Nytt

Tone Ellefsrud har arbeidet syv år på sykehus i Tanzania. Gratis. Da hun var nestleder for Buskerud Ap., var hun for å øke bistanden. Nå har hun sett hvordan den virker i praksis, og trekker stikk motsatt konklusjon: stans bistanden!

Det er en rystende historie Tone Ellefsrud forteller Aftenposten. Sammen med korrupsjon grår lovløshet, hensynsløshet, griskhet og total mangel på empati med at stjålne penger betyr at fattige lider. Dette handler ikke om noen kroner her og noen kroner der. Det er korrupsjon satt i system som smører et helt maskineri. Da Ellefsrud fikk nok og ville si fra, ble hun sparket ut av sykehuset og forsøkt drept. De korrupte akter ikke å miste høna som legger gulleggene, år etter år.

Alt som kommer inn av friske penger blir tappet. Norske myndigheter gir penger fra toppen, og norske bistandsorganisasjoner er med å betale korrupsjon i det daglige. Aftenposten skriver at det er noe Ellefsrud «påstår», men det må være tusenvis av norske bistandspersoner som daglig opplever det samme. Hvorfor sier de ikke noe? Er det av lojalitet til landet de jobber i? Meen de griske og korrupte menneskene viser ingen lojalitet til sine landsmenn. De tar brødet ut av munnen på dem.

Det sier noe om systemets korrumperende karakter at preste og legeyrket ikke er noen hindring. Ellefsrud sier prester er blant de verste.

Nesten all bistand i Tanzania gis via kirken. – De skal vi stole på, men det er ingen organisasjon som er mer korrupt. I løpet av syv år har jeg opplevd kirken som totalt ansvarsløs. Den har ingenting med religion å gjøre, sier Ellefsrud.

Systemet møter en så fort en setter fot i Tanzania. Ellefsrud hadde samlet inn tre containere med sykehusutstyr. Da hun skulle hente dem ble hun konfrontert med et gebyr på 200 dollar for hver container, en stor sum i Tanzania. Ellefsrud hadde ikke pengene. Da ville det bli dagsbøter. Ren utpressing.

På sykehuset hun arbeidet fantes det ikke utstyr. Ellefsrud fikk samlet inn og kjøpt utstyr for én millioner kroner. Det revolusjonerte arbeidet. Men en dag i 2006 var alt borte, og det samme var laboratoriesjefen. Han hadde åpnet en privat klinikk i hovedstaden Arusha. Han ble dømt for tyveriet, men ikke straffet. Det gir en pekepinn om omfanget av korrupsjonen: en ansvarlig på sykehus har ingen kvaler med å frata vanlige mennesker helsetilbudet, for å betjene de velstående og selv bli rik. De velstående sørger for at han ikke havner i fengsel. Slik bekrefter man hverandres forbryterske levesett, som parasitterer på befolkningen. Et samfunn blir gradvis ødelagt av slik oppførsel, for når den er akseptert praksis vil den spre seg. Alle som har mulighet vil ha en del av kaka, og en god del av kaka er norsk bistand.

– Jeg mener Norge bør stoppe all bistand i to år, for å tvinge dem i Tanzania til å tenke selv. Ingen fattige vil merke forskjell, men mange storfolk vil måtte selge dyre biler. En stor del av bistandspengene fra Norge går rett i lommene til dem som har mest fra før, sier hun.

Mangel på «accountability» gjør at tjenestemenn, private som offentlige, kan tillate seg hva som helst. Ellefsrud betalte 20.000 kroner for å få asfaltert veien rundt sykehuset, av hensyn til ambulansene. Hun har kvitteringen fortsatt. Arbeidet ble aldri utført. Det får ingen konsekvenser. Det er ingen å klage til. Hun advart mot å gå offentlig ut.

Da Ellefsrud trosset denne advarselen i fjor høst, og truet med å gå rettens vei, ble hun kastet ut av sykehuset.

– Jeg fikk beskjed om å flytte ut av huset, og ble truet på livet. Bremsene ble kuttet på bilen min. Fordervet kjøtt ble kastet il vakthundene utenfor huset. Jeg flyktet til venner i Rwanda, forteller hun.

Ellefsrud satt i landsstyret til Arbeiderpartiet. Historien gjør utvilsomt inntrykk på grasrota og ledelsen tar den nok også til seg. Men tør de endre kurs. Erik Solheim, regjeringen og alle partier, minus Frp, har investert så mye prestisje i dagens politikk at det er vanskelig å snu. Bistand hektes nå også sammen med det flerkulturelle samfunn hjemme. Man må forsvare en hel verdensanskuelse, og det står idag også betydelige økonomiske interesser bak, både ayslindustrien og bistandsindustrien. Men det er ufint å si høyt. Forsvarerne vil gjerne definere kritikerne som egoister og det som verre er.

Ellefsruds kritikk er ikke ny. I våres la NORAD frem en rapport som langt på vei bekrefter det bilde Ellefsrud tegner. Systemet er i krise. Hvis det ikke sies fra vil også norsk bistand og det norske samfunn bli korrumpert. Korrupsjon står nemlig ikke stille. Den eter seg inn.

Norsk hjelpearbeider i Tanzania: – Norge bør stoppe all u-hjelp


Systemet forsvarer seg

Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp er vel kjent med korrupsjonen i Tanzania, men hevder at de aldri betaler. Ivar Christiansen i Norsk Folkehjelp sier de ikke betaler en krone i korrupsjon, dvs under bordet. Men hva med «doktorerte» regninger som betales over bordeet? Avvisningen er vel kategorisk. Er det mulig å operere i et land som Tanzania uten å betale korrupsjonspenger?

Norsk Luthersk Misjonssambands regionale leder kommer med interessante uttalelser:

Regionlederen for Tanzania, Kenya og Etiopia, Øyvind Åsland, er godt kjent med praksisen å gi store styrehonorarer. Han maner til varsomhet med å trekke bastante konklusjoner.

– Det er en del kulturelle ting som vi kan reagere sterkt på, men som kanskje er en tradisjon og en praksis som kanskje kan forstås, om en setter seg bedre inn i kulturen og de lokale forholdene. Sitting allowance er en typisk innarbeidet praksis som kan virke urimelig, og kanskje i noen tilfeller er direkte galt, men jeg vil være veldig forsiktig med å si at det, sier Åsland.

Han mener vestlige bistandsaktører, spesielt FN, har bidratt til å etablere praksisen, ved å betale skyhøye honorarer for å få lokale til å stille på møter da de først etablerte seg i områdene. Fremdeles bidrar de ifølge Åsland til å drive opp lønningene, slik at lokale bistandsorganisasjoner ikke har råd til å ansette kvalifisert arbeidskraft.

Det Åsland sier henger ikke sammen. Utlendingene kommer med pengene som setter i gang korrupsjonsspiralen. Det er ikke en lokal kultur. Men Åsland mener den bør respekteres! Dermed gir han uttrykk for nettopp den tilbakeholdenhet som man mistenker er rådende. Man ønsker ikke å tråkke de lokale på tærne, dvs. tjenestemenn på lokalt og sentralt nivå. Det er de samme menneskene som man skal samarbeide med.

– Vi betaler ikke for korrupsjon