Kommentar


Erna Solberg på besøk hos Donald Trump i det ovale kontoret i Det hvite hus i Washington den 10. januar 2018. Foto: Jonathan Ernst / Reuters / Scanpix.

 

Statsminister Erna Solbergs sommel med å få investeringene i forsvaret opp på det nivået USA forventer av Norge som alliert, gjør hennes partifelle Janne Haaland Matlary urolig i forkant av NATO-toppmøtet i Brussel den 11. og 12. juli.

I en kronikk i Dagens Næringsliv poengterer denne utenriks- og sikkerhetspolitiske eksperten at tonen fra Trump-administrasjonen den senere tiden er blitt skarpere i saken. For ikke å måtte dra hele lasset selv, vil USA at de allierte skal bruke minst to prosent av BNP på forsvaret, slik de har forpliktet seg til, hvilket kun britene og noen få andre gjør.

Matlary mener det siste brevet president Trump sendte om saken, er dramatisk, og bruker selv en – til henne å være – uvanlig kraftig formulering: «Nå er det på høy tid at Norge justerer kursen i utenrikspolitikken.» Trump mener alvor, sier hun.

Det er etter Matlarys oppfatning ufornuftig ikke å gjøre som USAs president ber stadig mer insisterende om. Det øker distansen til amerikanerne:

Hvis Europa alene skal stå for sikkerhetsgarantien i Nato, betyr det mye mer penger til forsvar og for eksempel at Tyskland skaffer seg atomvåpen for å bidra til avskrekkingen av Russland. Det er lysår fra hva tyskerne er med på.

Fasit er altså at vi går for fortsatt amerikansk sikkerhetsgaranti for Europa. Hvorfor da ikke betale to prosent? Det er langt billigere enn å stå på egne ben. Statsminister Solberg bør snarest legge om kursen her og tilby en opptrappingsplan på Nato-møtet.

For Matlary er det et paradoks at den norske regjeringen nøler med å gjøre som vår hovedallierte ber om innenfor rammene av reglene i NATO, som vi er med i, mens Erna Solberg straks hiver seg på ethvert initiativ som kommer fra EU, som vi ikke er med i.

Her går den norske skuta på autopilot: alt som kommer fra Brussel er vi gladelig med på, helt uten analyse.

Maksimen er rett og slett å sitte stille i båten uansett hva som skjer. Utenforlandet Norge er så redd for å få debatt om EØS-avtalen at vi er med på alt fra Brussel.

Da EU laget nytt kompromiss om migrasjonspolitikk nylig, var statsminister Solbergs raske kommentar at Norge er med på felles kvoter om flyktninger – uten at noen vet hva dette måtte bety eller har diskutert dette her hjemme.

Resonnementet hennes er naturligvis uangripelig. Det er dumt å binde seg til masten på et synkende EU-skip med en skadeskutt Merkel på kommandobrua, og uansvarlig ikke å gjøre det vi har forpliktet oss til i NATO. Det er intet mindre enn inkompetent ledelse. Statsministerens nylige omfavnelse av den franske president Emmanuel Macrons militære initiativ må ha satt enda flere grå hår i hodet på Matlary.

Høyre er blitt et stort parti, og Erna Solberg en populær leder, men det skyldes ikke først og fremst egne kvaliteter eller lederegenskaper. Ernas største trumfkort er at hun ikke er Støre, ikke er Hareide etc. men en ordentlig og likandes person. Og det å la andre partier falle for eget grep, er taktisk klokt, men det er ingen strategi.

Problemet er at disse spørsmålene ikke avgjøres av fornuften, men av en ideologi som til de grader er blitt en del av luften vi puster i, at den knapt registreres i det daglige.

Trump er først og fremst forhatt fordi han ikke bøyer seg for globalismen med sine utopiske drømmer om harmonisk og moralsk sameksistens i en postnasjonal global orden. At denne utopien har fått så mange tilhengere, skyldes fremfor alt tidsånden.

Globaliseringens medaljer har sine baksider, og det er nå svært lett å se for den som bruker øynene. Trump representerer sammen med enkelte europeiske politikere en korreksjon av globalismen som ikke er til å stanse. Nasjonsfellesskapet er i ferd med å gjenerobre noe av posisjonen det har mistet de siste tiårene.

Dette burde være gode nyheter for et konservativt parti. Men Høyre er ikke lenger et konservativt parti.

Den tyske filosofen Alexander Grau forklarer hvorfor i den lille perlen av en bok med tittelen «Hypermoral», som utkom i februar: Europa har i de siste tiårene hatt en elite som ikke er konservativ, men som har forkastet den overleverte ordenen med sine tradisjonelle verdier, og erstattet alt med en rotløs moralisme som tror den representerer en universell etikk.

Denne moralismen gir seg tusenvis av utslag. Typisk for vår oppkoblede tid er det at Facebooks algoritmer nå anser den amerikanske uavhengighetserklæringen som hate speech. Visse utdrag fra Paulus-brevene i Bibelen blir likeledes å anse som uakseptabel homofobi. Monumenter over historiske personer må fjernes fordi disse ikke svarte til dagens moralske standarder. Og pensum ved universitetene må endres fordi det ikke er akseptabelt at størsteparten av den beste tenkningen menneskeheten har gjort, kommer fra døde, hvite menn som dertil var kristne.

Tradisjonen må altså avvikles av moralsk nødvendighet. Den resulterende galskapen er moralismen. Dette er en klar forverring fra tidligere. For tradisjonen hadde en moral som kanskje ikke var perfekt og som i likhet med alt annet kunne forbedres, men tradisjonen var så mye mer enn moral. Når den blir borte, erstattes den gamle moralen av den nye moralismen.

Det er mange hypermoralister som forvalter denne ordenen i dagens offentlighet, og de gjør det med en nidkjærhet som minner om kommunister eller islamister. I den resulterende atmosfæren er det ganske enkelt ikke plass til konservative.

Kulturen oppfattes da ikke lenger som et resultat av felles historie og felles strev innenfor territorielle rammer som på en eller annen måte forplikter oss, men som et underholdningstilbud. Denne innstillingen ble nylig lagt for dagen av vararepresentant for Høyre på Stortinget, Mats Kirkebirkeland, i et intervju med Lars Akerhaug hos Minerva: «Det er jo frivillig hva slags kultur man ønsker å forbruke.»

Når personer av denne støpningen får innflytelsesrike posisjoner i et såkalt konservativt parti, er det ikke så lett for konservative velgere å vite hvor de skal gå. Det kan da heller ikke være enkelt for Matlary å ha gått fra et opprinnelig kristent parti som ikke lenger er kristent, til et opprinnelig konservativt parti som ikke lenger er konservativt.

Den norske regjeringens EU-sleiking og kalde skulder til NATO har altså ikke så mye med Trumps stil å gjøre, slik Matlary antyder, for det hypermoralistiske smakspolitiet aksepterer gladelig stilbrudd fra personer med ideer de liker.

Med sin inkompetente ledelse representerer regjeringen ganske enkelt en tidsånd som er livsudugelig. Den burde ha representert rotfastheten, den overleverte klokskapen, de beste intellektuelle tradisjonene i vestlig sivilisasjon, ansvarligheten og plikten – for eksempel til å betale ens rettmessige del av regningen for vår felles sikkerhet.

Fraværet av alt dette representerer en livets inkompetanse. Det er kanskje ikke så rart at fruktbarheten blant norske kvinner har vært for nedadgående åtte år på rad. I stedet er det blitt en slags plikt for politikere å delta i en parade som feirer en i utgangspunktet ufruktbar homofili, eller å ønske til lykke med feiringen av en islamsk høytid som er et fremmedelement i Norge.

Trump, og den delen av Amerika han representerer, er motsatsen til alt dette.

Han sier at islam hater oss, han støtter dem som motarbeider abort, og han roser polakkene for deres kristne tro – en tro som i sin opprinnelige form gjør krav på å representere sannheten, og dermed er totalt uspiselig i alt annet enn sterkt utvannet form i det pluralistiske mangfoldets enfold.

Dette enfoldet er relativistisk og totalitært på samme tid. Ekte konservative holder derimot fast ved sine verdier, for samtidig å tolerere dem som ikke er enige.

Folk flest er jevnt over mye mer konservative enn dagens politiske elite. Og det er en alvorlig strategisk bommert fra Høyres side ikke å innse at det er Trumps Europa som har den politiske vinden i ryggen, hva enten det er Salvini, Orbán, Sverigedemokraterna, AfD eller andre som representerer det. Dersom Europa overlever i en form som er gjenkjennelig, er det fordi deres ideer har vunnet frem.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!