Gjesteskribent

Tea Party-bevegelsen og de intellektuelle

av Lee Harris

Intellektuelle kritikere av Tea Party-bevegelsen angriper den som oftest for dens mangel på ideer, særlig nye ideer, og disse kritikerne har et poeng. Men poenget de gjør avslører dem selv vel så mye Tea Party-bevegelsen. Bak kritikken ligger det en uuttalt forutsetning som faller ganske naturlig for amerikanske intellektuelle, nemlig at en politisk bevegelse burde være motivert av ideer, og at en ny politisk bevegelse skal komme med nye ideer. Men Tea Party-bevegelsen handler ikke om ideer. Den handler om holdninger, som holdningen uttrykt ved den populære plakaten som ses på alle Tea Party-møtene. Over hodet på en fresende klapperslange som truer med å ramme står skrevet det trassige slagordet som var så populært blant våre revolusjonære forfedre: «Ikke tråkk på meg!». Det gamle trassige mottoet er absolutt ingen ny idé. Det er faktisk ingen idé i det hele tatt. Det er en advarsel.

Hvis man er intellektuell kan man diskutere en idé, men hvordan diskuterer man en advarsel? Ingen bevis kan anføres for å tilbakevise den. Ingen logikk kan benyttes til å pirke hull i den. Alt du kan gjøre med en advarsel er å lytte til den eller ignorere den. «Ikke tråkk på meg!» er ikke en bevisst formulering av en vel gjennomtenkt politisk ideologi, men snarere et uttrykk for en holdning: den stridbare og sågar standhaftige trassens holdning. Hva er igjen av Tea Party-bevegelsen hvis man ser bort fra denne holdningen? Ikke stort som velrennomerte intellektuelle kan respektere. For det første ser det ikke ut til å være noen logisk sammenhengende ideologi eller sett av politiske saker bak bevegelsen. For det andre kan de intellektuelle bare riste på hodet i fortvilelse når de gir seg til å undersøke noen av de mer radikale forslagene som fremmes i Tea Party-miljøer, som nedleggelsen av trygdevesenet eller retur til gullstandarden. Disse skrullete forslagene er langt over sin historiske utløpsdato. De kan lokke fram fanatisk støtte fra politisk naive og enkle sjeler, men ingen som vet hvordan politikkens verden fungerer vil ta notis av dem. Det å børste støvet av gullstandarden for å løse våre økonomiske problemer kan sammenlignes med å ta i bruk hest og kjerre igjen for å redusere utslippene av karbondioksid. Det kommer ikke til å skje, og de som bruker krefter på å etterstrebe disse kvakksalverløsningene oppholder seg i beste fall i politikkens fantasiverden.

Det er ikke rart at så mange sindige intellektuelle synes det er vanskelig å ta Tea Party-bevegelsen på alvor, annet enn som en trussel mot fremtiden til amerikansk politikk. Men liberale intellektuelle som misliker Tea Party-bevegelsen kan tillate seg noe som deres konservative brødre ikke kan gjøre. De liberale kan angripe og latterliggjøre Tea Party-bevegelsen uten frykt for å støte tradisjonelle allierte blant sine vanlige velgere. Deres hån av Tea Party-bevegelsen har faktisk mye for seg politisk. Det er å kaste et kjøttbein til velgermassen. Men konservative intellektuelle er i en helt annen situasjon.

Etterhvert som Tea Party-bevegelsen får et overtak stilles konservative intellektuelle overfor et dilemma: å være med på festen eller ta avstand fra den. Hvis de blir med risikerer de å miste sin status som velrennomerte intellektuelle i offentligheten. Hvis de kritiserer festen risikerer de å miste innflytelse over den tradisjonelle republikanske velgermassen.

Fremmedgjøring av følelsene

Det er noe gåtefullt ved dilemmaet de konservative intellektuelle står overfor. Tea Party-folkene står tross alt fast på at de er vaskeekte konservative. Burde ikke de konservative intellektuelle være glade for fremveksten av en populistisk bevegelse bestående av andre konservative? Men det er nettopp problemet: Tea Party-folkene er ikke konservative på samme måte som dem selv. Fremtredende konservative som David Frum og David Brooks har gjort et poeng av dette i en rekke avfeiinger av Tea Party-bevegelsen, hovedsakelig på grunnlag av at den mangler intellektuell aktverdighet. Noen få konservative intellektuelle, og et enda mindre antall liberale, har uttrykt sympati med det sinne og den frustrasjon Tea Party-folkene har vist, men i det store og hele gir den populistiske konservative bevegelsen definitivt opphav til blandede følelser. De mener den fortjener nøye oppmerksomhet, men ikke seriøs tilslutning.

Kort tid etter Tea Party’ets Nashville-møte advarte f.eks. Arianna Huffington om at for mye vektlegging på de «stygge»» sidene ved bevegelsen ikke burde hindre en i å innse «det faktum at noe av det som fyrer opp under bevegelsen er basert på et helt legitimt sinne rettet mot Washington og den politiske makteliten i begge parter. Tenk på Tea Party-bevegelsen som en byll som varsler om smitte som lurer under huden på den politiske kroppen.» Selv om Arianna Huffington vanligvis settes i den liberale båsen, uttrykker hun her oppfatningen hos mange ledende konservative som er mer sympatisk innstilt til Tea Party-bevegelsen enn til Brooks eller Frum. Ifølge dette synet er sinnet og frustrasjonen uttrykt av Tea Party-bevegelsen forståelig. De er stygge symptomer på et alvorlig problem. Men tiltakene foreslått av Tea Party-bevegelsen for å håndtere disse problemene er enkle og ofte regelrett sprø.

Hvis våre offentlige intellektuelle ikke kan føle mer med Tea Party-bevegelsen enn ved å se på den som en «byll» på den politiske kroppen, så bør vi kanskje ta i betraktning muligheten for at USAs intellektuelle elite fullstendig har mistet kontakten med de intense følelsene hos en stor del av landets befolkning. Dette er kanskje ikke noe stort problem for liberale intellektuelle, som i det store og hele for lengst har sluttet å ha noen interesse av å påvirke de mange amerikanerne som har uttrykt sympati med Tea Party-bevegelsen (i henhold til diverse meningsmålinger så mye som 40 prosent av befolkningen). Men det utgjør et svært alvorlig problem for konservative intellektuelle som er lojale mot det republikanske partiet. Siden valget av Nixon i 1968 har republikanernes politiske suksesser bygget på støtte fra de fleste amerikanere som har endt opp med å se på «liberal» som et skjellsord. Nixon kalte dem «den tause majoriteten». Forståsegpåere bemerket etter valget i år 2000 at de hadde en tendens til å bo i de «røde» statene med republikansk flertall. Fremmedgjort som de er av sakene de liberale intellektuelle kjemper for, har de stemt jevnt og trutt på republikanerne, ofte rett og slett fordi republikanerne ikke var liberale. De kan fortsatt komme til å stemme republikansk i framtiden, men bare på de republikanske kandidatene som vil være med på den festen som teselskapet er. Dette setter konservative intellektuelle i en forferdelig knipe. Hvis de skal ha noe håp om å beholde sin innflytelse over det republikanske partiet, må de enten bli med i teselskapet eller bekjempe det til siste slutt. Bekjempelsesstrategien er imidlertid farefull. Når konservative intellektuelle som Brooks og Frum angriper Tea Party-bevegelsen vinner de anerkjennelse hos liberale intellektuelle, men de gjør ikke noe inntrykk på Tea Party-folkene. I stedet ser Tea Party-folkene bare på dem med den samme forakten som de lenge har følt mot liberale intellektuelle.

Fraværet av hengivenhet mellom intellektuelle konservative og den republikanske basen er som alle ekteskap som ikke har tålt harde tider – det er ikke lett å si hvem som først begynte å avvise hvem, ei heller hvor skylden ligger, om det skulle finnes noen skyld å dele ut i det hele tatt. Konservative intellektuelle som forskrekkes av Tea Party-bevegelsen vil selvsagt skylde på dem som startet bevegelsen, mens Tea Party-folkene selv kan sende anklagen i retur ved å hevde at de er blitt forrådt av konservative intellektuelle hvis hjerter er gått over til den andre siden. De er blitt «det dannede selskapets konservative», som Tunku Varadarajan kalte dem i et angrep som spesielt nevnte både Frum og Brooks. PCC (polite company conservative) defineres av Varadarajan som

en konservativ som lengter etter velvilje hos den liberale eliten i media og i Washington, som alltid ønsker å bli lyttet til av de samme, å være med på deres middagsselskaper, å finne trøst i en følelse av at liberale samtalepartnere tror de ikke er som andre konservative med sin intoleranse, bøllethet og storkjeftethet, foruten sine snakkeprogrammer på radio. PCC skiller seg faktisk ikke så mye ideologisk fra andre konservative, selv om det er et element av det også, som de skiller seg estetisk fra dem.

Ethvert grunnkurs i logikk påpeker at ad hominem-angrep er ugyldige. Men Varadarajan prøver egentlig ikke å gjendrive det Frum og Brooks sier. Han gjør i stedet en sosialpsykologisk observasjon av det dannede selskapets konservative, hvilket vi må dvele noe mer ved. [1]

Hvem vi omgås

Fagfeltet sosialpsykologi dreier seg om hvordan mennesker påvirkes av omgivelsene de beveger seg i. Når menneskene rundt oss tenker på en bestemt måte om en bestemt sak, vil deres vurdering alltid påvirke vår egen. Ettersom de fleste av oss ikke liker å befinne seg i åpen konflikt med personene vi omgås, har vi en naturlig tendens til å tilpasse våre meninger til våre omgangsfellers sådanne, særlig når det er viktig for oss å bli sett på med velvilje av disse. En selskapsløve på vei opp den sosiale rangstigen legger seg til meninger som foretrekkes av dem som har høyere rang, ofte uten engang å legge merke til det selv. Men under nesten alle betingelser vil det være en bevisstløs bevegelse mot en oppfatningsmessig harmoni med våre venner og bekjente, en prosess som får vår individuelle tankegang til å smelte umerkelig sammen med gruppens.

Denne prosessen vil være kjent for alle som ofte må bevege seg mellom motstridende leire. En person som er i dannet selskap den ene dagen og i «udannet» den neste, vil lett forstå hvilket press gruppen legger på ens tankegang. For å bli akseptert og respektert av den ene gruppen må han avvise den andre gruppens verdier og idealer, et problem som de fleste av oss unngår ved å begrense vårt selskap til en enkelt gruppe som deler de samme verdier og samme smak. Men denne løsningen har sin pris. De som begrenser sitt selskap til en enkelt krets av likesinnede venner og bekjente vil uunngåelig bli ofre for en uimotståelig illusjon. De vil være helt uvitende om den enorme innflytelsen deres egen sosiale omgangskrets øver på deres egne ideer og holdninger. Hvis de blir spurt om hvorfor de har visse synspunkter og meninger vil disse menneskene oppriktig hevde at de har valgt dem, utelukkende basert på egne overveielser og refleksjoner. På spørsmål om hvorfor han støtter homofilt ekteskap vil for eksempel en liberaler aldri si: «Fordi jeg er blitt påvirket av elitens oppfatning». Han vil argumentere for at han støtter det fordi det er moralsk riktig. Selvsagt vil konservative som begrenser sitt selskap til andre med lik tankegang rammes av samme illusjon. På spørsmål om hvorfor han mener Obama er marxist vil en konservativ ikke svare med å si: «Fordi jeg er blitt påvirket av min foretrukne høyreorienterte blog». I stedet vil han fortelle deg at det er åpenbart: Alle kan se at Obama er marxist.

Slik det dannede selskapets konservative ser det, representerer Tea Party-folkene helt klart det «udannede selskapets» konservatisme. David Brooks har antydet dette kraftig ved å kalle Tea Party-folkene for «Wal-Mart-hippier». Wal-Mart er tross alt ikke stedet hvor det dannede selskapet gjør sin shopping. Tvert imot er Wal-Mart vanligvis stappfullt av bondetamper og fabrikkarbeidertyper. Men mens Brooks nedvurdering av den jevne Wal-Mart-kunde kan glede de sofistikerte som har for vane å lese New York Times, har det tilnærmet null virkning på Wal-Marts kunder. De er ikke det minste plaget av at det dannede selskapets konservative som Brooks rynker på nesen av dem. Dette er ikke fordi de ikke klarer å vise David Brooks tilstrekkelig respekt, det er fordi de har aldri har hørt om David Brooks.

Det finnes fordeler med alt, uvitenhet inkludert. Hvis du ikke vet hvem elitens opinionsdannere er, vil du stille deg fullstendig likegyldig til hvilke meninger de har. Siden folk som handler på Wal-Mart normalt ikke deltar i de samme middagsselskapene som David Brooks, vil de være helt likegyldige til hånlige kommentarer på deres bekostning fra folk som deltar i dem. Fordi de aldri leser New York Times, og helt sikkert ikke ville tatt avisen på alvor hvis de gjorde det, kunne de knapt bry seg mindre om hva kommentarsidens skribenter sier om dem. Som et resultat av sin uvitenhet om slike saker, bedømmer de ikke ideer etter hvorvidt de tilfredsstiller elitens intellektuelle aktverdighetsnormer. De bedømmer dem med sin egen sunne fornuft, og bryr seg lite om hvorvidt deres konklusjoner vil være sjokkerende og skandaløse i dannet selskap. Ved å gjøre dette lar de seg ikke påvirke av elitens opinionsdannere.

Det er naturligvis ikke noe nytt at mange vanlige amerikanere i arbeiderklassen hverken vet hvem elitens opinionsdannere er eller bryr seg om hva de sier. Sånn har det alltid vært. Men gjennom mesteparten av landets historie hadde dette forholdet til elitens oppfatninger en neglisjerbar virkning på vårt politiske system. Grunnen til dette var enkel. De som ikke var påvirket av elitens oppfatninger hadde vanligvis ingen egne politiske meninger, og kunne således ikke påvirkes. De var apatiske og apolitiske. De var ikke interessert i offentlige anliggender, som regel fordi de ikke fant offentlige anliggender særlig interessante. De hadde bedre ting å tenke på: jobben, familien, hus og hjem, bilen eller favorittsporten. Hvis andre var villige til å hanskes med kompliserte og kjedelige problemer knyttet til styre og stell og forsvar av landet mot utenlandske fiender, så gav man makt til dem. Så lenge den administrative eliten tok hånd om det forretningsmessige, og ellers ikke var til bry, var vanlige amerikanere tilfredse med å stå på sidelinjen. Den tause majoriteten ville forblitt i tilfreds taushet dersom eliten med ansvar for saker og ting ikke hadde gjort noe for å fornærme eller forulempe den.

Slik er det ikke lenger. Sjokket den 11. september, de langvarige krigene i Irak og Afghanistan, kaoset etter orkanen Katrina, den manglende evnen til å begrense ulovlig innvandring, den økonomiske krisen, den massive økonomiske hjelpen til finansinstitusjonene, valget av Barack Obama – alle disse hendelsene undergravde katastrofalt den ubetingede tilliten som den tause majoriteten en gang hadde til vårt nasjonale lederskaps kompetanse. For mange er det blitt en trosartikkel at noe har gått forferdelig galt med landet vårt. Folk som aldri tidligere hadde giddet å ta bryet med å gjøre seg opp en sterk mening om politiske spørsmål, begynte i mellomtiden å samles, arrangere møter, støtte kandidater og etablere plattformer. Over natten ble de apolitiske omgjort til politisk engasjerte. Apatien har veket plass for gløden. De som en generasjon tidligere ville ha forventet av sine ledere at de gjorde det rette, er nå blitt overbevist om at lederne uunngåelig vil gjøre gale ting. Mistenksomhet og paranoia har erstattet tryggheten og tilliten. Borgernes holdning til dem som styrer landet er ikke lenger at de bør gis makt, men snarere at de skal fratas makten de har stjålet.

Den amerikanske politikkens vesen er blitt dramatisk forandret av Tea Party-bevegelsens evne til å politisere folk som tidligere var apolitiske. Ettersom de aldri har hatt noen aktelse for elitens opinionsdannere overhodet, er det enkelt for nylig politiserte Tea Party-folk å snu ryggen til dem. Siden de aldri har tilhørt hovedstrømningen, har de ingen betenkeligheter med å forlate den. Og gitt at de aldri har tilbrakt noe tid i dannet selskap, er de likegyldige med hva slags meninger som sirkulerer der. I stedet for å stole på elitens forståsegpåere, foretrekker Tea Party-folkene å hente sine meninger hos kilder som åpenbart ikke tilhører eliten, som høyreorienterte blogger og snakkeprogrammer på radio, begge foraktet av hovedstrømningens aktverdige intellektuelle. Tea Party-folk slutter seg entusiastisk til ting det dannede selskapet betrakter som intoleranse, bøllethet og storkjeftethet. De identifiserer seg helhjertet med hvesende klapperslanger på sine plakater, og de har ingen betenkeligheter med å gi inntrengere den trassige advarselen: «Ikke tråkk på meg!». Det er derfor ethvert forsøk på å diskreditere Tea Party-bevegelsen ved å angripe dens mangel på intellektuell aktverdighet, er dømt til å mislykkes og resultere i tilbakeslag. En slik strategi vil bare bekrefte det som Tea Party-folkene allerede vet: at USA er styrt av en virkelighetsfjern elite som åpent og nådeløst er fiendtlig innstilt til verdiene hos vanlige menn og kvinner som dem selv.

Det som utløste Tea Party-opprøret var en økende misnøye med å leve i et samfunn hvor en liten gruppe stadig har befestet sitt monopol på produksjon og distribusjon av meninger, å avgjøre hvilke ideer og hva slags politikk som bør ses positivt på, samt hvilke politiske kandidater som skal få velvillig medieomtale. Enda mer misliker Tea Party-opprørerne den harde sensuren som utøves av denne eliten hva angår grensene for akseptabel offentlig diskusjon. De som har makt til å dømme en oppfatning som «upassende» trenger ikke ta seg bryet med å tilbakevise den, de trenger ikke engang undersøke den. De kan simpelthen få den av veien.

Målet med en slik sensur er å skape en befolkning som er så godt trent og disiplinert av den politiske eliten at den vil være ute av stand til å tenke forbudte tanker. Når de forbudte tankene byr oss personlig dypt imot, er det lett å sympatisere med sensurens formål. Eliminasjon av rasistisk tenkning og alle andre former som sneversynt intoleranse kan anta, ville helt sikkert være en nasjonal velsignelse. Men denne velsignelsen ville ha en høy pris. Dersom sensuren har makt til å eliminere tanker som den finner støtende, hva vil hindre den i å utnytte denne formidable makten til å pålegge resten av samfunnet sin egen snevre agenda for egne egoistiske formål? Hva kan egentlig hindre den i å opprette et totalitært regime som ikke trenger å ty til terror eller rå makt, rett og slett fordi det har utviklet seg langt mer effektive metoder til innhenting av samtykke fra massene, nemlig kulturell indoktrinering?

[forts.]

Lee Harris er en amerikansk forfatter og essayist som skriver for Policy Review, The American, The Weekly Standard og TCS Daily. Han er i år aktuell med boken The Next American Civil War, og har tidligere gitt ut The Suicide of Reason og Civilization and its Enemies. Denne artikkelen ble første gang offentliggjort den 1. juni 2010 i Policy Review, nr. 161, et tidsskrift utgitt av Hoover Institution ved Stanford-universitetet, og den gjengis her på Document i undertegnedes oversettelse med forfatterens vennlige tillatelse.