Sakset/Fra hofta

9 juli 2011 fikk Sør-Sudan sin selvstendighet etter at de formelt og legalt ble fradelt Sudan. Skilsmissen skjedde med pomp og prakt, ivrig tilskyndet, svært godt understøttet og ikke minst heftig bejublet av norske bistandsorgansisasjoner, norsk fagvebevegelse og norske politikere. I dag er de tause.

situasjonen-i-sør-sudan 

 

Med Kronprins Haakon i spissen, i juli 2011 valfartet norske medier og dignitærer til uavhengighetsfeiringen i det nye landets hovedstad, Juba. I dag er norske medier tause. Det eneste norske medieorganet som i det hele tatt nevner noe om Sør-Sudan fire år etter, er Dagens Næringsliv. Under tittelen «Ingen jubel» innleder de dagens hovedleder slik:

For fire år siden danset daværende utviklingsminister Erik Solheim og FNs spesialutsending Hilde Frafjord Johnson i gatene i Juba, hovedstaden i Sør-Sudan. Statsledere fra hele verden feiret verdens yngste nasjon. Norsk freds- og forsoningspolitikk fikk en stor fjær i hatten, etter en endeløs borgerkrig mellom muslimske nord og kristne sør.

Siden har det gått bratt nedover. Det kan stilles spørsmål ved Norges evne til å bidra til fred og forsoning i land fullastet med etniske konflikter. Det er få land Norge har lagt ned mer penger og engasjement i enn Sudan, men likevel mislykkes totalt.

For fire år siden satt de rødgrønne ved makten, og Erik Solheim var hele verdens Utviklingsminister. Aftenpostens Jørgen Lohne – fra juli 2011 – intervjuet ham i den anledning:

– 9. Juli blir for alltid Sør-Sudans nasjonaldag. At Kronprinsen leder vår delegasjon, viser hvilken vekt Norge legger på å vise sin støtte til den nye staten. Dette er svært viktig for oss også, sier Solheim.

– Norge har siden fredsavtalen ble inngått i 2005 gitt nesten fire milliarder kroner i bistand til Sudan, hvorav det aller meste til Sør-Sudan. Hvor vel anvendte penger har det vært?

– Pengene er svært godt anvendt. Det er i Norges og i hele verdens interesse at det blir varig fred mellom partene i Sudan-konfllikten. Fortsatt ufred og fattigdom vil skape problemer som blir merkbare for oss alle. Afrikanske land der det er blitt fred og stabilitet, viser nå en formidabel vekst. Det samme kan skje her. Aller viktigst i denne sammenheng er at forholdet til Nord- Sudan nå forblir fredelig.

– Mange har ikke særlig tillit til at Sør-Sudans ledelse vil klare å styre det nye landet?

– Jeg mener det finnes noen gode ledere i Sør – Sudan, anført av president Salva Kiir. Kiir utmerker seg ved at han er villig til å delegere sin makt, dele den. Det er et bra utgangspunkt.

Vel, det var Solheims ord, men han skal ikke ha skylden alene. Helt siden 1974 har særlig Kirkens Nødhjelp og senere også Norsk Folkehjelp lagt sin elsk på de animistiske og til dels kristne stammene i det sørlige Sudan. Gang på gang gikk det feil, men de holdt ut, og som et resultat av denne – statlig finansierte – innsatsen lyktes de med sitt mål, et selvstendig Sør-Sudan. Et i og for seg helt naturlig og laudabelt mål, krigen mot det muslimske Sudan var lang og svært brutal, men likevel gikk det altså forferdelig galt.

Det er også den sittende utenriksminister, Børge Brende (H) enig i. I en pressemelding fra UD, datert 9.7.15, kan vi lese følgende kraftsalve:

– Vi må insistere på at alle parter i denne konflikten nå setter folkets behov høyest, og at de demonstrerer nødvendig lederskap slik at Sør-Sudan og dets folk får en bærekraftig fred, sier  Brende.

Kraftfulle ord i en situasjon der halve landets befolkning er i akutt nød. Årets behov for akutt hjelp er på 1,8 milliarder dollar (se figur 2), dvs rundt åtte milliarder kroner, som er omtrent det Norge har gitt i bistand de siste ti årene. Eller, litt mindre enn landets egne, skyhøye militær-utgifter for 2014. ( Se SIPRIs database.)

 

resourceplansouthsudan_ 

 

Figur 2: Fra FNs midtårsrapport om behovene for hjelp i Sør-Sudan

Å bygge fred og demokrati i et land der det vrimler av væpnede militsgrupper, føydale småkonger og der kvegtyveri, de mer enn 70 etniske gruppene imellom, er den desidert viktigste levevei for folk flest – oljepengene ser de jo svært lite til – er uten tvil en risikosport der idrettsnasjonen Norge har hevdet seg «godt».

Denne korte artikkelen om Norges forhold til Sør-Sudan er derfor selvsagt ikke komplett uten å nevne Erik Solheims forgjenger som Utviklingsminister, Hilde Frafjord Johnson, senere FNs Spesialutsending for Sør-Sudan. Etter sterk kritikk fra begge sider i den interne sør-sudanske borgerkrigen trakk hun seg fra stillingen i mai 2014. I mars 2015 mottok hun 125.000 kr fra Fritt Ord i støtte til manusutvikling av boken «Sør-Sudan: Drømmen som brast».

For de som måtte lure på hvor det har blitt av Solheim, så leder han i dag OECDs organ DAC, som er en forkortelse for Development Assistance Committee, et samarbeidsforum under OECD, «der ulike givere av bilateral bistand samarbeider for å koordinere bistanden, og øke de positive effektene av bistand». Utvilsomt et komité der Sri-Lanka og Sør-Sudan-Solheim burde ha mye erfaring å komme med.

Men, Stortinget og den norske pressen (minus Dagens Næringsliv) har tatt ferie, muligens med unntak av en og annen opptreden på fjernsynet i anledning krisen i EU og/eller deltakelse i Allsang på grensen. Ja, også om Gaza-krigen i fjor da, selvsagt. Men som leder i MIFF, Conrad Myrland, skrev innunder jul i 2014: NRK kunne søndag melde at minst 50.000 mennesker er drept i Sør-Sudan det siste året. Det tilsvarer to Gaza-kriger i måneden, men hvilken dekning har det fått i norske aviser?

 

Se også:

 

 

http://www.dn.no/dagensavis/2015/07/09/2150/SrSudan/ingen-jubel