Gjesteskribent

Her kommer den andre, bebudede smakebiten fra Roger Scrutons pamflett England and The Need for Nations , nærmere bestemt det åttende kapitlet, hvor han relanserer begrepet «oikofobi». Det tilsvarer omtrent det som i andre sammenhenger kalles selvhat, dvs. en moderne tendens til å nedvurdere ens egne, nedarvede særegenheter snarere enn å være stolt av dem og anerkjenne dem som del av ens identitet, etter den britiske filosofens oppfatning en katastrofal utvikling som langt på vei har skylden for den moralske krisen vårt kontinent befinner seg i.

——————————————–

England og nødvendigheten av nasjonalstater

Av ROGER SCRUTON

8. Oikofobi

Men kan den nasjonale lojaliteten virkelig bestå i det moderne meningsklimaet? Dette er et vanskelig spørsmål som må besvares fra tilfelle til tilfelle, under den fornødne hensyntagen til den lokale historiens påvirkning. Ta vårt eget tilfelle: England. Ingen som vokste opp i etterkrigstidens England kan ha unnlatt å legge merke til den sofistikerte latterliggjøringen vår nasjonale lojalitet er blitt til del fra personer hvis frihet til å kritisere ville ha blitt tilintetgjort for mange år siden, hadde ikke engelskmennene vært rede til å dø for sitt land. For mange av etterkrigsforfatterne var de engelske idealene om frihet og samfunnsånd som man etter alt å dømme kjempet for under krigen, rent ideologiske konstruksjoner — «herskende illusjoner», som ved å kamuflere utbytting som faderlig rettledning gjorde det mulig å ta med seg imperiets tyvegods hjem med god samvittighet. Alle sidene ved engelskmennenes karakter som krigstiden bøker og filmer hadde hyllet — høflighet, fasthet, ærlighet, toleranse, «tæl», den stive overleppen og sansen for fair play — ble enten benektet eller hånet. England var ikke det frie, harmoniske og lovlydige samfunnet som guttebladene lovpriste, men arena for klasseskiller, fanatisk sjåvinisme og rasehat. Skrap litt i overflaten på alle institusjoner og ethvert ideal, fremholdt kritikerne, og du vil finne igjen den samme skitne virkeligheten: en selvbevarende overklasse og et folk til de grader blendet av illusjoner om imperiet at det aksepterte sin dominans.

Å avvise dette synet på mitt land er ikke noe jeg kan ta fatt på i denne pamfletten, selv om jeg har gjort forsøk på det i andre sammenhenger. Likevel er det viktig å merke seg at denne strømmen av kritikk har vært nesten fullstendig blottet for sammenlignende bedømmelser. Sett i ettertid er den ganske visst lite annet enn en fortegnelse over defekter som er naturlige for mennesket, som engelskmennene kan ha satt en egen engelsk spiss på, men som man støter på overalt og til alle tider — til og med i Skottland.

Denne typen kritikk er samtidig smittsom, nettopp fordi protesten mot menneskets tilstand er av en slik beskaffenhet. Det som i begynnelsen var intellektuell tankelek, ble ganske snart omgjort til politisk rettroenhet, tilrettelagt av Labours keltiske slagside og en europeisk elite med intensjoner om å utslette minnet om den andre verdenskrig. Hva enten det har skjedd bevisst eller ikke, har det virkelige eller tilsynelatende målet for den senere tidens politiske beslutninger vært Englands undergang, og resultatet er en identitetsforvirring blant engelskmenn som kan få en til å konkludere at den nasjonale lojaliteten, i alle fall i vårt tilfelle, er utrydningstruet. Det offisielle kartet over Europa nevner ikke England, men bare «regionene» avmerket på kartet med den samme byråkratiske vilkårligheten det ottomanske imperiet var inndelt i. Labour er fast bestemt på å gi disse regionene folkevalgt representasjon, slik at engelskmennene fratas ethvert håp om et eget parlament. Samtidig har skottene og waliserne fått sine egne nasjonalforsamlinger, og Nord-Irland er blitt satt i en situasjon som gjør «unionistenes» standpunkt (dvs. at den engelske kronen som kilde til politisk autoritet bestyrkes) helt uholdbart. Engelskmennene styres derimot fra Westminster av en regjering som stort sett består av skotter, og av parlamentarikere som ikke nøler med å stemme i saker som angår engelskmenn, selv om de representerer walisiske eller skotske valgkretser. Vidtrekkende konstitusjonelle reformer har fjernet eller kommer til å fjerne institusjonene som skapte den engelske måten å gjøre ting på — ikke minst Overhuset med sine arvede medlemskap og lordkansleren (hvis embede ikke bare er det eldste i landet etter monarken, men også ansvarlig for det aspektet ved engelsk lov — billighetsrettens doktrine — som mer enn noe annet bidro til å skape det engelske folkets små, levedyktige enheter). Og engelsk sedvanerett er nå prisgitt et menneskerettighetsregime hvis øverste domstol befinner seg utenfor kongeriket, en domstol dominert av dommere oppvokst med kontinental sivilrett og det napoleonske systemet. Avgjørende saker vedrørende nasjonal suverenitet debatteres utenfor vårt parlament, og selv regjeringen virker fast bestemt på å berøve det engelske folket midlene det har til å verne om sin nasjonale identitet. Det har til og med blitt foreslått at EU-borgere som bor i Storbritannia skal ha stemmerett ved fremtidige folkeavstemninger om vår nasjonale valutas fremtid — en de facto anerkjennelse av at suverenitet og nasjonal identitet allerede er slått sønder av hensyn til en overnasjonal jurisdiksjon som nekter å anerkjenne nasjonale grenser.

Alle disse kjensgjerningene er velkjente. Min kommentar til dem er å påpeke at det som etter alt å dømme er et tap av nasjonal lojalitet, er et kjennetegn ved vår politiske elite som ikke deles av det engelske folket. Vi-følelsen er fortsatt tilstede i vår nasjonale kultur, og den er ansvarlig for den støtten våre politikere får for sine stadig mer forunderlige påfunn. Hva enten Blair gjorde rett eller galt i å involvere oss i Irak-krigen, var hans evne til å gjøre det avhengig av at britene generelt, og engelskmennene spesielt, samler seg omkring sitt gamle førsteperson flertall. Selv om vi går nølende til krig, går vi fortsatt til krig som vi, med respekt for vår regjering, og ikke som undersåtter styrt av noen fremmede «dem» (i kontrast til tsjekkernes holdning til krigen utkjempet på vegne av det østerriksk-ungarske imperiet, mesterlig formidlet av Jaroslav Hasek i Den tapre soldat Svejk.) I sitt forsøk på å få oss til å akseptere omfanget innvandringen har i øyeblikket, appellerer vår regjering til vår tradisjon for gjestfrihet, og den anmoder oss om å akseptere nykommerne, ikke som konkurrerende om vårt territorium, men som flyktninger vi skylder barmhjertig beskyttelse. Ved alle større kriser tyr regjeringen til vår historiske identitet og uslitelige lojalitet, i den hensikt å overtale oss til å godta sågar de forandringene som truer disse dyrebare egenskapene.

Det vil ikke ha unngått leserens oppmerksomhet at denne historiske identiteten, hva enten den manifesterer seg som engelsk eller britisk, er havnet i krise. Denne krisen har oppstått fordi den lojaliteten folk trenger i sine daglige liv, og som de stadfester gjennom sine spontane og upåaktede sosiale handlinger, hele tiden spottes eller til og med demoniseres av utdanningssystemet og de dominerende massemedia. Nasjonal historie læres bort (i den grad det skjer overhodet) som en beretning om skam og fornedrelse. Vår nasjons kunst, litteratur og musikk er mer eller mindre blitt skåret bort fra pensum, og folkelig særpreg, lokale tradisjoner og nasjonale seremonier rakkes rutinemessig ned på. Vi observerer virkningen av dette når britene ferierer i fremmede strøk. Med behov for å fremheve sin nasjonale identitet, og berøvet kulturen som ville ha satt dem i stand til å føle stolthet ved den, kan de ikke annet enn å ty til lømmelaktig aggressivitet, der de fulle og vrælende slenger rundt på sted etter sted, ustanselig svingende sine flasker og ølbokser.

Disse arveløse villmenns forfatning skyldes det faktum at deres veiledere og formyndere har frastøtt den nasjonale ideen. Denne frastøtelsen er resultatet av en eiendommelig sinnsstemning som har vokst frem over hele den vestlige verden siden annen verdenskrig, og som er spesielt fremherskende blant den intellektuelle og politiske eliten. Det finnes ikke noe egnet ord for denne holdningen, selv om man øyeblikkelig drar kjensel på dens symptomer: tilbøyeligheten til i enhver konflikt å ta «deres» side mot «oss», og det følte behovet for å rakke ned på sedvanene, kulturen og institusjonene som kan identifiseres som «våre». Siden dette er det motsatte av xenofobi, foreslår jeg å kalle denne sinnsstemningen oikofobi, og med det mener jeg (ved å tøye gresken litt) avvisningen av ens arv og ens hjem. Oikofobi er et stadium det er normalt for unge sinn å gå igjennom. Men det er også et stadium noen mennesker — i særdeleshet intellektuelle — har en tendens til å bli sittende fastlimt i. Som George Orwell poengterte, har venstreintellektuelle spesielt sterkt anlegg for det, hvilket ofte har gjort dem til villige agenter for fremmede makter. Spionene fra Cambridge er en talende illustrasjon på hva oikofobi har betydd for vårt land. Og det er interessant å merke seg at et dokumentardrama BBC nylig produserte med utgangspunkt i denne bedrøvelige episoden, hverken tok for seg detaljene i deres forræderi eller lidelsen påført millioner av østeuropeiske ofre, men ganske enkelt bifalt oikofobien som fikk spionene til å gjøre som de gjorde. Det resulterende portrettet av det engelske samfunnet, kulturen, nasjonalfølelsen og lojaliteten som både klanderverdig moralsk og latterlig politisk, er standard BBC-kost — prolefeed, som Orwell kalte det i 1984.

Oikofobi er ellers ikke noen egen engelsk tendens, enda mindre britisk (selv om skottene virker nokså immune mot den). Da Sartre og Foucault skisserte den «småborgerlige» mentaliteten, mentaliteten til den andre i hans annerledeshet, beskrev de en alminnelig, anstendig franskmann, og uttrykte samtidig sin forakt for hans nasjonale kultur. En kronisk form for oikofobi har forkledd som politisk korrekthet spredd seg på de amerikanske universitetene, og etter 11. september kom den høyrøstet til overflaten i sin forakt for kulturen som etter sigende hadde fremprovosert angrepene, for dermed å ta terroristenes parti.

Denne sinnsstemningen finner naturlig sitt hjem i statlige institusjoner, siden disse tilbyr en maktbase hvor man kan angripe vanlige menneskers enkle lojalitet. Derfor finnes det i de europeiske parlamenter og embedsverk et høyt antall oikofober, hvis viktigste anliggende i deres maktutøvelse er å forakte de nasjonale verdiene og legge til rette for undergravingen av disse. Den dominansen oikene, som vi kan kalle dem, har i vårt egen nasjonale parlament, er delvis ansvarlig for overfallene på vår konstitusjon, aksepten for subsidiert innvandring og angrepene på skikker og institusjoner assosiert med tradisjonelle og innfødte levemåter. Oiken frastøter nasjonal lojalitet og setter sine mål og idealer i strid med nasjonens beste, han fremmer overnasjonale institusjoner på bekostning av nasjonale regjeringer, aksepterer og støtter lover som påtvinges oss ovenfra av EU eller FN, dog uten å ta seg umaken med å drøfte Terences spørsmål, og han definerer sine politiske visjoner med de universelle verdiene som er blitt renset for enhver referanse til de konkrete forholdene i et virkelig, historisk samfunn. Oiken er i egne øyne en forsvarer av opplyst universalisme mot lokal sjåvinisme. Og det er oikenes fremvekst som har ført til de europeiske nasjonalstatenes voksende legitimitetskrise. For vi er vitne til en massiv økning av lovgivningsbyrden på Europas folk, og et nådeløst overfall på den eneste lojaliteten som ville ha gjort dem i stand til å bære den frivillig. Den eksplosive virkningen av dette er allerede blitt følt i Nederland og Frankrike. Snart vil det kunne føles overalt, og resultatene vil kanskje ikke bli helt som oikene forventer.

Oversatt av Christian Skaug