Kommentar

Fra hylekoret som den 23. november 2016 fant sted utenfor kontoret til daværende innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug i Nydalen i Oslo. Statsråden hadde omtalt motstanden mot asylpolitikken som et hylekor etter å ha blitt beskyldt for å fryde seg over menneskelige tragedier. Foto: Twitter.

 

Er du gått lei av samtiden? Synes du den er uutholdelig irrasjonell, ufordragelig eller aggressiv? Finner du liten grunn til aktelse for offentlige personer, institusjoner eller bevegelser? Det gjør du rett i, men har du en klar oppfatning av hvorfor? Hvis ikke kommer en tysk filosof, forfatter og journalist deg til unnsetning.

I oktober i fjor utkom boken «Hypermoral» av Alexander Grau (f. 1968). Utgivelsen solgte overraskende godt i Tyskland, og ble allerede i februar 2018 trykket i et tredje opplag. Det hører til sjeldenhetene at en filosofisk bok blir en forlagssuksess, så hva var det med denne som traff en nerve hos publikum?

Alexander Grau. Stillbilde: phoenix / YouTube.

Boken drøfter det mest påtrengende ved tidsånden i Vesten: den evinnelige moralismen med sine voktere som håndhever strenge grenser for adferd, holdninger og ordbruk med harmdirrende iver. Denne avskyelige innstillingen gjør seg sterkt gjeldende i offentligheten, som er blitt så utrivelig at det er et demokratisk problem. Alexander Grau redegjør på en overbevisende og forbausende lettlest måte for hvorfor det er blitt sånn.

En oversettelse til norsk av «Hypermoral» gjøres klar til utgivelse i disse dager, og vil om ikke lenge – i god tid før jul – komme ut på Document Forlag. Boken er en knivskarp diagnose av en alvorlig syk samtid.

Omslaget til den tyske utgivelsen av «Hypermoral», hvis undertittel betyr «Den nye indignasjonstrangen».

At moralismen er fremtredende i våre dager, er en enkel observasjon. Den som kommer i skade for å ordlegge seg uforsiktig i offentligheten, rulles i tjære og fjær. Enhver som inntar standpunkter i strid med gjeldende moralske standarder, som hele tiden kommer til anvendelse i alle anliggender både i hverdagsliv og politikk, stemples som et dårlig menneske, uansett hvor godt underbygde og høflig fremførte standpunktene er. Omdømme, jobb, familie og vennskap kommer i fare når fakta og tenkning viker plassen for rettferdig harme.

Arbeidere fjerner statuene over Sørstatsgeneralene Robert E. Lee og Thomas «Stonewall» Jackson fra Wyman Park i Baltimore, Maryland 16. august 2017. Å reise disse statuene var ingen hyllest til slaveriet, men et forsøk på å hele sårene etter borgerkrigen. Foto: Malex MacGillis / Reuters / Scanpix.

Også historien og litteraturen får unngjelde: Statuer av historiske personer som i sin adferd på en eller annen måte brøt med nåtidens dominerende moralske standarder, blir fjernet. Bøker fjernes også, eller de gis ut på nytt i moralsk akseptable versjoner. Fortiden nærmest avskrives som moralsk forkastelig.

Moralismen erstatter religion

En dement allmennhet tror kanskje at dette er normalt, men tidsånden som favoriserer det Grau kaller «hypermoralismen», er bare noen tiår gammel. Forfatterens store fortjeneste at han leverer en genial og oppklarende totalslakt av denne tidsånden. En nøkkelobservasjon er at moralismen har erstattet religionen, men hvordan kom vi dit?

Det avgjørende er at moralen, slik den er blitt utviklet for eksempel fra De ti bud, ikke lenger kultiveres av et levende tradisjonsfelleskap. Dermed kan den utfolde seg hemningsløst og ta giftigere former. Grau forklarer innledningsvis at moral er et kulturuttrykk, slik at moralreglene er forskjellige fra sted til sted. Men hva skjer når forskjellige moralfellesskap begynner å leve på samme sted, noe som er blitt stadig vanligere det siste halve århundret?

Da begynner man plutselig å reflektere over både egne og andres moralregler. Moralen relativiseres. Den blir et studieobjekt, og opphører å være et selvskrevent sett av rettesnorer som overleveres av en geografisk avgrenset kulturell tradisjon. Resultatet av denne tenkningen er etikken.

Innbilt moralvitenskap

Det skjebnesvangre er at en rotløs etikk som ikke næres av kildene, begynner å påberope seg en rasjonalitet som de kristne åpenbaringssannhetene påstås ikke å ha. Moralen blir innbilt vitenskap, slik marxismen var det, og de innbilt vitenskapelige sannhetene den produserer, gjør dens talsmenn autoritære, slik marxister var – og er. Humanetikken får et totalitært potensial som uunngåelig virker tiltrekkende på totalitært anlagte personer.

Den store katastrofen er altså at den kristne moralen, med sin tradisjonelt langsomme tilpasning til nye tanker og omstendigheter, erstattes av en sekulær humanisme representert ved innbilte fagpersoner på moralsk adferd som tar prestenes plass. Verden deles da inn i tradisjonalister og progressivister. De fleste er tradisjonalister, men det er progressivistene som dominerer i alle kanaler. De ideologiserer etikken, og omformer med det moralen til moralisme.

Tradisjonen blir derfor avviklet av moralistisk nødvendighet. På veien forsvinner den konservative livsholdningen nesten fullstendig fra politikken, mediene, kulturlivet, akademia og offentlig sektor generelt.

Mangfoldigheten takler ikke mangfold

Steget fra moralisme til hypermoralisme skjer idet moralismen begynner å fylle de iboende religiøse behovene hos mennesker. Det gode skal bekjempe det onde, og frelsen skal skje i det dennesidige – ikke i det hinsidige. Defekter ved religionen avføder defekter i den sekulære etikken. Og mennesket som fornekter fornuftsguden som har gjort det til hva det er, tar like godt Guds plass. En smule schizofrent er man på samme tid bundet og avvisende til sitt religiøse opphav.

Siden «alle» unntatt avvikerne (som i virkeligheten er i flertall, om enn et taust og engstelig flertall av isolerte personer) forutsettes å være enige om at det er godt å være god, oppstår innbilningen om at et pluralistisk samfunn kan fungere med noen felles overordnede spilleregler, som den sekulære humanismen leverer. Men som Grau bemerker er de såkalt pluralistiske samfunn i virkeligheten ikke i stand til å håndtere reell pluralisme.

Kultur blir underholdning

Kulturen oppfattes da ikke lenger som et forpliktende og identitetsgivende resultat av felles strev og historie, men som et underholdningstilbud. Som vararepresentant for Høyre på Stortinget, Mats Kirkebirkeland, sa i et intervju med Lars Akerhaug hos Minerva: «Det er jo frivillig hva slags kultur man ønsker å forbruke.» Det er ikke lett å forstå at dette var partiet til folk som Inge Lønning. Men Lønnings generasjon klarte åpenbart ikke å levere tanken om kulturen som kapital videre til sine politiske arvinger.

Når denne forståelsen er borte hos de politiske broilerne også i nominelt konservative partier, nytter det ikke å si f.eks. at man er imot masseinnvandring fordi man ikke tror at svært forskjellige verdisystemer kan leve særlig lykkelig sammen. Man har å være åpen for alt, bortsett fra det som ikke vil være åpent – skjønt også her kan det gjøres unntak, konsekvens er ikke hypermoralismens sterkeste side.

Hypermoralismen ledsages av en tyngende ansvarliggjøring. Hvis du reiser med fly, er det din skyld at en sulten isbjørn ikke vet sin arme råd på et smeltende isflak. For å leve godt med tøvet som sies overalt hvor man snur seg, hjelper det å være litt dum. En viss dumskap fremtrer dermed som et fristende alternativ, som aksepteres når den melder seg.

Kirken slutter å være kirke

En viktig bivirkning av at moral blir religion, er at religionen bare blir moral. Kirkene slutter å snakke om Kristus og det indre kontemplative livet, for heller å vie seg til kampen mot oljeboring og for demografisk invasjon. Slik mister de også sin eksistensberettigelse, poengterer Grau: Ifølge klassisk kristen tenkning har mennesket alltid behov for Gud, for det ville fortsatt være ufullkomment selv om det levde i et grenseløst og forurensningsfritt samfunn. Når en kirke avkristnes, trenger den derfor hypermoralismens kampsaker for å fylle tilværelsen med mening.

Denne kampen kan menneskene som drømmer om å være individualister, føre ved simpelthen å hisse seg opp over ting de får vite om ved sitt mediekonsum, og ved å slutte seg til en innbilt kosmopolitisk elite, om ikke annet ved hjelp av Liker-klikk. Uten fortidens bånd til familie eller lokalsamfunn bygger man seg et selvbilde som en globalisert godhetsapostel – en egenskap man tror utmerker en i et samfunn hvor de fleste besitter ting som en gang var materielle statussymboler.

Narsisissmen som endestasjon

Men ender da opp med en samling av det Grau kaller «serieproduserte individualister», som i praksis er narsissister. De dyrker et selvbilde som er diametralt motsatt av det kristne. Faktisk er de selv historiens mål. I egenskap av perfekte stiller de små krav til seg selv, og store krav til andre – ikke motsatt. Mottoet for slike mennesker er ifølge Grau: «Jeg føler og fordømmer, altså er jeg.» De ransaker ikke sin egen sjel, for resultatet kunne bli ubehagelig, og ubehag vil ikke narsissister ha.

Forfatteren utlegger ugjendrivelig det sekulariserte moderne massemediesamfunnet med alt dets vesen som den komplette meningsløsheten det er – om enn truende for enhver som avviser den. Han skaper en uforlignelig forståelse av hvorfor det å oppholde seg i det offentlige rommet er ensbetydende med å ta inn en hel masse åndelig junkfood – like skadelig for sjelen som det er for kroppen kun å leve på pommes frites.

I en slik virkelighet nytter det ikke å håpe på at politikken plutselig kan bli fornuftig. De som stemmer ved valg, og de som blir stemt inn i tillitsverv, vil uunngåelig være preget av den ufornuftige tidsånden. Er du ikke med på den, så er du ond. Velbekomme.

Boken har et alvorlig tema, men er mirakuløst nok en fest å lese likevel. Alexander Graus evner til å skape klarhet i komplekse saker bringer tankene hen på Roger Scruton. Og Øystein Nord har gjort en fremragende oversettelse, som undertegnede har hatt gleden av å bearbeide redaksjonelt. Det var da også oversetterens fortjeneste at vi ble oppmerksomme på boken. Personene i Norge som følger bedre med enn Øystein på hva som rører seg i tysk filosofi, fyller neppe mer enn én drosje.

«Hypermoral» er den mest intelligente samfunnskritikken som er skrevet på flere år. Til forskjell fra Scruton peker ikke Grau eksplisitt på den klassiske moralen og livsinnstillingen den kristne kulturen har preget menneskene med, som en bedre vei. Men leseren kan vanskelig unngå å trekke den konklusjonen selv.

Det må være en underliggende fornemmelse om dette som har skapt rom for en skikkelse av Jordan Petersons støpning, som maner til selvdisiplin og klassiske dyder. Grau viser oss hvorfor en retur til den ekte sivilisasjonens åndelige kilder er livsnødvendig. Selv tror han ikke at noe slikt vil skje før våre livsvilkår er vesentlig forverret. Men med denne boken bidrar han til å øke den mentale beredskapen som vil kreves når tiden er inne.

 

Forhåndsbestill Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!