Nytt

Av Arnt Folgerø

Dårlig kontroll med pengebruken, dårlig resultatoppnåelse og svak målgruppeorientering var betegnelser som gikk igjen da folk fra riksrevisjonene i de nordiske landene var samlet i Oslo nylig for å orientere om arbeidet de utfører for å se hvordan u-land forvalter milliardene som de nordiske landene årlig pøser ut til land i den tredje verden. At bistanden i dag mer enn før gis som budsjettstøtte, gjør at det blir vanskeligere for riksrevisjonene i de nordiske landene å gå pengeanvendelsen i u-landene nøyere etter sømmene, påpekte avdelingsdirektør i Riksrevisjonen, Knut Aarhus. Når bare 25 prosent av statens utgifter i et budsjettstøtteland som Mosambik føres opp på landets statsbudsjett, gjør det ikke kontrollmulighetene bedre, påpekte Aarhus på bistandsseminaret som ble holdt på Litteraturhuset i Oslo mandag.
-Følgen er at vi må mer ut i felten for å gjøre jobben vår, sa Aarhus til en forsamling preget av bistandsvennlige aktører som Kjell Roland fra det statlige u-landsinvesteringsfondet Norfund og gjengangere i den norsk bistandslobbyen som Halle Jørn Hansen og Tore Linné Eriksen.

Men Riksrevisjonen møter ikke bare problemer ved at mer av kontrollen må legges ut i felten. Også Stortinget legger kjelker i veien for arbeidet til Riksrevisjonen ved at de folkevalgte har vedtatt at man ikke skal etterspore pengene som blir bevilget som budsjettstøtte i u-land. På den andre siden gjør selve omfanget av den norske bistanden på vel 27 milliarder kroner årlig at spørsmålet om kontroll er blitt mer akutt, understreket Aarhus på seminaret, der også fire nordiske historikere med bistand som spesialområde var til stede.

Omfanget av den norske bistanden er også, ifølge historieprofessor Helge Pharo, en av forklaringene på at norske myndigheter ikke lenger har de samme ambisjonene om å lykkes med sine bistandsprosjekter, slik de hadde i bistandens tidligere faser, som for eksempel Kerala-prosjektet i India som ble påbegynt i 1952. Fiskeriprosjektet i Kerala, Norges første bistandssatsing, er blitt kalt en fiasko. Hensikten var god, men følgene var at man ved å introdusere dieseldrevne fiskebåter i en økonomi der motordrift var fremmed, skapte stridigheter i lokalsamfunnene og ødela den stedlige fiskeriøkonomien som var tilpasset lokale forhold og betingelser.

Men selv om de norske «misjonærene» for utvikling i Kerala gikk på en smell, var det viktig for norsk uhjelp i begynnerfasen å vise til vellykkede prosjekter. Ja, så viktig var det at nordmennene krevde den lokale administrasjonen fjernet for å få på plass mer samarbeidsvillige folk, slik at prosjektene kunne gjennomføres som planlagt, påpekte Pharo på seminaret. En påpekning som gjorde at Halle Jørn Hansen reiste bust og sa noe slikt hadde ikke han erfaring med fra sine 40 år i bistandsbransjen. På spørsmål fra Hansen hvor han hadde disse opplysningene fra, svarte Pharo at de hadde han fra Norads egne dokumenter og sitt doktorgradsarbeid om Kerala-prosjektet, samt fra flere andre avhandlinger og hovedfagsarbeider i bistandshistorie. Svaret hans gjorde Hansen taus og svar skyldig.

En av de mange problematiske sidene ved bistand, er hvordan man kan måle virkningen av den, noe som også ble understreket av Dagfinn Høybråten, lederen for Stortingets delegasjon til Nordisk Råd, som holdt innledningstalen til seminaret, der både den norske delegasjonen og Nordisk Ministerråd i Oslo sto som medarrangører. Problemene med måling av bistandens virkning ble også tatt opp av publikum, en forsker fra NUPI påpekte at det ikke bare er vanskelig å måle virkningen av bistandspolitikk i u-land. De samme problemene har man når man skal måle virkningene av økonomisk støtte internt i et giverland som Norge.

-Hvordan kan man måle virkningen av statens støtte til norske musikkskoler, hvordan måle norske ubåters medvirkning til fred, spurte den brave forsker fra NUPI uten at noen reagerte særlig på den ganske bisarre parallellføringen.

Seminarpublikummet skulle likevel få et svar på hvordan man kan måle bistandsvirkninger, av direktør Rachel Glennerster fra Massachusetts Institute of Technology (MIT). Ved MIT bruker man randomiserte utvalgsundersøkelser blant folk i u-land for å finne ut hvordan ulike tiltak virker. MIT har blant annet gjennomført studier i India av hvordan mikrofinansiering virker i fattige samfunn. Og funnene viser at virkningene er svake, vel 7 prosent av de undersøkte husholdningen begynte med ny forretningsvirksomhet etter ha fått støtte fra mikrofinansiering, mot 5,3 prosent i kontrollgruppen, påpekte Glennerester, trolig en skuffende opplysning fra det stort sett bistandsvennlige publikummet. Og enda verre, mikrofinans har ingen virkning på barns skolegang, kvinners fattigdom eller forbruk. Undersøkelsen viser også at de som starter ny forretningsvirksomhet, kapper mer ned på utgifter enn andre, så mikrofinansiering, av mange framstilt som løsningen på u-landenes økonomiske underutvikling, kan kanskje hjelpe folk til å spare, spurte Glennerester retorisk.

Glennerster viste også til studier av skole- og helsevesen i u-land ved hjelp av randomiserte utvalgsundersøkelser. Hun kom i denne sammenhengen inn på problemene med at folk i helse- og skolevesen i u-land har stort jobbfravær, noe som utløste et spørsmål fra en representant for en av de norske utdanningsorganisasjonene om ikke MIT hadde sett på arbeids- og ansettelsesforhold i de aktuelle tilfellene. Jo, det hadde de, svarte Glennerester. Sykepleiere og lærere med korttidsengasjementer og dårligst ansettelsesforhold stiller mer på jobb enn dem med langtidskontrakter og fast ansettelse. Det skyldes at de med korttidsengasjementer har mer å frykte enn de med fast jobbtilknytning, de kan miste jobben sin hvis de ikke møter opp, påpekte Glennerster overfor spørreren fra Organisasjons-Norge.

Spørsmålet og spørsmålsstilleren kan tjene som eksempel på den naiviteten og kunnskapsløysa, som ofte preger bistandsivrige personer i land som Norge. Folk med kritisk innsikt i u-landsmaterien vet at en fast jobb i det offentlige ofte betyr at man kan ta jobben nokså lett, ja bortimot gi blaffen og konsentrere seg om andre og «viktigere» ting. Men i den norske u-landslobbyen er slike emner bannlyst og noe man ikke kjenner til, eller vil kjenne til, en virkelighetsvegring som gjør at den bistandslobbydominerte norske u-landsdebatten blir en form for absurd teater der ethvert kritisk spørsmål blir henvist til den venstrevridde moralismens skammekrok. Og for undertegnede ble seansen i Litteraturhuset den formen for absurd teater som de fleste offentlige diskusjoner i Norge bærer preg av, fordi ingen på grunn av den rådende politiske korrektheten greier å gripe essensen i en sak.

Et av de landene i Afrika som har mottatt mest og lengst bistand fra de nordiske landene, er Tanzania, en bistand som begynte under Julius Nyreres afrikanske, «sosialistiske» styre på begynnelsen av 1960-tallet. Og med utgangspunkt i den nordiske bistanden til land som Tanzania og Mosambik stilte en av norsk offentlighets penge- og meningsbestyrere, lederen av Norfund, Kjell Roland, tusenkronersspørsmålet til historikerpanelet i Litteraturhuset: Hvorfor har ikke de nordiske landene greid å «eksportere» den nordiske velferdsstaten til Afrika? Den danske historieprofessoren, Thorsten Borring Olesen, sa at Roland stilte et meget komplekst spørsmål, men kom med et motspørsmål: Hvordan kan man utvikle et nordisk velferdssamfunn i land som ikke ønsker det?

Borring Olesen sa i sin oppfølging av spørsmålet at Tanzanias leder, Julius Nyrere, i sin tid greide å spille de ulike bistandsorganisasjonene ut mot hverandre slik at hans egne løsninger var dem som ble realisert, og ikke bistandsorganisasjonenes.

Et svar på utviklingsspørsmålet er mangelen på politisk vilje, en annen ting er, som en av publikum på Litteraturhuset var inne på, at man ikke uten videre kan transplantere tekniske, økonomiske og politiske løsninger fra teknologisk avanserte samfunn over til samfunn som har helt andre teknologiske, økonomiske og historiske forutsetninger. Erfaring viser at man i bistandsarbeidet ofte tar løsninger fra en vestlig kontekst og plasserer dem i en helt annen sammenheng og dermed produserer meningsløshet og fremmedgjøring i stedet for økonomisk utvikling. Man kan også si det på en annen måte: afrikanske land har og hadde ikke den økonomiske, sosiale, politiske og kommunikasjonsmessige infrastrukturen som trengs for å kunne gjøre bruk av løsninger utviklet i den industrialiserte verden. Dette er en innsikt som enhver med erfaring fra bistand eller med et skarve antropologi grunnfag burde kunne innse realiteten av, men det er en innsikt som er fraværende i den norske bistandslobbyen og hos dem som styrer bistandspolitikken i Norge.

En som i årevis har skrevet om og påpekt disse problemene, er forstmannen Trygve Refsdal fra Voss, som har flere tiår bak seg i bistandsarbeid. Han har i artikler trukket fram flere eksempler på hvordan innføringen av moderne teknologi har vært med på å skamfere lokal økonomi i u-land. Ett av hans eksempler er hvordan innkjøp av motorsager kjørte et skogsdriftsprosjekt i Øst-Afrika i grøfta. Motorsager krever drivstoff og kyndige reparatører hvis de ødelegges, de krever med andre ord en infrastruktur som er tilpasset skogsdrift med motorsager. Det hadde man ikke i prosjektet Refsdal har beskrevet. Det beste hadde derfor vært å utstyre skogsarbeiderne med gode økser, var Refsdals konklusjon.

En annen person med et helt annet politisk ståsted som har trukket de samme konklusjonene som Refsdal, er tidligere stortingsmann Erik Gjems-Onstad som på 1970- og 1980-tallet reiste mye i Afrika, både som stortingsrepresentant og privatmann, for blant annet å sette seg inn i hvordan u-hjelpen virker. Gjems-Onstad ga i 1984 ut «Dagbok fra Tanzania u-hjelp uten mening» der han, i likhet med Refsdal, så hvordan utpøsingen av penger hindret utvikling og førte til et liv i luksus for de lokale elitene. Gjems-Onstad opplevde at fabrikker til en milliard kroner var ute av drift på grunn av manglende forsyninger, han så et norsk fskeriprosjekt som utdannet folk det ikke var behov for, han så korrupsjon i det norske bistandsmiljøet, han møtte folk som dekket over korrupte forhold og andre som var redde for å si fra om uakseptable forhold fordi de ikke ville stenge seg ute fra å bli re-engasjert til lukrativt bistandsarbeid i Afrika.

Selv om man kunne ane et kritisk potensiale hos de fire nordiske historikerne som deltok på bistandseminaret på Litteraturhuset i Oslo, mener jeg at folk som Gjems-Onstad og Trygve Refsdal burde vært blant de innbudte for å få styrket det kritiske perspektivet på norsk bistand. De har vært tiet i hjel i årevis av ei presse der kritisk holdning til bistand er tabu. Gjems-Onstad har skrevet bøker om emnet på eget forlag og fått inn artikler i kulørte ukeblader for menn, men det er ikke der vi trenger kritisk perspektiver i et land der de ansvarlige for bistandspolitikken er impregnert mot motforestillinger.

Ifølge initiatiatvitaker til seminaret i Litteraturhuset, Asle Toje, er det også en annen sentral kritikk av norsk bistand som har vært tiet i hjel. Det gjelder den norske bistandshistorien i fire bind.

-Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV) erklærte stolt at han ikke har lest den. Det er nærliggende å tro at årsaken er at norsk bistandshistorie er historien om nederlag på nederlag. Jeg kan ikke komme på noen annen bransje som har vært så god på å gjenta sine egne tabber på ny og i stadig større skala, sier Toje.

Den store norske bistandsindustrien og den norske bistandslobbyen legger ned en svær innsats i å tilsløre og benekte det som for dem er ugunstige kjennsgjerninger i bistandskomplekset, for å føre den norske opinionen bak lyset og holde den i sjakk. Men seminaret i Oslo kan tyde på at noe er på gang. Berndt Lindman i den finske riksrevisjonen sa at en av de ledende personene i finsk offentlighet, lederen av forsikrings- og finanskonsernet Sampoo, Bjørn Wahlroos, mener at bistand er som å kaste penger i en bunnløs brønn. Det er en uttalelse som står i strid med den virkelighetsforståelsen som er operativ i den norske og den nordiske bistandsindustrien der man finner en forståelsen som ligner den man finner hos postmoderne kjønnsforskere som benekter biologiske faktorers betydning for kjønnsforskjellene. Det ser også ut til å være en sterk politisk overlapping mellom disse samfunnsgruppene. De som vil skjule problemene med bistand, ser også ut til å være de samme som avviser biologiens betydning for kjønnsforskjellene i SV-staten Norge.

Arnt Folgerø.