Gjesteskribent

Forts. fra del 1.

Utfordring av det kulturelle hegemoniet

I sin mest kjente roman, 1984, så George Orwell for seg et samfunn der den herskende eliten med hell hadde mestret den politiske tankekontrollen ved å forandre det man tidligere kjente som det engelske språket til et verktøy for slu propaganda kalt Nytale. For Orwell var det første og viktigste skrittet i retning politisk diktatur å konsolidere elitens kontroll over massekulturen. Jo grundigere og mer gjennomgripende denne kontrollen var, desto vanskeligere ble det for enhver å tenke utenfor boksen av godkjente ideer. Over tid ville eliten umerkelig redusere denne boksens dimensjoner, helt til folk hadde lite annet valg enn å følge partilinjen – ikke fordi de trodde den var riktig, men fordi de ikke lenger kunne tenke seg et alternativ til den. Partilinjen ble deres fornuft.

En generasjon før Orwell kom på ideen om Nytale hadde den italienske kommunisten Antonio Gramsci utviklet tanker som på mange måter var forvarsler om den, men med en viktig og betydelig forskjell. Før Gramsci oppdaget Marx hadde han studert språk. Gramsci var særlig fascinert av det som skjedde når to språk støtte sammen. Gjennom Europas historie hadde erobrerne rutinemessig flyttet inn på nye territorier hvor innbyggerne snakket et annet språk. I noen tilfeller, som med normannerne i Frankrike, var det seierherrene som plukket opp de erobredes språk, men oftest skjedde det motsatte. Hvordan forklarer man dette faktum? Hvorfor oppgav erobrede folk så ofte sine egne språk for å lære erobrernes?

Gramsci hevdet at det som fikk folk til å forkaste sitt morsmål var erobrerspråkets større prestisje. Tanken om prestisje, som aldri hadde spilt noen rolle i klassisk marxisme, ble nøkkelen til Gramscis mest berømte idé: det kulturelle hegemoniet. For Orwell måtte det kulturelle hegemoniet etterstrebet av den totalitære staten pålegges massene gjennom djevelsk utspekulerte verktøy som overvåkningsskjermer, et omvendt TV-system som lot tankepolitiet se og følge med på innbyggernes aktiviteter i deres private hjem. Folk så ikke på overvåkningsskjermen. I stedet ble de overvåket av den, vel vitende om at det kunne resultere i de verst tenkelige konsekvenser hvis de gjorde noe som vekket Storebrors mishag.

For Orwell bygde det kulturelle hegemoniet på terror. For Gramsci bygde det derimot på prestisje. Ifølge Gramsci trengte ikke det kulturelle hegemoniet å bli pålagt folket gjennom trusler og skremsler. Det trengte ikke å bli pålagt i det hele tatt. Erobrede undersåtter prøvde å etterligne det prestisjetunge språket til sine erobrere, samtidig som de kom til å se ned på sitt eget morsmål som vulgært, mangelfullt og mindreverdig. I moderne liberale samfunn har det samme prinsippet virket, men med andre aktører. Da utdannelse ble inngangsbilletten til suksess i livet, ble den naturligvis en kilde til prestisje. Prestisje ble ikke lenger oppnådd ved væpnet erobring, men ved doktorgrad. I moderne sekulære samfunn ble det mulig å dele ut prestisje til bestemte ideer, tenkere og institusjoner takket være den intellektuelle elitens forrang. Ting som er gjennomsyret med prestisjens magiske glød trenger ikke å dyttes på folk – tvert imot, folk kappes med hverandre om å skaffe seg disse tingene, ofte ved hjelp av store personlige ofre. Det er derfor prestisjetunge institusjoner som de viktigste universitetene, velbeslåtte stiftelser og snobbete klubber uten unntak har langt flere kandidater til opptak enn det er mulig å ta inn – en eksklusivitet som gjør dem enda mer attraktive og prestisjetunge. Det er det fine med prestisjen: Den trenger ikke å løfte en finger. Den kan bare lene seg tilbake og slappe av i trygg forvissning om at folk i store antall vil legge seg for dens føtter og tigge om smulene fra dens overdådige bord.

Et styrende elite som har monopol på tildeling av prestisje har enorm makt over en kultur. Den kan avgjøre hvilke ideer, tenkere og bevegelser som fortjener oppmerksomhet. Den kan også avgjøre hvilke ideer, tenkere og bevegelser som bør avfeies med hån og forakt – forutsatt at eliten selv nedverdiger seg til å legge merke til deres eksistens. Det sier seg selv at et slikt opplegg vil føre til en høy grad av intellektuelt kameraderi, hvor medlemmer av den «moteriktige» gruppen gjensidig støtter og forsterker hverandres prestisje, akkurat som i en kapitalisme av gutteklubber. Dette er standard prosedyre hos alle eliter, og burde ikke komme som noen overraskelse. Den intellektuelle eliten stoler på det naturlige menneskelige ønsket om å bevege seg i retning prestisjen, og trenger ikke å ty til de hardhendte metodene benyttet av Orwells Storebror.

Til tross for at Gramsci betraktet seg selv som marxist, førte den sentrale rollen han gav prestisjen langt bort fra ortodoks marxisme. I marxismen kan den herskende klassen lett identifiseres: Den har monopol på produksjon og distribusjon av ting. Ifølge Gramsci finnes det en ny herskerklasse med monopol på produksjon og distribusjon av meninger. Kapitalistene driver kun handel med varer og tjenester. Intellektuelle former folks oppfatninger og ideer. I tidligere samfunn, hvor intellektuelle bare kunne påvirke folk ved hjelp av bøker og pamfletter, var deres rekkevidde begrenset. Men med den moderne teknologiens innmarsj har man fått nye midler til å nå ut til selv de mest analfabete massene og påvirke dem på nye og raffinerte måter, mens geniale metoder for psykologisk manipulasjon og underbevisst overtalelse har gjort det ganske enkelt å maskere propaganda under dekke av underholdning. Simpelthen ved å oppnå kulturelt hegemoni over massene fikk den intellektuelle eliten en makt til å påvirke folks tankegang som tidligere tiders tyranner og despoter bare kunne drømme om. På grunn av sin enorme prestisje i allmennheten kan den intellektuelle eliten ofte vinne folk over på sin side. De som ønsker å bli betraktet som intelligente og innehavere av den rådende oppfatning vil raskt gjøre til sine egne de ideene som tilfeldigvis har størst intellektuell prestisje til enhver tid, akkurat som den motebevisste raskt vil begynne å kle seg i siste skrik fra de mest prestisjetunge stilistene. Den trolldommen prestisjen kaster gir dem som har den en enorm makt til å påvirke samfunnet. Ifølge Gramsci var den dominerende elitens prestisje tilstrekkelig for å få folk til å oppgi sitt morsmål og tilegne seg et språk med høyere prestisje. Og hvis folk er villige til å endre språk på grunn av prestisje, vil de helt sikkert være rede til å endre sine ideer, verdier, skikker og tradisjoner av samme grunn.

Å trosse fåmannsveldets jernlov

De dyptgripende kulturelle endringene som det amerikanske samfunnet har gått gjennom de siste femti årene er på godt og ondt et bevis på den enorme innflytelsen som er utøvet av våre kulturelle voktere. Ideer, skikker og tradisjoner som ikke lenger finner nåde i den kulturelle elitens øyne er blitt stigmatisert som utgått på dato og gammeldagse, samtidig som en rekke progressive politiske tiltak er blitt godkjent av elitens prestisje. Omtrent det eneste segmentet av befolkningen som har vært motstandsdyktig mot denne progressive politikken, er faktisk folkemengdene som stiller opp på Tea Party-møter og holder opp sine håndlagde plakater. Det er Tea Party-folkenes likegyldighet til hele ideen om intellektuell aktverdighet som gjør dem immune mot det prestisjetrykket som former ideene og meningene hos dem som helst vil være intellektuelt aktverdige. For å si det på en annen måte kan Tea Party-folk unnslippe vår kulturelle elites ellers allestedsnærværende innflytelse fordi de er det Gramsci kalte marginaliserte outsidere.

Når han snakket om marginaliserte outsidere tenkte Gramsci på den typen mennesker som bodde på Sardinia, hvor han kom fra. Sardinierne var tøffe og hardføre, ekstremt selvstendige, sta på en helt egen måte og med stridslysten stolthet på vegne av sin egen kulturelle identitet. De inkarnerte holdningen «Ikke tråkk på meg!», og var forberedt på å bekrefte den med handling, ofte med ganske voldelige handlinger. Italienere født på fastlandet så ned på øyfolkene og betraktet dem som rå og primitive, hvilket de etter raffinerte standarder helt sikkert var. De snakket også en italiensk dialekt som ble ansett for barbarisk blant dem som talte den foretrukne toscanske dialekten benyttet av de utdannede og kultiverte klasser. Langt fra å føle noen skam over sitt hjemlige Sardinia, forble Gramsci svært stolt av øya hele livet. Faktisk var det takket være sitt eget Sardinia at Gramsci kom til å erkjenne at snobberiet er en sterk form for undertrykkelse. De som etablerer et monopol på prestisje er ikke noe mer villige til å dele med andre enn de som har skapt kommersielle monopoler.

Den eneste forsvaret den marginaliserte outsideren har mot dette er å gi faen. Og det faktum at Tea Party-bevegelsen gir faen i de gjeldende kravene til intellektuell aktverdighet gjør det vanskelig for de intellektuelle, som ikke kan innta samme holdning. Men det er også den egenskapen som rettferdiggjør Tea Party-bevegelsens påstand om å være revolusjonær. Dette er naturligvis ikke den revolusjonen Marx hadde i tankene, hvor arbeiderklassen styrter kapitalistklassen. Det er snarere den sunne fornuftens opprør mot privilegerte opinionsdannere, og kan som sådan bare gjøres av menn og kvinner som ikke er heftet med de kravene til intellektuell aktverdighet som gjelder i dannet selskap. Igjen er det nettopp deres status som marginaliserte outsidere som tillater dem å trosse prestisjemonopolet som innehas av folk på den kulturelle innsiden. Etter de konservative intellektuelles oppfatning kan dette bringe dem utenfor sømmelighetens grenser, men det er nettopp det som gjør dem til en kraft som er i stand til å motsette seg den liberale elitens anstrengelser for å oppnå kulturelt hegemoni – en motstand som konservative intellektuelle hadde håpet på å få i gang uten å klare det, hvilket forklarer hvorfor Tea Party-bevegelsen har så lite bruk for dem. Slik Tea Party-folk ser det er det ikke nye ideer som mest av alt behøves nå – vi har allerede hatt altfor mange av dem. Det som trengs er en revitalisering av en svært gammel holdning, en holdning som deles av alle som har vært i stand til å opprettholde friheten og uavhengigheten stilt overfor enhver som ville ta disse tingene fra dem: «Vi trenger ingen elite til å styre oss. Vi kan styre oss selv.»

Det kan argumenteres godt for at denne holdningen er basert på innbilning. En regjering av folket, ved folket og for folket kan ikke forsvinne fra Jordens overflate, fordi ingen slik regjering noen gang har eksistert på planeten. En velkjent passus i Animal Farm av Orwell forteller at noen dyr (mennesker inkludert) alltid vil være likere enn andre, hvilket betyr at ethvert samfunn som har påstått å være et demokrati faktisk har vært administrert av en elite, eller vært kasteball blant konkurrerende grupper av eliter. Noen ganger har eliten styrt åpent, andre ganger skjult. Selv i antikkens Hellas hevdet kritikere at fernisset av demokrati bare var en maske for plutokratenes kyniske manipulasjon. Tenkere fra det tjuende århundre som Gaetano Mosca, Vilfredo Pareto og Robert Michels har hevdet at ethvert fungerende samfunn nødvendigvis vil være styrt av en herskende klasse, akkurat som alle foretak vil være underlagt sine ledere, noe Michels har kalt «fåmannsveldets jernlov».

Alt dette kan godt være sant. Elitestyre er kanskje uunngåelig. Men det betyr ikke at det ekte demokratiets illusjon bør kastes på historiens skraphaug. Tvert imot er fåmannsveldets jernlov i seg selv den beste grunnen til å holde illusjonen om demokratiet i live. Den amerikanske pragmatismens filosofi har lenge erkjent at en idé kan være en illusjon og likevel spille en vital og fullt ut positiv rolle ved at den motiverer folk til å handle. Spesielt har illusjonen om at folket kan styre seg selv uten å trenge noen elite vist seg å være svært nyttig for å legge bånd på elitene i deres ustanselige søken etter stadig større makt.

Den eneste virkelig effektive motvekten mot elitestyret er frykten for at folk går lei av det. Når folk bestemmer seg for å prøve å styre seg selv vil deres første skritt i retning selvstyre være å kaste ut den gamle eliten. Riktignok kan folk simpelthen ende opp med å få en ny elite, men det er mager trøst for eliten som er blitt vraket. Derfor vil enhver herskende elite som ønsker å beholde sitt grep om makten lære å bruke denne makten innenfor forsvarlige grenser, og ikke gå for langt eller skape reaksjoner og farlig sinne blant folket. Denne formidable motvekten mot elitens makt kommer ikke fra spinkle konstitusjonelle garantier som alltid kan omgås, men fra den mistenksomme, sågar paranoide, trassen hos vanlige borgere, som er mye vanskeligere å utmanøvrere.

Det historien viser er enkelt og greit: Folk som er lette å styre mister sin frihet. Folk som er vanskelige å styre beholder sin. Det som utgjør forskjellen er ikke en ideologi, men en holdning. De som bærer i seg holdningen «Ikke tråkk på meg!» har beholdt sine friheter ganske enkelt fordi de er forberedt på å stå opp mot enhver som truer med å tråkke på dem. For en pragmatiker spiller det liten rolle hva slags ideer frie mennesker bruker til å rettferdiggjøre og rasjonalisere sin opprørske holdning. Det viktigste er ganske enkelt at denne holdningen opprettholdes hos et antall mennesker som er stort nok til å avskrekke de maktsyke. Hvis Tea Party-bevegelsen kan lykkes med denne ytterst viktige oppgaven, kan en pragmatiker tilgi bevegelsen en rekke dumme ideer og absurde politiske forslag, fordi han vet hva som virkelig står på spill. Når «Ikke tråkk på meg!»-holdningen er blitt borte fra et folk, kommer den aldri tilbake. Det er tapt og borte for alltid, i likhet med friheten, som til syvende og sist ikke har noe annet effektivt forsvar.

[1] Mens Varadarajan har kritisert det dannede selskapets konservative, har han på ingen måte vært en blind eller entusiastisk forkjemper for Tea Party-bevegelsen.

Lee Harris er en amerikansk forfatter og essayist som skriver for Policy Review, The American, The Weekly Standard og TCS Daily. Han er i år aktuell med boken The Next American Civil War, og har tidligere gitt ut The Suicide of Reason og Civilization and its Enemies. Denne artikkelen ble første gang offentliggjort 1. juni 2010 i Policy Review, nr. 161, et tidsskrift utgitt av Hoover Institution ved Stanford-universitetet, og den gjengis her på Document i undertegnedes oversettelse med forfatterens vennlige tillatelse.