Kommentar

I bøkene om Occupy Wall Street-bevegelsen (OWS) som strømmer ut fra akademias litteraturprodusenter, tas det for gitt at bevegelsen rystet verdens mektige. OWS blir sammenlignet med revolusjonen i Øst-Europa i 1989. Men vel ett år etter at OWS gjennomførte sin 2 måneders okkupasjon av Zukotti Park i New York, er det som filosofen Slavoj Zizek kalte et karneval, oppløst og nesten borte, en saga blott, man sier.

I en artikkel i Le Monde diplomatique’s norske utgave har den amerikanske journalisten Thomas Frank en gjennomgang av den ferske, men omfattende litteraturen om OWS for å se hva bevegelsen representerte og hva som gjorde at den bare ble et blaff, eller som han også antyder, en prøvesten og test for amerikanske akademikere med karriereønsker.

At det kommer så mange bøker og skrifter så kort tid etter at OWS døde hen, er ikke det minste merkelig med tanke på at denne bevegelsen omfattet akademikere, professorer, studenter og poststrukturalistiske tenkere på jakt etter analyseobjekter og fenomener som kunne tilfredsstille deres behov for litterær selvlegitimering og selvrealisering. Eller for å si det på en litt annen måte, karrierebevisste folk på jakt etter en egen stemme i den postmoderne menings-kakafonien.

Men som kritisk journalist med sympati for venstresiden er ikke Frank blind for positive sider ved OWS. Okkupasjonen av Zukotti Park i september 2011 hadde som utgangspunkt hat og motstand mot finanseliten på Wall Street og finansnæringens destruksjon av vanlige folks økonomi. Og OWS var en kraftig påminnelse av tradisjonelle venstreradikale verdier som solidaritet, demokrati og flate organisasjonsstrukturer i et USA der slike verdier synes å være på retur.

”Love and Peace”

På den måten OWS beskrives i de bøkene Franks har lest, ser det ut som om bevegelsen ikke hadde særlig andre mål enn å opprette sosiale felleskap i offentlige parker og inspirere medmennesker til motstand mot byråkratiske ledere og hierarkiske organisasjonsformer. I bøkene handler det om okkupasjon av og teltleire i offentlige parker og matlaging for protestantene i de samme parkene. OWS fremmet ingen klare krav, det var en protest for protestens egen skyld som nå blir framstilt som en bragd og en demokratisk dyd. Talsmenn for bevegelsen understreket at de bare representerte seg selv og ikke en del av ei gruppe. Selv om man i bevegelsen var klar over at det trengs lovgivning og en regulerende og kompetent stat for å holde finanselitenes vanvittige pengesirkus og økonomisk destruktive virksomhet i sjakk, ble krav i den retning oppfattet som en tilbakevending til hverdagslig kjedsomhet. ”Krav ville ha signalisert at humørløse, fornuftige voksne var tilbake ved spakene og at moroa var over”, skriver Frank. Man får uvilkårlig assosiasjoner til middelklassehippienes ”love and peace and rock’n roll” på 1960- og 1970-tallet.

I stedet for å fremme krav deltok ledende folk i bevegelsen i paneldebatter eller skrev i tidsskifter som American Ethnologist eller i pamfletter der man blant annet kunne lese: ”Vårt angrepspunkt her er de dominerende subjektivitetsformer produsert i en kontekst av pågående sosiale og politiske kriser”. Eller som når antropologen Jeffrey S. Juris skriver at okkupasjon av offentlige parker utfordret ”statens suverene makt til å regulere og kontrollere kropper i rommet”. Slike postmoderne, Foucault-inspirerte litterære abstraksjoner illustrerer, ifølge Frank, at OWS for mange tjente som testområde for postmoderne teori og ble en arena for å fremme akademiske og litterære karrierer.

OWS og Tea Party

I dette mentale landskapet er det ikke noe mysterium hvorfor bevegelsen ikke klarte å få politisk gjennomslag og å gjøre felles sak med den jevne amerikaner. Men kan det også ha noe å gjøre med den implisitte forakten for vanlige folk som man kan finne i dagens akademiske miljøer? Kan det ha noe å gjøre med at sosiale bevegelser på venstresiden i USA er utdatert fordi det ikke lenger finnes sosialt og økonomisk grunnlag for slike bevegelser etter kollapsen i amerikansk industri? OWS forsøkte å rekke ut hånden til den desimerte amerikanske fagbevegelsen, men de fikk ikke kontakt og respons. Og det er jo ikke merkelig all den stund det som er igjen av industriarbeidere i USA, i stor grad er innvandrere fra Latin-Amerika uten kontakt med og sans for verdiene til Middelklasse-USA, som OWS utgikk fra.

Litteraturen om OWS gir ikke noe svar på spørsmålene som her stilles og er heller ikke innrettet mot slike problemstillinger, naturlig nok når man ser på den sosiale, etniske og utdanningsmessige sammensettingen av bevegelsen. Et uttrykk for den forakten for ”vanlige folk” som man finner i dagens venstreradikale kretser, lokaliserer Frank i OWS-aktivisters syn på dem som deltok i en annen og samtidig, amerikansk protestbevegelse, Tea Party. For OWS-aktivistene er ikke Tea Party-folk engang virkelig mennesker, men vesener som er underlagt andre biologiske prinsipper enn dem selv, påpeker Frank.

Det er jo ikke et ukjent fenomen at folk på venstresiden mener at det er kun de som forvalter menneskeligheten, at det bare er de som er virkelige mennesker. I sin tid var det en utbredt ”tro” i AKP-ml her hjemme på berget at man bare kunne bli et moralsk, godt menneske dersom man var med i ”rørsla”. Det er kanskje reminisenser av denne menneskeforakten vi finner igjen i venstresidens umenneskeliggjøring av Frp-ere og andre som er uenig i politikken deres. Særlig i asylsøkerdebatten gjør jo venstresiden det klart at de er den eneste som forvalter menneskeligheten, mens andre er inhumane rasister og fascister.

Ikke-menneskene

Frank bruker et essay i teoritidsskriftet til OWS av kjønnsbenekteren og intetkjønnsprofeten Judith Butler, professor i retorikk, for å illustrere den venstre-radikale hang til å definere sine motstandere som umenneskelige. I essayet beskriver Butler et møte i Tea Party der deltakerne angivelig skulle ja jublet over at syke personer uten helseforsikring ville komme til å dø. Og i essayet får man også en smaksprøve på Butlers forståelse av og teori om demonstrerende menneskemengder: ”Når kropper (sic) samles slik de gjør for å uttrykke sin indignasjon og vise sin mangfoldige eksistens i det offentlige rom, kommer de også med større krav. De krever å bli anerkjent og verdsatt. De utøver retten til å synes og utøve sin frihet. De kaller på et levelig liv”, skriver Butler om hvorfor folk samler seg til demonstrasjoner. Men Butlers teori om demonstrasjoner gjelder bare for OWS, ikke for demonstrerende ”inhumane” Tea Party-folk, som Frank ironisk bemerker. Og en teori om hvorfor ”ikke-mennesker” demonstrerer, slik som deltakerne i Tea Party, ville naturlig nok kreve en annen ”teori”, kan man vel tilføye.

Til tross for den politiske og sosiale avstanden mellom OWS og Tea Party, mener Frank at de to bevegelsene hadde mange opplagte paralleller. Ja, ikke bare paralleller, men de var ganske like. Og det er ikke bare bevegelsenes demonstrasjoner og okkupasjoner av offentlige plasser og parker som gjør dem like. Både OWS og Tea Party raste mot den amerikanske statens redning av bankene i 2008, og det de kalte kompiskapitalisme. Begge bevegelsene var imot lederskap. De så på seg selv som bevegelser for ideer, ikke ledere. Og en bevegelse uten ledere er vanskeligere å knuse for den av begge bevegelsene så forhatte staten. Det var også staten raseriet og demonstrasjonene etter hvert rettet seg mot, i begge bevegelsene, i vanlig amerikansk, liberalistisk ånd.

Raseriet mot staten

Antistat-retorikken er typisk både for OWS og den akademiske venstresiden i USA, som alltid kjemper mot staten og dens makt til å regulere og kontrollere. Og det trengs bare noen små justeringer for at den venstreradikale retorikken og forståelsen i OWS skal framstå som en liberalistisk protest mot statlig regulering, mener Frank. Han begrunner likheten mellom de to protestorganisasjonene med at: —-”begge trakk veksler på den på den late, refleksive libertarianismen som gjennomsyrer vår tids idé om protest, helt fra tenåringer på Disney Channel som lengter etter å være seg selv, til tenåringspunkere som vandaliserer en Starbucks-kafé. Alle dissidenter innbilder seg at de reiser seg mot staten. Alle hater staten, demonstrantene i Zukotti-Park gjør det så vel som de dresskledde traderne (på Wall Street) de trodde de skremte”, skriver Frank. Dermed får han også sagt noe om ”hatet” mot staten som finanseliten brukte for å få fjernet statlige reguleringer, slik at finanskapitalen kunne strømme fritt (jfr. fjerningen av Glass-Steagall-lovens skille mellom forretnings-og sparebanker).

Jeg tror Frank har et viktig poeng med sin henvisning til de to bevegelsenes liberalistiske, postmoderne og selvrealiserende ånd. Protestbevegelsen i Spania, Hellas og Portugal viser lignende trekk. Los indignados i Spania vil ikke ha noe å gjøre med fagforeningene og de etablerte partiene, og de er tause om EU og fellesvalutaen euro som er av sentral betydning for den økonomiske krisen som herjer disse landene. Protestbevegelsene, både i USA og Europa, framstår på flere måter som politisk retningsløse, og de har de samme problemene med å konkretisere politisk krav. For ”los indignados” kommer det demokratiske underskuddet, som EU og dets institusjoner representerer, i annen rekke. Ja, denne problematikken blir knapt gjenstand for protester og kritikk, men demonstrasjonene retter seg i stedet mot staten og korrupte politikere.

Likhet: USA og Europa?

Det er en symmetri mellom protestbevegelsene i USA og Sør-Europa. De er alle initiert og båret fram av en middelklasse som er sterkt rammet av finanskapitalens herjinger med ledsagende arbeidsledighet og devaluering av denne klassens formue. Men mangelen på og uviljen mot politisk organisering, gjør at disse protestbevegelsene forblir protester, for så å dø ut, mens de politiske og økonomiske systemene de er en del av, går sin mer eller mindre skjeve gang.

Symmetrien mellom protestbevegelsene i USA og Sør-Europa ser også ut til å omfatte protestbevegelser i arabiske land i det som kalles den arabiske våren. Det var i hovedsak ungdommer fra de urbane middelklassene som gikk i bresjen for opprøret i Egypt og de nord-afrikanske landene Lybia og Tunis. Men de unge ”revolusjonære” ville ikke engasjere seg i politiske institusjoner og ble dermed spilt over sidelinjen av religiøse organisasjoner og partier. ”Fordi de har valgt å gå ut i gatene for å ytre seg politisk og vektlagt direkte og spontane protester i stedet for den trege valgprosessen, har de unge revolusjonære verken fått makt eller representasjon i parlamenter og kommunestyrer”, skriver Hicham Ben Abdallah El Allaoui ved Stanford University også i en artikkel i siste nummer av Le Monde diplomatique.

Kapret staten

Uvilje mot politisk organisering og krav ser altså ut til å være et fellestrekk ved protestbevegelsene i Vesten og den sekulære delen av protestbevegelsen i den arabiske verden. Og viktige deler av en forklaring på det kan man finne i den individualiteten som preger den moderne verdens middelklasse, og den liberalistiske ideologien som tjener og ledsager denne klassens individualistiske selvrealisering. For grupper som er en hovedbjelke i det kapitalistiske ”demokratiet”, er det ikke det kapitalistiske systemet i seg selv man retter kritikken mot, men mot de korrupte politikerne og den økonomiske eliten som har kapret den ”liberale” staten og gjort den til redskap for egen berikelse.

Opprørsbevegelsene er altså ikke motstandere av det systemet som har født dem og som de ser på som en forutsetning for å realisere sine drømmer. Denne moderne middelklasseprotesten går ikke mot den globaliseringen av kapital og økonomi som gjør at mye av produksjonen flyttes ut av enkelte land, slik at man der sitter igjen med finans- og servicenæringer og mono-produksjoner (som turisme og olje, for eksempel), noe som igjen gjør de enkelte landene stadig mer avhengig av hverandre. I dette globale, kapitalistiske storskala-systemet, der ”vindene, menneskene og kapitalen blåser fritt og uhindret” av reguleringer og statlige inngrep, blir det da også uvanlig sterk ”blåst” når strømningene samler seg der motstanden er minst og ”friheten” størst.