velgerne gjorde det, og brukte derfor stemmen for å vise hva de mente om EU, og ikke om et eller annet innenrikspolitisk spørsmål. Dette var helt krystallklart i Storbritannia og Frankrike, hvor partier som uttrykkelig gikk inn for nasjonal suverenitet i valgkampen, fikk flest stemmer i begge land.

Det europeiske maskineriet gikk straks til aksjon for å forklare valgresultatene. Jada, var elitene enige om, ting har gått skeis på flere måter. Folk er misfornøyd med den høye arbeidsledigheten; mange stater i unionen er hardt rammet av finanskrisen; vi må se nærmere på overfloden av regler og forskrifter; vi må gjøre de europeiske institusjonene mer representative – ja, mer lydhøre for folks behov. Vi må jobbe hardere for å gjenopprette tilliten til euroen. Vi må gi de europeiske institusjonene større ansvar, og i større grad holde dem til ansvar. Og så videre. Med andre ord en oppramsing av defekter ved unionen som bare kan rettes opp av unionen selv. Og elefanten i rommet ble aldri nevnt, siden det å snakke om den er ensbetydende med å erkjenne den enkle sannhet at unionen er motstander av den nasjonale suvereniteten, og en voksende trussel mot nesten alle sine vestlige medlemmer.

Elefanten i rommet er masseinnvandringen. Den er unevnelig for elitene, som uansett ikke tar skade av dens mest negative virkninger. For masseinnvandringen er beviset på den rene og skjære tankeløsheten ved den europeiske politiske prosessen. Den opprinnelige Roma-traktaten garanterte fri bevegelighet av «produksjonsfaktorer», inkludert arbeidskraft. I de seks landene som først skrev under på traktaten (Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg) var det på den tiden nokså lik levestandard og mer eller mindre full sysselsetting, det fantes knapt flyktninger, og hos arbeidsstyrken, som bare såvidt var kommet over krigens omveltninger, fantes en betydelig motvilje mot å flytte. Dette var for 56 år siden. Personene som drømte seg frem til traktaten, og de som signerte den, er forlengst døde. Situasjonen i dagens Europa er helt annerledes enn den gangen. Og da unionen (uten folkets samtykke) ble utvidet til å omfatte alle disse statene som kommunismen hadde ødelagt, ansporet det til en av de største folkevandringene i europeisk historie. Men fordi traktaten omfatter bevegelsesfrihet, kan ikke migrasjonen innstilles eller kontrolleres.

Saken er ganske enkelt at en traktat er en begrensning av den nasjonale suvereniteten. Og når en traktat legger beslag på en beslutning som burde være de nasjonale myndighetenes eget anliggende, f.eks. hvem som har lov til å bosette seg på et suverent territorium og hvem som ikke har det, vil traktaten med tiden få en vedvarende uønsket innflytelse over den politiske orden, helt til et punkt hvor folk står opp og rister den av seg. Dette er situasjonen europeerne befinner seg i. De er styrt av en irreversibel lov, hvis virkning er å undergrave det som nasjoners liv bygger på – nemlig suveren kontroll over det nasjonale territoriet.

Storbritannia er uunngåelig harderst rammet. Landets språk er også det internasjonale språket enhver som har til hensikt å utvandre, lærer. Landets infrastruktur er godt vedlikeholdt og fritt tilgjengelig. Landets juridiske system, som er basert på sedvaneretten, garanterer individets frihet på en måte som sjelden har vært mulig andre steder. Og til dags dato har landets velferdsordninger og helsevesen vært gratis tilgjengelige ved behov, uten hensyn til hvor mye som er blitt betalt inn til den nasjonale pengekassen. Det er derfor ikke overraskende å se at det kommer en kvart million innvandrere hvert år, til et land som allerede har den høyeste befolkningstettheten i Europa, med byer som er i full gang med å ghettoiseres av denne tilstrømningen.

Dette alene kunne forklare stemmene til Nigel Farage. Lignende bekymringer har sendt franskmennene i retning Front National, og med noen få unntak uttrykker avstemningsresultatene utenfor de tidligere kommunistlandene en dyp uro over det som skjer.

Hva angår Storbritannia, er situasjonen helt klart uholdbar. Likevel har de store partiene så langt nektet å diskutere den. Sorgløse liberalere i godt betalte funksjonærjobber avfeier det gjerne som «rasistisk» når det kommer følelsesladede protester fra vanlige arbeidsfolk som har mistet jobbene sine til lavtlønnede innvandrere, som opplever at det vanligste språket i deres egne nabolag ikke lenger er det eneste språket de kan, og som får barna utdannet i klasserom hvor de fleste strever med å lære seg engelsk. Men slike vanlige arbeidsfolk har rett til å spørre hva som er skjedd med landet deres, og om det virkelig er deres fortsatt. Den nasjonale identiteten er, som de godt vet, en forutsetning for den sosiale orden, og noe regjeringene blir valgt for å beskytte. Var det ikke egentlig derfor foreldrene og besteforeldrene deres kjempet mot Hitler under krigen?

Ikke misforstå. Jeg forsvarer ikke fremmedfrykten eller opphøret av den gjestfriheten og åpenheten som i lang tid har kjennetegnet de engelsktalende folkeslagene. Problemet er at gjestfriheten bare kan tilbys fritt dersom grensen for den er klart definert og akseptert. I motsatt fall ser folk at de risikerer å miste alt uten å få noe igjen. Og da er det at de virkelige problemene begynner. Det er regjeringens ansvar å erkjenne dette og arbeide for å ivareta folks håp og forventninger. Det å la være å gjøre det, er et tillitsbrudd. Men regjeringen er bundet på begge hender når den er kontrollert av en traktat. Den eneste løsningen er å bryte den. Det kan gjøres her og nå. Det behøves bare vilje, stil og en smule mot. Men dette enkle steget er utenkelig for den europeiske eliten.

Den europeiske union oppstod fra troen på at de europeiske krigene var blitt forårsaket av nasjonale følelser, og at det som trengtes var en ny, føderal styreform som ville forene folk i deres felles interesse av fredelig sameksistens. Dette føderale prosjektet fungerte i det 18. århundrets Amerika, hovedsakelig fordi det amerikanske folket hadde felles språk, juridisk system og pionerånd. Likevel bør vi ikke glemme den påfølgende borgerkrigen og de smertefulle hendelsene som måtte forløpe innen amerikanerne identifiserte seg selv som én nasjon, på et suverent territorium som var deres felles hjem. Selv om amerikanerne til slutt lyktes i å oppnå en ekte føderal union, vil europeerne aldri bli i stand til å identifisere seg selv på den måten. Nasjonene deres skiller seg fra hverandre i språk, lov og rett, historie og former for sosialt liv. Det finnes ingen første person flertall som de europeiske institusjonene er politisk uttrykk for. Og det europeiske maskineriet fortsetter å strø om seg med kommandoer, uten noe forsøk på å innhente samtykke fra personene som må bære kostnadene ved dem.

Demokrati er bare mulig hvis loven kan endres slik at den gjenspeiler endrede behov i samfunnet. Dette er grunnen til at de muslimske statene er i så dårlig forfatning i dag, for sharia – en lov fastsatt av Gud – har den samme evige og uforanderlige karakteren som opphavspersonen. Men lover som er fastsatt av en traktat, har den samme defekten. Folk ser ikke ut til å erkjenne dette. De ser ikke ut til å forstå at traktatene har negativ virkning, noe et land bare bør tåle hvis det tjener konkrete og viktige formål, men ikke hvis den styrer landet i evighet – amen. Britene og franskmennene står overfor en situasjon hvor landene deres vil bli forandret til noe ugjenkjennelig for innbyggerne, hvis lojalitet disse landene er avhengige av for å overleve, med mindre traktaten brytes. Det er som om europeerne også ble styrt av en slags religiøs lov, hvor Guds vilje kan høres gjennom alle forordninger, for slik å avskrekke selv de nødvendigste endringer. Men traktatens evne til å forby er begrenset av den religiøse lovens natur: Den er helt avhengig av at folk tror på den. Og nå som de ikke lenger tror på den, ​​er tiden utvilsomt inne for å vende den ryggen.

 

Opprinnelig i Forbes den 3. juni 2014.