Norges utviklingsminister Erik Solheim på besøk hos Sør-Sudans president Salva Kiir i juni 2009. Foto: Stein Ove Korneliussen / Wikimedia Commons.

En evaluering av Norges bistand til Sør-Sudan som det globale konsulentselskapet Tana Copenhagen har gjort for det norske direktoratet for utviklingssamarbeid Norad, viser at målene om å bidra til fred, demokrati og fattigdomsbekjempelse i landet ikke ble nådd.

Ifølge Erik Bryld, en av konsulentene i selskapet, som har foretatt en uavhengig evaluering bygget på 5000 dokumenter og 230 intervjuer, risikerer bistand å gjøre mer skade enn nytte, skriver Norad-publikasjonen Bistandsaktuelt i en grundig omtale av evalueringen. «Norge støttet regjering som stjal fra folket», lyder den knusende konklusjonen.

Det er ingen ubetydelig bruk av norske offentlige midler det er tale om:

Siden tidlig på 2000-tallet har Norge sammen med en rekke andre land brukt flere titalls milliarder kroner på bistand til Sør-Sudan.

Pengebruken har vært ledsaget av norsk såkalt fredsdiplomati:

Blant annet spilte Norge en sentral rolle i arbeidet med å sikre gjennomføringen av den første fredsprosessen i 2005 og var også sterkt delaktig i prosessen som ledet fram til at Sør-Sudan ble selvstendig i 2011.

Borgerkrigen i Sør-Sudan har siden 2013 kostet 400.000 menneskeliv, men det er ikke bare fredsdiplomatiet som er resultatløst. Også de norske bistandsmidlene som er gått til Sør-Sudan, ser ut til å ha vært bortkastet, da styresmaktene i landet ikke har vært interessert i landets utvikling.

Bryld anklager indirekte norske myndigheter for å ha vært naive:

– Et sentralt funn er at Norge og de andre giverne feilaktig antok at regjeringen i Sør-Sudan hadde de samme målene som giverlandene: fattigdomsbekjempelse, demokrati og fred. Det hadde de ikke, og både Norge og andre givere brukte lang tid på å innse det. Kanskje for lang tid, sier Bryld.

I de seks årene fra 2005 til 2011 innså norske myndigheter gradvis at styresmaktene i Sør-Sudan var korrupte:

De etablerte det forsker Alex de Vaal har karakterisert som et «kleptokrati»: et system hvor lederne brukte statsapparatet til å stjele landets inntekter. Problemet for giverne var at de var med på å bygge opp og styrke dette statsapparatet, fordi man mente det var viktig for en positiv utvikling i Sør-Sudan.

Bryld, som anklager Norge for manglende strategi og analyser, hevder i praksis at politisk prestisje bidro til at uvesenet fortsatte:

– Norge var veldig tett på aktørene, man var på fornavn med sør-sudanske ledere. Norge hadde også investert mye politisk kapital i Sør-Sudans selvstendighet og i de ulike fredsprossene. Det kan ha bidratt til at det var vanskelig å skifte kurs, sier Bryld.

Faktum er at norsk bistand burde ha vært avviklet. Bistandslobbyen, som hadde gjort større nytte for seg ved å feie gatene, ville naturligvis kjempe mot dette med nebb og klør, men hvis det finnes politiske partier der ute med appetitt på flere stemmer, ville de gjøre klokt i å programfeste noe slikt – og gjennomføre det etterpå.

Man kan spørre seg hvorfor ingen politiske partier har trillet denne ballen inn i det åpne målet.

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her. Nå satt ned fra 299 til 210 kroner!