Sakset/Fra hofta

Utviklingsminister Erik Solheim uttrykker i Aftenposten 7. november glede over at avisen har satt i gang en reportasjeserie der norsk bistand blir gått etter i sømmene. At korrupsjon i bistandsfæren blir avdekket og kommer på avisenes førstesider, er et tegn på at de gode kreftene vinner fram, skriver Solheim. Det Solheim ikke skriver, er at de hundrevis av milliarder kronene som Norge med rund hånd gjennom årene har sprøytet inn i en hærskare av utviklingsprosjekter eller gitt i direkte budsjettstøtte til land i den tredje verden, har lagt grunnlaget for en storstilt korrupsjon i mottakerlandene og styrket de «onde» kreftene.

Årevis med mangelfull eller helt fravær av kontroll med norsk bistand gjør at det aldri vil bli klart hvor omfattende den korruptive delen av pengesløsingen har vært. Hadde man hatt kontroll med bruk av midlene fra begynnelsen av, ville norsk bistand trolig blitt innstilt for lenge siden, eller fått en annen form enn har hatt. En av dem Aftenposten har intervjuet i sine reportasjer, Rolv Bjelland, sier også at bistanden bør avvikles, selv om det i det siste årene er kommet krav om kontroll, slik at Utenriksdepartementet nylig opprettet en kontrollenhet med fem «korrupsjonsjegere».

Bistand og uhjelp er en milliardbutikk i Norge som i stor grad drives av staten og en stor underskog av statsfinansierte organisasjoner, såkalte NGO-er som Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen osv. Det norske statens bistandsbudsjett er på knapt 30 milliarder kroner, og en god del av disse pengene deles ut av Norad til NGO-ene. Ifølge bladet Bistandsaktuelt hadde de 10 største NGO-ene i fjor en samlet inntekt på 6 milliarder kroner, og nesten halvparten kom fra staten.

Den økonomiske synkroniseringen mellom stat og organisasjoner danner et bistandsindustrielt kompleks der interessene i stor grad er felles, og der intern kritikk av ressurskontroll har dårlige vilkår. I bistandsindustrien kryr det av lukrative stillinger. En jobb i et utviklingsland for en nordmann betyr svært gode økonomiske og skattemessige betingelser. Han blir også en del av den lokale eliten med tjenerskap og med de fordelene det betyr å ha makt og penger i land der politisk makt og innflytelse også kjøpes for penger. I slike omgivelser der «rike onkler» fra land som Norge og fra FN strør om seg med milliarder av kroner, trives og utvikles lokale korrupsjonskulturer i et omfang som en vanlig norsk nordmann har problemer med å forestille seg.

Det aller meste av den evalueringen og forskningen på bistand som foregår, er konsulentoppdrag og oppdragsforskning som Norad selv bestiller og finansierer. Mange av instituttene som deltar i disse anbudsrundene, er sterkt økonomisk avhengige av Norad. Det kan føre til at de ikke tør være for negative i sine evalueringer, heter det i kontrollrapporter til Norad både fra 2011 og 2007 om den såkalte bistandskandalen som er utgangspunktet for Aftenpostens reportasjeserie om bistand. Ifølge Rolv Bjelland er det en kultur i Norad som er imot kontroll. Det hersker en monokultur, noe han mener skyldes at de politisk korrekte i bistandsindustrien er redd for å gi politiske poenger til kritikere av bistanden, som Fremskrittspartiet. Det Bjelland ikke nevner og som trolig er det største hinderet for kritikk, er at hele systemet i stor grad gagner og begunstiger de ansatte og de som lever i og av systemet. Ingen innenfor systemet har noen interesse av kritikk, endringer eller nedlegging av bistanden. Det er også typisk at det er folk som den 65 årige Bjelland som står fram og sier tingene som de er. Han er ferdig med sin karriere og løper ingen risiko ved å legge kortene på bordet.

Aftenposten har også brukt en annen person utenfor systemet som kilde i sine reportasjer. Kåre Davidsen Hjelle var med i Norad på 1990-tallet og opplevde en fullstendig mangel på åpenhent om misbruk av penger. Pengetyveriene gjorde at han sluttet etter ett år i tjenesten, og da ble han fortalt at han kunne få vansker med å skaffe seg jobb om han gikk videre med saken.

Norge har opprettet et gigantisk system for å drive bistand og u-hjelp. Og det ligger i systemets egeninteresse ikke å ha økonomisk kontroll og åpenhet. Det er også et system som har vært unndratt vanlig økonomisk og politisk kontroll i de vel 50 år det har eksistert. Kritiske stemmer har stått fram, men de har vært få, og de som har talt, har ofte blitt tiet i hjel av styresmaktene og av mediene, eller blitt skjøvet ut av systemet. Aftenposten bringer et ferskt eksempel på det når avisa forteller at revisjonsfirmaet Arthur Andreasen, som la fram to svært kritiske Tanzania-rapporter i 2007, ikke ble reengasjert fordi rapportene deres var for krasse. Et annet eksempel er den boka som Erik Gjems-Onstad skrev om norsk bistand i Øst-Afrika på begynnelsen av 1980-tallet. Ingen av de etablerte forlagene ville gi ut boka, så Gjems Onstad måtte gi den ut på eget forlag. Han samlet også bevis mot og anmeldte folk i det norske bistandssystemet for korrupsjon, men saken ble trenert av Utenriksdepartmentet og norsk politi og løste seg opp i intet. Det er nærliggende å tro at det var politiske motiver bak mangelen på inngrep og handling. Gjems-Onstad representerte som kjent Fremskrittspartiet på Stortinget.

En annen kritiker av norsk bistand, Trygve Refsdal, har skrevet mye om norsk bistand gjennom årene og beskriver forhold som på mange måter bortimot er identiske med beskrivelsene til Gjems-Onstad. Refsdal er en veteran i bistandsarbeidet med flere tiår på baken, men også han «fikk sparken» da han begynte å uttale seg offentlige i kritiske vendinger om norsk bistand.

Både Gjems-Onstad og Refsdal har i sine skrifter særlig vært opptatt av hvor vanskelig det er å tilpasse moderne, vestlig teknologi og maskinkultur til samfunn som er svært tilbakeliggende teknologisk og som har en lite utviklet infrastruktur. Gjems-Onstad forteller i sin bok om milliardinvesteringer i fabrikker og veianlegg som kort tid etter bygging, og etter at den vestlige ekspertisen trekker seg ut, blir liggende å forfalle på grunn av manglende vedlikehold og på grunn av svikt i energitilførselen og sviktende infrastruktur.

Refsdal er forstmann og har stor erfaring med skogsdrift og skogskjøtsel i Øst-Afrika. Han har i flere artikler vist hvordan vestlig teknologisk utstyr i stedet for å fungere som hjelp, blir en hemsko i utviklingsarbeidet. Både Gjems-Onstad og Refsdal viser hvordan vestlig økonomisk bistand også ødelegger lokal økonomi, og de viser hvordan bistanden hemmer utvikling og fremmer korrupsjon. De to skriver ut fra ulike politiske ståsteder, og det skulle være en garanti for at beskrivelsene deres er saklige og gjelder objektive forhold som lar seg etterprøve av andre. De to forteller om en virkelighet som er tilgjengelig for alle, men som ikke når fram til den norske offentligheten og som er fraværende i enhver politisk debatt om bistand og uhjelp her i landet.

Utad opererer det bistandsindustrielle komplekset så samstemt at også ekstern kritikk i stor grad blir lagt død. Dette fraværet av kritikk utenfra er blant annet betinget av at bistandsindustrien i alle år har levd i en nesten fullkommen harmoni med mediene. Kritisk journalistikk av bistand har vært bortimot helt fraværende i Norge. Forklaringen er, som tidligere påvist, de sterke økonomiske interessene i det bistandsindustrielle fellesskapet sammen med de sterke moralske anfektelsene som råder i bistandsspørsmål. Bistanden representerer det gode, og kritikk av det gode er av det onde.

Men bistanden i Norge styres altså av krefter som er i sving alle steder på kloden. Vi snakker her om korrupte, økonomiske interesser og moralsk primitivisme, en moralsk primitivisme som i Norge er begrunnet med gode intensjoner og som dermed framstår som det gode. Denne økonomiske og moralske impregneringen mot innsyn og de kleptokratisk, kriminelle forholdene i mottakerlandene, forhindrer vanlig åpenhet og forståelse på bistandsområdet, selv om norske myndigheter forsikrer at de har kontroll.

I sin Aftenposten-artikkel 7. november sier Erik Solheim at bistand ikke er milde gaver, men fornuftige investeringer. Om statlige milliardinvesteringer var blitt ødet på virksomhetsområder innenfor landets grenser med en mangel på økonomisk kontroll og med slike konsekvenser som vi finner innen bistanden, så ville vi fått et utall av rettssaker her i landet med et utfall der mange ble satt på straff, også statsråder. Dette er min uærbødige påstand, men i Norge er bistand som sagt hevet over lov og rett og lagt inn i et system der sannheten er skjult, et system som har fungert som en internasjonal lekegrind og en politisk gullgruve for partier som Ap, SV, Rødt, KrF, Høyre og Venstre, med andre ord, nesten hele det politiske «establishment».

Bistandsjournalistikk i Norge har stort sett dreid seg om journalister som har vært med norske utviklingsministre eller norske bistands- organisasjoner på besøk i u-land for å se på ulike skryteprosjekter, eller for å skrive om syke småbarn med inflaterte mager. Dette er besøk som betales av Utenriksdepartementet, Norad og organisasjonene. Besøkene går til land og samfunn som norske journalister forstår lite eller ingenting av. Resultatet er gitt, journalistene formidler det bildet som den norske stat og dets NGO-er ønsker at den norske opinionen skal ha.

Et grotesk eksempel på hvordan dette bildet hele tiden reproduseres av mediene, opplevde jeg på en konferanse for hjelpeorganisasjonene (NGO-ene) i år 2000. En avhopper fra en av de store hjelpeorganisasjonene holdt et av innleggene på konferansen. Da han en del år tidligere jobbet i en flyktningeleir i det nordøstlige Afrika, fikk han besøk av to journalister fra Norge som skulle lage flyktningreportasje. Dessverre for journalistene var forholdene i leiren gode, ingen syke barn med oppblåste mager var å se. Det førte til lettere panikk hos de to journalistene som, såvidt jeg husker, nettopp kom fra Aftenposten eller en annen avis i Schibsted-konsernet. Men de fikk leid seg en terrengbil og dro ut på et par dagers tur i området for å finne det de var ute. Og det fant de i en avsidesliggende bosetting der de fotograferte en mager, slappbrystet mor som diet et sykt barn med inflatert mage. Dermed hadde de fått dokumentert den «sulten» som de ikke fant i leiren, og kunne dra tilbake til Norge såre fornøyd med sin misjon.

Aftenpostens reportasjeserie om bistand har pågått ei ukes tid, men har nok allerede nå møtt veggen. Avisa kommer trolig ikke videre, og det skyldes den tidligere beskrevne karakteren til bistandsystemet, som hindrer innsikt og kunnskap om forholdene. Avisas prisverdige forsøk er langt fra noe pionerarbeid på bistandsjournalistikkens område her hjemme. I det intellektuelle armodslandet Norge finnes det faktisk eksempler på journalistikk som har gått utenom de stiene som UD, Norad og NGO-ene har tråkket opp for norske journalisters bistands-ekskursjoner. Per Christian Magnus lagde for noen år siden seks dokumentarprogrammer om norsk bistand og utenrikspolitikk for TV 2, og flere av dem fikk internasjonale priser. Reportasjene førte til trusler om anmeldelse fra den kanskje mest sentrale personen i norsk bistandsindustri i mange år, Jan Egeland. Det ble også sendt klager på programmene til Pressens faglige utvalg (PFU) . Men i stedet for kritikk fikk Magnus & co skryt for godt journalistisk arbeid fra PFU. Etter det jeg kjenner til, jobber Magnus i dag på NRKs lokalkontor i Bergen og har visstnok foreløpig ingen planer om på nytt å se bistandsindustrien nærmere i kortene. Og det kan jo ses på som et uttrykk for de trasige realiteters seier.

Faktaboks.

Bistand til Tanzania (Kilde: Aftenposten)
300 millioner norske bistandskroner er brukt på Natural Management Resources Programme (MNRP) i Tanzania 1994?2006.
Uavhengig revisjon skjedde først i 2006. Revisoren mente 150 millioner trolig var gått til korrupsjon og andre uvedkommende formål.
Etter flere nye revisjoner krevde Norge penger tilbake.
I 2010 gikk Tanzania med på å betale 750 000 kr for misligheter og 11 millioner for «feilinnbetalt» moms.
Norske myndigheter er svært fornøyd med resultatet.
Både revisoren bak de kritiske rapportene og en tidligere prosjektleder på den norske ambassaden mener det beskjedne oppgjøret er en hån, og at Norge ikke ville til bunns i skandalen.