Tavle

Alexander Grau opprettholder en viktig kritisk funksjon i offentligheten. Danske aviser følger bedre med enn norske. Han ble intervjuet av Kristeligt Dagblad i mai 2018: «I dag er man moralsk, hvis man er for fred, bæredygtighed, social retfærdighed og imod påstået diskrimination. Alt skal være moralsk korrekt: ernæring, livsstil, forbrug. Tekniske eller videnskabelige problemer bliver stort set ikke længere behandlet ud fra et fagrelateret grundlag, men et moralsk. Kunsten skal heller ikke være smuk, men politisk korrekt. Moral er med andre ord blevet til ideologi, til hypermoral», siger Alexander Grau.

Alexander Graus «Hypermoral» kom fra trykkeriet sist mandag, og er nå tilgjengelig i nettbutikken. En leser reagerer på prisen og kaller den et ran. La meg forklare hvorfor vi tar 299 kroner for en bok på 60 sider.

Document Forlag er et uavhengig forlag. Vi er ikke del av det nettverket som binder forlag sammen med staten gjennom innkjøpsordningene til Norsk Kulturråd og en rekke andre stipendordninger som binder forfatterne til staten.

Denne antipatien og mistenksomhet mot noe de ikke kjenner er inngrodd. Allerede den første utgivelsen til Document, Primo Levis «Hvis dette er et menneske» (1991), ble nullet av Kulturrådet. Det vakte den gang en viss oppsikt. Håkon Harket arbeidet i Aftenpostens kulturredaksjon, og avisen hadde den gang et visst intellektuelt nivå. I det minste fantes det muligheter. Saken kom opp i Dagsnytt 18, hvor Wera Sæther forsvarte Primo Levis plass i europeisk litteratur. Kulturrådet hadde brukt sjangerubestemmelighet som begrunnelse for avslaget.

På de snart tyve år som er gått, er klimaet blitt mye hardere: En rekke forfattere som forklarer skyggesiden ved det nye Europa og det nye Norge, nasjonalstatens avløsere, er ikke utgitt av norske forlag. Det begynte med at Gyldendal lot seg mobbe til ikke å utgi flere bøker av Oriana Fallaci. Hun ble stemplet som fredløs av den rådende oppfatning. Cappelen utga flere bøker av Ayaan Hirsi Ali, men så stoppet også det opp. Norge meldte seg ut av den kritiske tanke og inn i det politisk korrekte hus.

Dermed gikk offentligheten glipp av en rekke sentrale forfattere: Mest grell er ignoreringen av Thilo Sarrazin og hans «Tyskland avskaffer seg selv», som er den største boksuksess etter krigen. Du har en rekke bøker som beskriver parallellsamfunn og kriminalitet i Tyskland. Frankrike har intellektuelle som Éric Zemmour, Camus, Finkielkraut, Bruckner. Flere av dem er blitt trukket for retten og dømt for hatespeech. For oss var Kulturrådets nei til Jean Raspails «De helliges leir» et bevis på at det offisielle Norge vil blokkere alle utgivelser som undergraver deres egen posisjon.

Verre enn ML-tiden
Denne ideologiseringen av offentligheten er noe helt nytt i norsk åndsliv. Selv ML-tiden var ikke like ille.

Alt er konstruert som et nettverk, hvor kulturlivet holdes oppe av statlige penger. Hvis du oppfattes som en trussel mot systemet, er du automatisk utestengt.

Dette minner svært om et korporativt system, et negativt ladet ord for venstresiden.

NRK er selve symbolet på dette korporative systemet, det samme er pressestøtten, hvor Klassekampen, Vårt Land og Dagsavisen får en 35-40 millioner hver seg. I året.

Forlagene var en gang uavhengige, men den gang hadde vi ikke dagens spenninger. Selv nye forlag er forsiktige med å utfordre den rådene oppfatning, dvs. kritikk av multikulturen og islam.

Uavhengighet koster
Vi gidder ikke bruke tid på å be, tigge, søke om støtte. Vi staker heller ut vår egen kurs.

Så politisk bundet som kultur-Norge er blitt, må det skje et radikalt brudd. Statlige penger og kultur er gjensidig utelukkende begreper.

Man kan ikke motta penger av en stat som man hver eneste dag retter fundamental kritikk mot.

Nå spiller vi ballen videre til leserne. Det er ikke for vår egen del at vi har staket ut en uavhengig kurs. Det er den eneste måten å gjøre det på hvis man vil utgi folk som Douglas Murray. Ikke en gang pene, pyntelige Murray ville norske forlag utgi. Når han var i sentrum for en lang reportasje fra en Jordan Peterson-forestilling på Arena i London, – Murray var moderator – ble han forbigått og kun nevnt i billedteksten av Dagens Næringsliv. Selv etter at «Europas underlige død» utkom på norsk, bruker norske medier den engelske tittelen for ikke å gi boken reklame.

Så dypt stikker antipatien.

Hypermoral
Men Marte Michelet heier de frem. Hun har akkurat den hypermoral som Grau skriver om: Hun forer den nye indignasjonslysten.

Jødene fremheves på hjemmefrontens bekostning. Smak på dikotomien i denne tittelen:

Velger man hjemmefrontens blikk? Eller de forfulgtes blikk? | Marte Michelet

Jeg tror at vi, endelig, kan bli ferdige med fasen der kildene automatisk leses ut fra hjemmefrontens perspektiv. 

Våre helter hadde blod på hendene. Vi kan vaske den av.

Vi har fått en slags Ersatz-humanisme, hvor det alltid er noen som må spille syndebukk, nå også våre egne frihetskjempere. Er det slik man øker forståelsen for jødenes situasjon, nå og da?

Hvordan er det mulig?
De som kan hjelpe en til å se galskapen i den rådende oppfatning er folk som Grau og Murray. De behersker det akademiske språk, men de går likevel ikke på akkord.

Derfor er de farlige for eliten.

Noe skjer med opinionen. Men for å kunne velge bøker som boikottes av de andre forlagene, må vi ha økonomisk evne.

Også de norske forlagene tar blodpriser. Et manus fra Kjell Askildsen på bare 100 sider kostet 399 for noen år siden. Fire kroner siden.

Når du betaler 299 for Graus 60 sider, er du med på å gjøre det mulig for oss å utgi forfattere som norsk offentlighet sårt trenger.

Document var de første som utga Roger Scruton på norsk. Han er anerkjent som den største nålevende konservative tenkeren, med over 40 bøker bak seg.

Kultur-Norge er blitt et merkelig sted. Det flyter av penger hvis det er de rette prosjekter. Mens bøker som kunne gjort en forskjell, ties ihjel.

Derfor tar vi en stiv pris for Grau. Den er verdt hver krone, og er med å finansiere nye utgivelser.

En ny Scruton er på vei.

God lesning!

 

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her!