Gjesteskribent

Bilde: Norsk myndigheter, norske partier, fagorganisasjoner, akademia og ikke minst mediene, har manøvrert seg inne i et hjørne: De etterplaprer den samme palestinske propagadaen og nekter å innse hva som er Israels syn. Dermed graviterer de over tid mot standpunkt som er anti-israelske og antisemittiske. Grensen er flytende. Et visst ubehag kan nok merkes. På bildet fra Gamlebyen fredag 21. juli er demonstrantene segregert. Det er en grunn til at det. bare er kvinner på bildet, men mediene nevner det ikke. Foto: Amir Cohen/Reuters/Scanpix

Nylig kunne vi lese et oppslag på NRKs nettsider som forteller at mens ”verden gir milliarder av kroner i bistand til Palestina, havner mesteparten av disse pengene ifølge en forskningsrapport i økonomien til okkupasjonsmakten Israel.”

Den ”forskningsrapporten” det tales om er et dokument som evalueringsavdelingen i Direktoratet for utviklingssamarbeid, NORAD, har bestilt fra Christian Michelsens Institutt, CMI, ved Universitetet i Bergen.  NORAD disponerte i fjor 36,6 milliarder kroner i bistandsmidler fra statsbudsjettet og har opprettet en egen avdeling for systematisk evaluering av norsk bistand.  Ifølge NORAD skal evalueringsvirksomheten blant annet dokumentere om bistanden er effektiv, relevant og oppnår resultater som forutsatt.  Arbeidet er regulert gjennom en egen instruks for evaluering av norsk utviklingssamarbeid.  Evalueringene lyses normalt ut i internasjonale anbudskonkurranser og gjennomføres av eksterne eksperter som ikke har noen befatning med bistanden som evalueres, sier NORAD, men forholder det seg slik i praksis?

Den aktuelle evalueringsrapporten er også omtalt i fagbladet Bistandsaktuelt, som utgis av NORAD selv.  Hovedkonkusjonen i denne omtalen er at bistanden til de palestinske områdene har vært mislykket.  I denne omtalen har NORAD valgt å forsterke sin konklusjon ved å tilføye en evaluering fra generalsekretær Anne-Marie Helland i Kirkens Nødhjelp, som også er en sentral NORAD-klient med prosjekter i området.  Hennes råd er å ”styrke de kritiske røstene.”  ”Norads nedslående evaluering av bistand til Palestina understreker hvor viktig det er å styrke de som med fredelige midler kjemper mot okkupasjonen,” mener hun.  ”Om norsk bistand til Palestina skal være vellykket og virkelig forbedre livsgrunnlaget til den palestinske sivilbefolkningen, må vi gjøre noe med de grunnleggende årsakene til situasjonen.  Bistand til Palestina må kobles tettere opp til politikk,” sier generalsekretæren.  Hun mener ”det er viktig å styrke de politiske aktørene som kjemper mot okkupasjonen med fredelige midler.”  Hun vil ha mer penger til organisasjoner som arbeider for å undergrave Israels internasjonale omdømme og legitimitet, så som B’Tselem og Breaking the Silence.

Evalueringsrapporten som NORAD har bestilt fra CMI er ført i pennen av nordmannen Are John Knudsen og en Palestina-araber ved navn Alaa Tartir.  Ingen av de to viser dokumentert personlig kompetanse på de fagområdene rapporten deres omhandler.  Formålet med en slik evaluering skal ifølge instruksen fra Utenriksdepartementet bl.a. være å vurdere måloppnåelse og resultater i forhold til vedtatte planer, å vurdere om ressursbruken står i rimelig forhold til oppnådde resultater, å systematisere erfaringer for å kvalitetssikre og forbedre fremtidig virksomhet gjennom gode læringsprosesser, og gi informasjon til myndighetene og allmennheten.

Når NORAD og CMI konkluderer med at bistanden har vært mislykket, skjer det på grunnlag av helt udokumenterte påstander om at hovedårsaken til mislykketheten først og fremst skyldes ”Israels fortsatte militære okkupasjon av Vestbredden og Gazastripen.”  En opplysning det gjøres et nummer av og som også NRK fremhever i sin omtale, er at anslagsvis ”… 72 prosent av bistanden til de palestinske områdene ender opp i den israelske økonomien.”  Forfatterne beskriver uten forbehold årsaken til fattigdommen og de humanitære forholdene på Gazastripen som ”Israels tre kriger mot Gaza (2008 – 14), så vel som en rekke raid og angrep over grensen.” Ikke et ord nevnes om de tusener av rakettangrep fra Gaza mot sivile mål i Israel.

I omtalen av rapporten i bladet Bistandsaktuelt heter det bl.a. at ”i juni 2017 er det 50 år siden seksdagerskrigen i 1967 da israelske styrker gikk til angrep på de arabiske nabostatene. … Etter tiår med konflikt og overgrep og utallige forsøk fra verdenssamfunnet på å få i gang reelle fredsforhandlinger, synes utsiktene til varig fred stadig like fjerne, og situasjonen mer fastlåst enn noen gang.”  Det gjøres ingen forsøk på å kvalifisere slike usanne påstander eller å nevne motforestillinger til de mange anklagene om at det er Israel som er ansvarlig for å ha skapt menneskelig nød og elendighet i de selvstyrte områdene som er blitt avhengige av de årlige milliardbevilgningene i humanitær bistand.   Ikke med et ord nevnes det at det daglig sendes mange hundre lastebiler med forbruksvarer for Israel til Gaza eller at Israel bistår selvstyremyndighetene med omfattende prosjekter for å sikre stabil tilførsel av elektrisitet og god vannforsyning.  Det virker som om den ensidige elendighetsbeskrivelsen er gjort for å begrunne nye tilskudd til NORAD og deres klienter.

Falske anklager mot Israel oppfattes som allmenngyldige sannheter og fakta som det ikke lenger er nødvendig å dokumentere eller begrunne.  Dette er et av resultatene av at det historiske minnet blant folk flest er svekket gjennom de mange årene som er gått.  Gjennom et halvt århundre har nordmenn vært utsatt for ensidig og tendensiøs anti-israelsk propaganda gjennom norske riksmedier som for de fleste nordmenns vedkommende er den eneste kilden til informasjon de har om disse forhold.  Nå ser vi resultatet dokumentert i offisielle rapporter som publiseres av et offentlig organ som ”informasjon til myndighetene og allmennheten.”

Norske riksmedier reagerer ikke på dette misforholdet.  De er en del av det.  Det er slike utsagn som at 72 prosent av bistanden havner i israelsk økonomi som fenger oppmerksomheten og som uten forklaring heises opp som en sensasjon.  Hvor skulle disse pengene ellers havne, gitt det faktum at den Palestina-arabiske befolkningen nesten ikke produserer noe som helst til sitt eget underhold, men har gjort seg selv avhengig av å kjøpe varer og tjenester der hvor disse skapes?

Blant Palestina-araberne som ikke lever på bistandssubsidier, har en stor del sin inntekt fra arbeid i Israel eller i jødiske bosettinger i Judea og Samaria.  Alle innbyggerne i disse områdene er avhengige av å kjøpe sine forbruksvarer der de er å oppdrive.  Det har vært gjort svært mange forsøk fra Israels side på å stimulere sysselsetting i de selvstyrte områdene, noe som har medført kritikk, ikke minst fra norske organisasjoner som lever høyt på bistandsmidler.  Slike forhold omtales ikke av NORAD og CMI-rapporten.  Man forteller ikke noe om hvor mange nordmenn som lever godt på Utenriksdepartementets og NORADs pengebruk i området.

Vi har i mange år påpekt at bistanden til de selvstyrte områdene i hovedsak er mislykket og bortkastet fordi prioriteringen på palestinsk side ikke sammenfaller med målsettingen for den norske støtten.  Dette har vært særskilt tydelig etter at fredsforhandlingene under Oslo-avtalene brøt sammen på 1990-tallet.  Den avhengigheten av bistand som påpekes i NORAD-rapporten skyldes ikke ”Israels okkupasjon,” slik det påstås.  Avhengigheten skyldes først og fremst at bistandspengene har fortsatt å strømme inn lenge etter at formålet med dem var oppgitt.  I dag brukes utallige millioner til støtte for terror og politisk oppvigleri som har ødelagt enhver mulighet for fred i all overskuelig fremtid.  NORAD er selv blant de medansvarlige for det problemet de anklager Israel for.

Det er et lyspunkt at Utenriksdepartementets ambassadør Tor Wennesland overfor NRK presiserer at problemet ikke er så enkelt som NORAD-rapporten vil ha det til.  ”Selv med en fredsavtale så ville vi nok se at mye av de pengene som er i den palestinske økonomien vil bli brukt til å kjøpe varer og tjenester som ikke finnes produsert i Palestina, som de derfor må importere,” sier han.  Men da svekker han den anklagen mot Israel som synes å være hele hensikten med rapporten NORAD har bestilt fra Christian Michelsens Institutt.

Det er et voksende og synlig problem at mediene manipulerer opinionen i en slik grad at åpenlys desinformasjon stadig oftere får passere som sannhet og allmennkunnskap.  Over tid vil denne utviklingen kunne skape ideologiske tilstander i landet som vi ennå bare kjenner fra samfunn vi ikke vil sammenliknes med.  Å holde ved like et kollektivt historisk minne basert på rasjonalitet, sannhet og fakta har alltid vært en forutsetning for å opprettholde sivilisasjonens helsetilstand.  Det er et alvorlig faresignal når selv våre myndigheter og akademia ikke lenger tar dette alvorlig.

 

Les også

-
-
-