Kommentar

Statsvitenskapsprofessor Janne Haaland Matlary mener mangelen på politisk motstand som preger de økonomisk kriseridde EU-landene i Sør-Europa er uttrykk for det hun kaller rasjonell apati. Denne politiske apatien, som særlig preger ungdommen, aldersgruppen med høyest arbeidsledighet, er på lengre sikt fornuftig, og den er uttrykk for innsikt. De unge vet at protester med utgangspunkt i tradisjonell, ideologisk tankegang i tilknytning til nasjonalstaten, ikke peker på noen løsning, verken politisk eller økonomisk. Ungdomsgenerasjonen i Europa er internasjonal, mens politikken i deres stater (sic) er og blir nasjonal, konkluderer professoren som 1. mai tilbrakte tiden i den årlige sesjonen til Det Pavelige Vitenskapsakademi i Roma, der nobelprisvinner i økonomi, Joseph Stiglitz, hudflettet finansverdenens og bankenes profittjag i møtet med de pavelige utvalgte.

Roma 1. mai var helt stille, bortsett fra handel og kaféliv som på en vanlig fridag. Til tross for at avisene hver dag er fulle av stoff om den fortapte ungdomsgenerasjonen, var det ingen 1.mai-demonstrasjoner i Roma. Helga før var Haaland Matlary i Barcelona, og der var det heller ikke mulig å se noen krisetegn, selv om halvparten av ungdommene i Spania er arbeidsledige. Skyldes det politisk apati? Er det ingen alternativer til dagens neoliberale og globale økonomiske modell? Har ikke politikken noen makt lenger?, spør professoren på kronikkplass i Dagens Næringsliv torsdag.

Haaland Matlary tar opp et meget viktig tema i sin kronikk, et tema venter på at noen tar det opp i sin fulle bredde. Hvorfor er det tross alt så fredelig i de kriseredne landene i Vesten, en krise som ungdommen ser ut til å ta forholdsvis lett på, ifølge professoren. Nå har det riktignok vært opptøyer, i Hellas for eksempel der folk tar til gatene og setter fyr på bygninger og sloss med politiet, men det går raskt over. Et moderne og effektiv brannvesen stanser brannene, folk med effektiv maskinelt utstyr rydder gatene etter at politiet kjapt har slått ned uroen. Snart er livet i sin daglige gang igjen, riktignok har partiene på de ytterste flankene av det politiske origo fått mye større oppslutning på grunn av krisen, men folk i Hellas holder forbløffende fast ved sine gamle politiske lojaliteter, og det er intet flertall for å forlate euroen for å få gresk økonomi på beina igjen. Og å melde seg ut av EU, er helt uaktuelt for det store flertallet, ikke bare i Hellas, men i hele EU-området.

Slike trusler kommer bare fra høyrepopulistiske partier som av de europeiske elitene blir sett på som utslag av kollektive mentale forstyrrelser i de delene av befolkningen som støtter opp om slike partier, som det britiske UKIP, for eksempel. Den eneste politiske reaksjonene fra venstresiden, er deres utspill mot høyrepopulistene, som blir anklaget for rasisme, innvandrerfiendtlighet og menneskerettsbrudd. Ellers er det knapt et protestkysst å høre fra den politiske ”mainstream”- venstresiden mot EU og supranasjonale løsninger . Og det er ikke det minste merkelig, det er jo det politiske venstre, dagens politisk administrative, europeiske middelklasse, som i dag er drivkraften i EU-samarbeidet og den ”antirasistiske” globaliseringen. Den europeiske middelklassen er blitt den globale kapitalismens forvaltere og dens politiske skytsengler.

Det er middelklassen på venstresiden som står bak bevegelser som ”Occupy Wall Street” i USA og ”Los indignados” i Spania, bevegelser ledet av arbeidsledige advokater og bankfolk. I Spania vil ikke ”opprørsbevegelsen” ha noe å gjøre med de etablerte partiene, og de ønsker heller ikke å ha med seg folk fra fagbevegelsen som de identifiserer med det korrupte systemet de vil til livs uten at de har noen politisk plan for hvordan de skal kvitte seg med det.

Middelklassebevegelsen ”Occupy Wall Street” i USA derimot ønsker kontakt med fagbevegelsen og med de millioner av innvandrerne fra Latin- Amerika som har tatt over arbeidet i den materielle produksjonen og i servicenæringene som måtte fylles når de ”etniske” amerikanerne fyllte opp rekkene av næringslivskonsulenter, litteraturvitere, børsspekulanter, journalister, andre mediefolk og terapeuter av ulike avskygninger, osv., osv. Men ”Occupys” ønsker om kontakt, når ikke fram. Det vesle som er igjen av amerikansk fag- og arbeiderbevegelse vil ikke sette sine jobber på spill for å støtte den eksproprierte middelklassens drøm om generalstreik. Og latinamerikanerne er så fjernt fra den amerikanske middelklassevirkeligheten at det finnes ingen broer som kan skape kontakt og samforstand.

Janne Haaland Matlary er en av de norske samfunnsvitenskapelige mestere i å servere selvfølgeligheter, og det gjør hun også denne gangen ved å vise til det hun kaller den raskt voksende neoliberalisme, som er Europas felles økonomiske modell. Men det hun ikke har fått helt med seg, er at denne neoliberale ideologien ikke bare gjennomsyrer tankegangen til de herskende politiske elitene, men også de ulike ”opprørsbevegelsene” i dagens Europa. Og der er forklaringen på den politiske apatien hun observerer fra sitt pavelige sete i Roma. Denne ideologien kjenner ingen grenser, ingen reguleringer, den fremmer alle tings frie, europeiske flyt. Og det er derfor en halv million godt utdannede, unge franskmenn har flyttet til London uten at det bekymrer noen. Og det bekymrer vel verken henne eller Det Pavelige Vitenskapsakademi at de som ikke er disse ”godt utdannede” ungdommene, er henvist til de enkelte statlige Nav’ene rundt om i Europa og til ledighets- og sosialtrygd. For mange betyr det et liv utenfor det offisielle arbeidsmarkedet eller utenfor arbeidsmarkedet i det hele tatt med få muligheter til å kunne føre et normalt liv i økonomisk, sosial og psykisk forstand.