Sakset/Fra hofta

Janne Haaland Matlary deler ut Sjur Lindebrækkes pris for demokrati og menneske­rettigheter under Høyres landsmøte på Gardermoen den 17. mars 2019. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix.

Parlamentsvalget i Storbritannia, som det konservative partiet under Boris Johnsons ledelse vant mye klarere enn analytikere forventet, var en «demokratisk korreksjon» og en «reaksjon mot globale, postnasjonale eliter», skriver Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, i en kronikk i Dagens Næringsliv 1. juledag: Vanlige mennesker hadde sett seg lei på at den liberale eliten ikke respekterte resultatet av folkeavstemningen om britisk EU-medlemskap, hevder hun.

Konklusjonen er det lett å si seg enig i. Det som er oppsiktsvekkende, er at den kommer fra nettopp Matlary, som er politisk aktiv i Høyre og sågar har representert partiet på Stortinget. I den norske partifloraen er det ikke lett å finne noen som mer passende kan betegnes som global, postnasjonal elite enn Høyre. Skal tro om hun fremdeles føler seg hjemme der?

Deler av Matlarys resonnement er lysende, og vitner om at hun ikke er fremmed for en viss økonomisk nasjonalisme:

Det er rasjonelt å ville ha jobb og forvente at din stat hjelper med å skape nasjonale arbeidsplasser i det postindustrielle Europa. Det er derfor helt forståelig at mange ikke vil ha det indre arbeidsmarked i EU. De vil ha jobbene selv, ikke underbys av billigere utlendinger fra Øst-Europa. Dette gjelder også illegal migrasjon som krever effektiv grensekontroll for å stoppes.

Venstresiden har ikke klart å ivareta interessene til arbeiderklassen, som naturlig nok reagerer på globaliseringens effekter, men har i stedet kastet seg på identitetspolitikken, skriver Matlary.

En annen viktig forklaring på venstresidens tilbakegang er det artikkelforfatterinnen kaller

en generell nedlatenhet og arrogant holdning overfor dem som Clinton kalte «the deplorables», de dumme, tilbakestående velgerne fra Midtvesten som stemte på Trump.

Matlary er ikke snauere enn at hun langer ut mot leserne av avisen som offentliggjør teksten hennes:

Jeg vil påstå at det nå finnes en generell slik holdning i mange vestlige land hvor elitene – som leserne av denne avis er del av – ofte ikke lenger har noe nasjonalt fellesskap med resten av borgerne i eget land. De føler seg ikke lenger som del av, og forpliktet på, samme samfunnskontrakt. Da blir også nasjonalt demokrati noe fremmed.

Etter å ha fremhevet det positive ved nasjonsfellesskapet, retter hun pekefingeren mot toneangivende kretser som nedvurderer det. Hun sparer heller ikke sitt eget parti:

Spesielt venstresiden har gått i denne retningen og forlatt den tradisjonelle arbeiderklassen, men også liberalkonservative partier har kastet loss fra det konservative som alltid er knyttet til nasjon, familie og historie. Høyre er i stor grad også et eksempel på dette.

Janne Haaland Matlary forlot i sin tid KrF fordi partiet hadde forlatt den borgerlige, kristendemokratiske tenkningen, for i stedet å melde seg inn i Høyre. Nå kan det se ut som om hun er blitt like politisk hjemløs som de fleste av oss andre.

Med mindre, selvsagt, hun markerer at hun ønsker et retningsskifte for partiet. Grunnplanet i Høyre kan vel ikke være så innesnødd at det ikke ser hvordan solen går ned for Erna Solbergs globalisme og Merkel-tro EU-lojalitet. I en bedre verden enn denne ville Matlary og andre tenkende mennesker i Høyre ha utfordret dagens partiledelse og feid den vekk.





 

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!