Gjesteskribent

Det årlige politiske spillet om bistand og utviklingshjelp er i gang igjen etter fremleggelsen av statsbudsjettet. «Krf varsler kamp om bistand» (Vårt Land 21.10.14).

Der i gården er det viktig å fremheve sin «nestekjærlighet» med samfunnets penger. Her er det størrelsen på bistanden det kommer an på, ikke hva den resulterer i. Vi må vise verden vår giverglede og høste lovord fra verdenssamfunnet. Sikkert viktig for den norske selvfølelsen… «Bistanden bør være 1 % av BN. Det har vi råd til å holde av til verdens fattige», sier Krf-politiker. Ja, gjerne det, om den kom de fattige til del, og var hjelp til selvhjelp. Men slik er dessverre ikke den usminkede virkeligheten.

 

Tanzania, et av verdens mest korrupte land, mottok i 2013 ca 585 mill. i bistand fra Norge.

Resultatet av hjelpen lar seg ikke dokumentere. Trolig er storparten havnet hos andre enn de trengende.

I juli 2009 skrev Anders Nordstoga en artikkel i Aftenposten: Norsk hjelpearbeider: – Norge bør stoppe all uhjelp,  basert på en rystende historie av bistandsarbeider Tone Ellefsrud. Hun hadde arbeidet syv år på et sykehus i Tanzania gratis. Hennes konklusjon var klar: Stans bistanden! Alt som kommer inn av friske penger blir tappet. Hun lister opp: Korrupsjon, lovløshet, hensynsløshet, griskhet og total mangel på empati med de fattige. Det er «storfolkene» (uttrykk i artikkelen), som fyller lommene.

Ingen ting tyder på at situasjonen har bedret seg i årene etterpå. Likevel fikk altså landet over en halv milliard i 2013.

 

SV-politiker Torild Skard, skrev «Bistand i blinde», en artikkel i Dagsavisen 26.11.2011, etter at Riksrevisjonen hadde levert en rapport med krass kritikk av norsk bistandsforvaltning. Hun hadde selv fått avslørende innblikk i hvor lite en norsk ambassade i et afrikansk land brydde seg om hva som skjedde med de norske bistandspengene.

 

Den som trolig har kommet med krassest kritikk av den norske uhjelpspolitikken, er professor Terje Tvedt. Han har skrevet bok om emnet, og fikk Fritt ord-prisen. I en kronikk i BT 14.05.07, fikk han på trykk så sterk systemkritikk, at debattredaktøren fant det nødvendig å gi en redegjørelse dagen etter, om hvorfor BT hadde ryddet plass for en to sider lang slik kronikk.

Jeg la spesielt merke til at han hevder at norsk utviklingshjelp blir styrt av et korporativt nettverk.

Hvorfor fører ikke slike «bekymringsmeldinger» til en skikkelig oppvask om vår bistandspolitikk? Er det fordi bistand og fred er «vekstbransjer» med sikker finansiering, som i realiteten drives frem og styres av maktmennesker innenfor bistandsorganisasjonene i et korporativt system?

 

La oss nå holde oss i Afrika, et kontinent som mottar milliarder i utviklingshjelp fra Norge, og har gjort det gjennom mange år, uten at det tilsynelatende gir resultater.

Det blir sagt at tidl. generalsekretær U Thant (fra Burma) en gang uttalte «at Afrika var kontinentet som forsov seg».

Robert Calderisi, tidligere ansatt i Verdensbanken, argumenterer i sin bok, “The trouble with Africa: Why Foreign Aid isn`t Working” , for at Afrikas problemer i hovedsak skyldes dem selv.

Andre vil hevde at problemene skyldes «arv» fra kolonitiden og ødelagt kultur.

 

Da kolonimaktene dro, utpekte afrikanerne selv sine ledere, eller disse bare tok makten…

Despotiske og korrupte ledere, ja, men tross alt folk fra egne rekker.

Jeg kan gjerne være med på at disse korrupte despotene mest har vært opptatt av å berike seg og sine. Men de har også fått lov å plage sitt folk, og føre det ut i større elendighet enn i kolonitiden, fordi verdenssamfunnet ikke har sanksjonsmuligheter/midler/vilje til å gripe inn mot despotiene. FN synes å ha utspilt sin rolle, om det noen gang har hatt noen, og av de 193 medlemslandene, er flertallet uten demokratisk styresett, stater som ikke er særlig opptatt av menneskerettigheter, rettferdighet og menneskeverdige liv for sine borgere.

Både bistand/utviklingshjelp, ikke minst fra Norge, og storkapitalinteresser, har bidratt til å opprettholde slike regimer. Men dette er symptomer…

 

Den bakenforliggende årsak til elendigheten i landene vi bistår – og spesielt landene på det afrikanske kontinent, med noen få unntak – er å finne i deres utviklingshistorie, vil nok mange mene. De kom aldri i gang med en sivilisasjonsprosess a la Europa og den vestlige verden, om vi mener det er veien å gå for å skape et menneskeverdig liv.

Jeg tror det er vanskelig å tilbakevise at klaner, stammekulturer med titusen-vis av høvdingstyrte områder og religiøse motsetninger og overtro, har vært hindringer på veien mot en samfunnsform, slik den er skapt i den «gamle verden».

Det er mye mytebelagt om «den hvite mann», og hva kolonitiden har hatt å si for at Afrika er blitt hengende etter. Den «hvite mann» kan ikke frikjennes for alt ansvar for elendigheten, men det blir for unyansert å hevde at det er kolonitiden som har skapt problemene. Det gjør gjerne venstresiden i sin «hang» til å henge ut Vesten i deres kamp mot kapitalismen.

Slik situasjonen er, blir det forfeilet å snakke om demokratiske prosesser og frigjøring etter vår målestokk i Vesten. De fleste forutsetninger for innovasjon og utvikling i disse samfunnene mangler langt på vei fortsatt.

 

«Den arabiske våren» og dens kollaps er et slående og tragikomisk eksempel på vestlig naivitet og manglende kunnskap om andre samfunnsformer. Men slik naiv oppfatning av verden, liker vi å tro på.

Vi tenkte oss demokratibygging og samfunnsutvikling ut fra våre premisser, uten å kjenne de faktiske forhold, og uten å forstå hva slags krefter man egentlig slapp løs med denne «vårløsningen» og såkalte frigjøringen.

 

Et eksempel på politisk grep etter at de hvite var kastet ut, fant sted i det som tidligere het Sør-Rhodesia, nå Zimbabwe. Gjennom såkalt jordreform endret despoten Mugabe loven som omhandlet retten til jord og delte ut den nasjonaliserte jorda til sine nærmeste og til innfødte, som støttet ham politisk – personer uten kompetanse på landbruk. Nå er dette landet, tidligere rikt på landbruksprodukter, ikke i stand til å brødfø seg selv.

 

Det er nok av empiri på at den type politisk regulering ikke fører frem. Det skapes bare en ny «maktbase» med privilegier, og ulike typer av «svart» økonomi.

Slike inngrep kaller Hayek «veien til trelldom» i sin klassiker, The road to serfdom.

Det blir bare en annen vei til trelldom for de rettferdighetshungrende, jfr. Cuba.

Det eneste som kan føre til frigjøring og fremgang for land og folk, er den lange veien med kultivering av folket gjennom folkeopplysning, utdanning og kunnskap. Da kan folket ta de rette grepene.

Det er en slik virkelighet vår bistand må rettes inn mot for være hjelp til selvhjelp.