To forfattere i forrige århundre har satt særlig dype spor etter seg, Franz Kafka (1883–1924) og George Orwell (1903–1950). Bare de to har gitt opphav til adjektiver: «orwellsk» og «kafkask». Som personer og i litterær stil er de så ulike som vel mulig, men tematisk finnes et fellesskap. Begge ser maktens ugjennomtrengelighet. Hos Orwell er makten utilslørt, bastant og brutal, hos Kafka ubestemt, anonym, labyrintisk. Begge forblir uhyggelig aktuelle. Her skal hovedvekten legges på Orwell, med enkelte sideblikk til Kafka.

I

Drivkraften hos Orwell var visshet om å leve i en verden preget av urett, der rike og mektige lever godt i kraft av arbeid utført av fattige og avmektige. Utbytting er samfunnets grunnprinsipp. Orwell var erklært sosialist. Han kan uttrykke seg grovt polemisk, noen ganger med forakt, til og med hatefullt – og han gir alltid inntrykk av å være et anstendig menneske. Hans sosialisme bygger ikke på en teori om historiens logikk, som marxismen, den er moralsk. Bare en sosialistisk revolusjon kan gjøre samfunnet anstendig. Orwell passet ikke inn i noe parti. Han skrev med kjærlighet om engelsk kultur og livsstil, alle de små særegenhetene som gjør at et menneske kjenner seg hjemme i et land. En revolusjon i England måtte være basert på patriotisme. Contra andre revolusjonære hevder han at patriotisme er sterkere enn klassehat.

Orwell skrev en rekke artikler og essays knyttet til dagsaktuelle emner. Han levde lenge nok til å se hvor feil han tok høsten 1940. Frankrike var falt, Hitler-Stalin-pakten besto, England ble bombet, USA uten vilje til å gå med i krigen, reell fare for tysk invasjon og okkupasjon. Hvem kunne da våge å si noe om fremtiden? For Orwell er revolusjon mer nødvendig enn noen gang: «But at any rate it is certain that with our present social structure we cannot win. Our real forces, physical, moral or intellectual, cannot be mobilized.»

Der tok han altså grundig feil, mye annet så han klart. USA måtte med i krigen. Dersom Nazi-Tyskland angriper Sovjet, må Sovjet ses som en alliert. Det er en sterk innrømmelse av en som vil knuse løgnene om Stalins regime. Og en generell vurdering har stått seg godt: «War is the greatest of all agents of change.» Etter Labours seier ved valget i 1945 fikk regjeringen Attlee på plass viktige elementer i en velferdsstat. Det var langt fra en sosialistisk revolusjon etter Orwells hjerte, men han anerkjente reformene som fremskritt.

I Kafkas skrifter vil man lete forgjeves etter politisk engasjement. Kafkas dramaer utspilte seg i privatlivet og i det indre. 1. august 1914 noterte han i dagboken: «Tyskland har erklært Russland krig. Svømmeundervisning i ettermiddag.» Den selvopptatte og ekstremt sensitive Kafka skrev ytterst usentimentalt. Han utviklet et presist språk for en verden like drømmeaktig som den er tydelig og objektiv.

II

Det hender at Orwell skriver som en klassisk marxist: all historie er historie om klassekamp. Dermed blir det nærliggende å spørre om hans egen klassebakgrunn. Arbeiderklasse var det i hvert fall ikke. I likhet med mange andre forfattere kan han sies å høre hjemme i øvre middelklasse, men med en grunnutdannelse som tilsier overklasse – han var elev på Eton, landets mest eksklusive gutteskole (årlig avgift i dag: 48.500 pund). Det hadde vært mulig å gå videre med studier i Oxford eller Cambridge, men Orwell ville bli forfatter, ikke akademiker. Hvorfor gikk han da som 19-åring inn i imperiets administrasjon som politimann i Burma og ble der i 5 år, etter hvert i overordnet stilling? Ville han erfare noe som minnet om fars posisjon? Faren arbeidet for imperiet i en stilling som røper en av dets mørkeste sider, Blair senior administrerte indisk eksport av opium til Kina. (Sønnen forble offisielt Eric Arthur Blair, bare som forfatter var han George Orwell.)

Etter erfaring i imperiets maktapparat ville han utforske forholdene i samfunnets bunnsjikt og gikk en tid inn for «sjølproletarisering». Han var kjøkkenhjelp i en fjong restaurant i Paris, senere uteligger i England. Det var tale om oppsøkende journalistikk, for erfaringene nedfelte seg i hans første bok, Down and Out in Paris and London (1933). Også i andre skrifter analyserer han fattigdommens destruktive virkninger fysisk og psykisk. Han skrev om gruvearbeidernes uendelig triste liv (The Road to Wigam Pier, 1937). Samme år deltok han i den den spanske borgerkrig og ble nær drept av en snikskytter. Det var et begivenhetsrikt liv.

I Spania oppdaget han kommunistenes råttenskap. De Moskva-tro bedrev sin egen borgerkrig innenfor den republikanske fronten, der alle andre ble sett som fiender, ikke stort bedre enn fascister eller enda verre, trotskister. For Stalin gjaldt det å sikre seg en alliert, det spanske folket var bare en brikke i spillet.

Nettopp den ikke-marxistiske sosialisten Orwell kunne se klart at stalinismen er et tyranni og at Stalin avslører sannheten om kommunismen.

Oppgjøret kom i den første av de to siste romanene, Animal farm (1945). Det handler i utgangspunktet om frigjøring av de undertrykte og et ideal om likhet og likeverd: «Alle dyr er like…» og så tillegget: «… men noen dyr er likere enn andre.» Denne geniale formuleringen er antakelig den de fleste forbinder med Orwell, naturligvis kan den kalles «orwellsk». Men her skal 1984 (skrevet 1948, utgitt 1949) fremheves. Dette verket er vel stadig den skarpeste og mest uhyggelige fremstilling av den totalitær staten.

I Animal farm blir et ideal forrådt. I 1984 skjer ingen omveltning. Det bestående regime opprettholder sin absolutte makt og er ikke truet. Verdens tre gjenværende superstater – Oceania, Eurasia og Eastasia – ligger i uopphørlig krig med stadig skiftende allianser, en krig som aldri skal avsluttes fordi hatet til fienden er nyttig for regimet. Romanens tragiske helt, Winston Smith, har som oppgave å revidere historien slik at den samsvarer med den allianse som til enhver tid gjelder. I denne verden skal ingen objektiv virkelighet finnes. Regimet har gjort alt til fortellinger som kan omfortelles etter behov.

Det sentrale redskapet er det nye språket, det orwellske Newspeak, som ennå ikke har erstattet det gamle. I nytalen skal det bli umulig å spørre hva som er sant. Sannhet kan ikke uttrykkes i Newspeak, derfor heller ikke tenkes. Regimets slagord tar sikte på å knuse språkets evne til å gripe virkelighet: Krig er fred. Frihet er slaveri. Uvitenhet er styrke. Godta det, og språket er blitt maktesløst, for du er virvlet inn i «dobbelttenkning». Når nytalen er blitt det eneste språket folk kjenner, blir Tankepolitiet unødvendig. 1984 avsluttes med en rekke eksempler på slik tale, nærmest utkast til en lærebok.

Underkastelsen er total, den tragiske helten erklærer at han elsker Big Brother når han venter på henrettelsen. Der ligger en referanse til Moskva-prosessene. Et annet hint til kommunisme er at Regimet omtales som Partiet. Orwell var dødssyk da han skrev dette. Det sosialdemokratiske alternativet er anerkjent, om enn ikke omfavnet. Stadig er frigjøring avhengig av arbeiderklassen, noe som også antydes i 1984, men uten tegn til optimisme. Romanen hadde opprinnelig tittelen The Last Man in Europe.

I sine dagsaktuelle artikler demonstrerte Orwell ufrivillig hvor vanskelig det er å være talsmann for arbeiderklassen når man selv har en ganske annen bakgrunn. Han forsøker hånlige utfall mot middelklassens raddiser, vegetarianere, pasifister, nudister og feminister, for å nevne noen av de latterlige typene. Dessverre oppnår man ingen ny klassetilhørighet med slike grep. Orwell klandrer «left-wing intellectuals» for deres selvtilfredse bedreviten, folk uten anelse om livet på bånn i samfunnet. Så når dagens intellektuelle lanserer «white privilege», er det lett å tenke seg Orwells bitende hån. Utvilsomt var han selv en venstre-intellektuell. Dette er folk som gjerne er i tottene på hverandre.

Klassebevissthet oppstår på basis av gitt klassetilhørighet. Man kan ikke ville seg til en slik tilhørighet. I dag virker det som klassebevissthet er erstattet av en mengde gruppeidentiteter som man til dels kan konstrueres etter behov. Antakelig er det mer treffende å se dette som et nytt uttrykk for middelklassens utydelige klassebevissthet. Orwell konstaterer at middelklassen er blitt diger og mangfoldig, den er blitt enda mye større etter hans tid. Et lite men høylytt segment har produsert identitetspolitikk. Hvor mange andre er interessert i slike konstruksjoner? Men store deler av middelklassen er uansett trukket inn tåken, og der nærmer man seg kafkask territorium.

III

I Kafkas verden er makten aldri politisk definert. Hos ham er det tale om lignelser og visjoner, drømmeaktige og labyrintiske med flere innslag av vill humor, noe som ikke finnes hos Orwell. Kafkas romaner er blitt tolket som religiøse lignelser. Tross alt det uavklarte kan man peke på sentrale temaer: Du er anklaget, ergo er du skyldig – det er tema i Prosessen. Dersom du vil bli anerkjent av makten, slik at mål og mening ved ditt liv avhenger av slik anerkjennelse, da er du fortapt – tema i Slottet. Slike grove sammenfatninger gir ingen anelse om hvor fabelaktige disse romanene er. (Begge utgitt etter Kafkas død.) Man blir ført inn i en verden full av bisarre personer og fantastiske hendelser, men rammen er hverdagslighet. Det surrealistiske beskrives med nitidig realisme, det blir håndgripelig og troverdig. Håp finnes og det knuses ikke, det svinner bare hen i en uendelighet av komplikasjoner og forviklinger.

Som kjent kan overvåking i dag drives mer sofistikert enn Orwell kunne forestille seg, og Big Tech har muligheter for sensur som går langt ut over det tenkelige i 1948. Nye teknologier bidrar dessuten til kontroll av en type som Regimet i 1984 gjør bruk av. De arbeidende masser må ha underholdning. Det store pengelotteriet sørger for spenning. Regimet er ikke truet så lenge massene er fornøyd med underholdningstilbudet.

Orwell fremhevet forskjeller mellom forkastelige regimer, det kapitalistiske England var langt fra så ille som det kommunistiske Sovjet. Jeg mener det er et eksempel til etterfølgelse. Man kan f.eks. fastslå at i dag blir nasjonalisme kanalisert inn i landskamper, OL, Melodi Grand Prix etc., der den er ufarlig for et globalistvennlig regime. Dette er nok riktig – og dermed kan man fristes til å nedtone de vesentlige forskjellene mellom det totalitære og regimet vi lever under i dag.

Ikke desto mindre finnes nytale også i vestlige demokratier. Det kan være nye ord-konstruksjoner. Et eksempel er omtalen av dem som ikke slutter opp om statens kamp for undertrykte grupper – disse lider av homofobi, islamofobi, transfobi. Det burde vel være mulig å diagnostisere «elitefobi» også. Sykeliggjøring skal styrke sunnheten i samfunnet. «Transfobiske» uttalelser kan i dag føre til arrestasjoner, utrolig nok i Storbritannia, toleranse-idealets hjemland. Slikt er hinsides Orwell. Han forutså ikke at den puritanske ånd skulle vende tilbake fra Den nye verden og plage gamlelandet.

For ikke å krenke noen skal man unngå «mikroaggresjoner». For ikke å inspirere noen til terror eller annen kriminalitet skal man vise «ytringsansvar». Disse nyordene ble lansert for flere år siden, men det later ikke til at de slår an. Vi kan beskytte oss ved å neglisjere de språklige nydannelsene.

Noe som lettere glir inn, er forskyvning av ords mening, slik at det omtalte ikke erkjennes som det det virkelig er. Et velkjent eksempel er problemer knyttet til innvandring, alltid skal de være «utfordringer». Nylig er «dugnad» blitt grundig omdefinert. Respekt for myndighetenes forbud og påbud har ingen ting med dugnad å gjøre. Vi fikk en forsmak i 2015, da det var en nasjonal «dugnad» å ta imot årets migranter. Dugnadens folkelighet gjør den naturligvis til et ideelt redskap for en stat som ønsker sterkere kontroll over samfunnet.

Ord og uttrykk brukt i betydninger eller sammenhenger som avviker fra det tradisjonelle, slik at avviket er gunstig for makthavernes prosjekter, er kandidater til nytale. I 1984 går Regimet grundigere til verks med omforming av språket, men effekten gjenkjennes: Det blir vanskelig å se hva det faktisk dreier seg om. Det mest orwellske ord i dag er antakelig «kritisk». Den som ukritisk aksepterer et sett progressive synspunkter og holdninger, kalles kritisk.

IV

Når friheter i utgangspunktet er rettigheter, må det gis grunner for begrensninger. Utvilsomt finnes mange rasjonelle grenser i et frihetlig samfunn. Og utvilsomt har noen bedre muligheter enn andre til å gjøre bruk av en rettighet. Det kan føre til at friheter blir sett som privilegier, et sentralt synspunkt i Woke. Da er det friheten selv som må begrunnes, dvs rettferdiggjøres.

Hvordan rettferdiggjør du din frihet? Du kan hevde at den ikke blir brukt til skade for noen, at du tvert om bidrar positivt til samfunnet. Det lyder bra. Men er du virkelig interessert i å støtte de svake, er du ikke egentlig opptatt av å opprettholde dine privilegier? – – – Hvorfor blir du nå så provosert?

Dersom friheten må rettferdiggjøres, er vi på vei mot det skarpsindige Tankepolitiet og den labyrintiske Domstolen.

 

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!