9. juli 2011 ble Sør-Sudan formelt verdens nyeste stat. Det norske nettverket bestående av Kirkens Nødhjelp, Ap, SV, KrF og Norsk folkehjelp feiret opprettelsen som om det var deres førstefødte. Det var det på mange måter, men tiårsdagen feires ikke. Foreldrene er bortreist og den nye staten ligger atter i ruiner.

I mer enn 50 år har norske regjeringer og politikere drysset norske skattebetaleres penger – sånn grovt regnet og minst, 20 milliarder norske kroner – over kristensosialistenes store prosjekt:

De kristne sør-sudaneserne må reddes fra det muslimske Sudan, og få sin egen stat!

Det begynte med Kirkens Nødhjelp. Etter å ha satt i gang en hjelpeaksjon til igboene i Biafra som som ville løsrive seg fra Nigeria i 1968, fortsatte de til Sør-Sudan:

Få år senere startet Kirkens Nødhjelp i Sør-Sudan med det som skulle bli det største u-hjelpsprosjektet i norsk historie. Man sendte norske eksperter innen jordbruk, helse, undervisning, veibygging og vannforsyning. (Kirkens Nødhjelp)

Vel et tiår senere kom den norske arbeiderbevegelsens egen hjelpeorganisasjon, Norsk Folkehjelp på banen, ledet av journalist (NRKs første Afrika-korrespondent, 1978-82), politiker (fra Venstre til Arbeiderpartiet i 1972) og byråkrat, Halle Jørn Hanssen. I ti år (1982-1992) var han først informasjonssjef, og deretter satt han som generalsekretær for Norsk Folkehjelp til han gikk av med pensjon i 2001. (Se lengre biografi på Wikipedia).Få nordmenn har gjort Afrika mer skade enn denne velmenende sosialisten.

Her fra Universitet i Bergens forhåndsomtale før lanseringen av Hanssens bok «På livet løs. Med Norsk Folkehjelp i Sør-Sudan«:

Da Norsk Folkehjelp i 1987 besluttet å støtte frigjøringskampen i Sudan, var det en omstridt beslutning. Halle Jørn Hanssen var generalsekretær mens frigjøringskrigen raste og ryktene om våpensmugling florerte.

«Tidspunktet for utgivelsen av boken med det talende navnet kunne knapt vært bedre; folket i Sør-Sudan trenger oppmerksomhet i en tid da så mye går veldig galt. Bortsett fra Hilde Frafjord Johnson, tidligere leder for FNs arbeid i Sør- Sudan, er det neppe noen her i landet som føler fortvilelsen sterkere. Etter tiår med krig, fornedrelse og undertrykkelse fra det nordlige Sudans side oppnådde folket i sør omsider sin frihet for bare fire år siden. Men knapt var jubeldagene over før innbyggerne i Sør-Sudan skulle få sin fattigdom og sin mangel på allmenne rettigheter forlenget, denne gang ikke av utbytterne i nord, men av sine egne ledere! Det hele er vondt, trist og aldeles meningsløst.» Bjørn Johannessen i Bistandsaktuelt (26.08.2015)

Gumanistenes inntogsmarsj i Sør-Sudan

Med overgangen fra regjeringen Bondevik til regjeringen Stoltenberg i 2005, skjøt den norske bistanden virkelig fart. Etter sin mislykkede karriere som fredsmekler på Sri Lanka fikk Erik Solheim sjansen til å vise sine evner som norsk Utviklingsminister.

OSLO 20070531: Sudans (daværende) visepresident Salva Kiir (i midten), utviklingsminister Erik Solheim (t.v.) og Ingvar Havnen (UD) på vei inn i regjeringsbygget for å møte statsminister Jens Stoltenberg torsdag ettermiddag. Foto: Cornelius Poppe / NTB

Under Erik Solheim satt norske bistandskroner til yndlingsprosjektet løst.

VG: 14.01.10: Sør-Sudan vil ha Norge som strategisk partner
Siden fredsavtalen ble inngått i 2005, har Norge bidratt med historiske 4 milliarder kroner i bistand til Sudan. Nå ønsker Sør-Sudan et enda tettere samarbeid med Norge.

Noen måneder senere fikk også den tidligere lederen for Sosialistisk Ungdom lov til å smykke seg med litt «gumanisme«. Først noen ord om dette ordet, som sikkert bare et fåtall av våre yngre lesere kjenner. Vi henter fra dikteren Jan Erik Volds fortelling om sin far, journalisten Ragnar Vold, i Klassekampen i 2015:

«Gumanisme» var Nordahl Griegs skjellsord for den bløt­aktige holdning som ikke innså at politiske framskritt måtte tåle visse offer. «Terror underveis blir terror ved veis ende» var Ragnar Volds svar. Han visste: Humanisme handler om en menneskelig holdning. «Dobbelt moralsk bokholderi» kalte han det, når man fordømte terror under ett regime men blundet for det samme i et annet. (Klassekampen)

Og «gumanisme» skulle det bli. På Flyktninghjelpens frokostseminar, 11. mars sa Statssekretær Ingrid Fiskaa følgende:

I 2008 forpliktet Norge seg til å gi NOK 2,5 milliarder over en fireårs periode til Sudan – og dette er en lovnad vi har intensjoner om å holde. Årlig utbetaler vi NOK 650 millioner med følgende fordeling: 1/3 til humanitær innsats og 2/3 til overgangs-/langsiktig bistand. Hovedandelen av disse midlene går til Sør-Sudan. Sør- Sudan er også indirekte mottaker av norske midler, deriblant via FNs nødhjelpsfond (CERF) som Norge er en av de største bidragsyterne til.

Bistand og svømmebasseng

Allerede i 2006 åpnet Norge sitt generalkonsulat i dette nye, ennå ikke selvstendige, hovedsamarbeidslandet, Sør-Sudan. Jeg vet ikke om landets formodentlig første svømmebasseng ble anlagt samme år, men armadaen av bistandsarbeidere og diplomater som skulle drive nasjonsbygging, måtte jo få noen goder, ikke sant?

Det berømte svømmebassenget ved den norske ambassaden i Juba, Sør-Sudan. Foto: Blogspot

I 2010 var Juba med (den gang) vel 400.000 innbyggere omtalt som verdens tredje dyreste hovedstad, etter Tokyo og Lusaka. Årsaken var naturlig nok tilstrømningen av tusenvis av diplomater og hjelpearbeidere fra all verdens såkalte NGOer. De skapte en dyrtid for vanlige folk der nede. De færreste ikke-afrikanere hadde den fjerneste anelse om hvor denne byen ved Den hvite Nilen lå.

Skjermdump: Google Maps

På det tidspunktet var landområdet Sør-Sudan, som er nesten dobbelt så stort som Norge (610 952 km²) fortsatt nominelt en del av Sudan. Hovedstaden heter Juba, og da jeg besøkte landet og byen for elleve år siden, i juli 2010, hadde byen seks kilometer med asfaltert vei.

Jeg lar NTBs Bibiana Piene få avslutte denne lange og tragiske historien om enda et norsk feilsteg i bistandspolitikken, i samarbeid med FN og mange andre vestlige land. Historien ble publisert i mange aviser torsdag.

Sør-Sudan fyller ti år: Drømmen som brast
NTB-Bibiana Piene
De ønsket seg frihet, men fikk krig og maktkamp, sult og nød. Sørsudanerne har lite å feire etter sine første ti år som eget land.

Den 9. juli 2011 strålte folk om kapp med den brennhete sola i Sør-Sudan. Etter to runder med krig mot den arabiske erkefienden og storebror i nord, Sudan, var den gamle drømmen om frigjøring en realitet. Nå skulle det nye landet bygges.

Men gleden ble kortvarig. Interne maktkamper, gjerne langs gamle etniske skillelinjer, førte til at det nye landet raskt gikk opp i limingen.

Det kunne ha vært skrevet mange bøker om denne norsk-afrikanske tragedien. Det får bli andres lodd.

I andre og siste del vil jeg ta for meg mine egne opplevelser i Sør-Sudan og tiden etter selvstendigheten.

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!