Sakset/Fra hofta

Mens Norge bruker over 80 millioner på bistand til India, bruker landet 12 milliarder på eget romfartsprogram. Her fra utviklingen av en ny indisk rakett. Skjermdump.

I år legger India opp til et budsjett hvor ca. 12 milliarder kroner skal brukes på det ambisiøse indiske romfartsprogrammet, som også omfatter planer om bemannede romferder. Dette står i kontrast til tall fra Norad, som viser at norsk bistand til India i fjor utgjorde 83,4 millioner, altså nok til en rakettmotor eller to.

Det er The New Indian Express som skriver om hvordan India bruker mye penger og ressurser på å bli en internasjonal romfarts-aktør, hvor en liten del av budsjettet går med på utvikling og drift av Indian National Satellite system (INSAT).

INSAT en av de største nasjonale kommunikasjonssatellitt-systemene i området rundt Asia og Stillehavet. Systemet brukes til telekommunikasjon, kringkasting, datainnsamling, værvarsler, katastrofevarsling og søke- og redningsoperasjoner. Og dette er viktig å ha i bakholdet når bistandsindustrien bruker kostbare reklamesendinger på å fremstille landet som et u-land fullt av sultne barn med tårevåt håpløshet i øynene.

Norge har brukt over 280 milliarder på bistand, fordelt på nesten samtlige ikke-vestlige land. Men det er lite åpenhet, umulig å se resultater av pengebruken, det får ingen konsekvenser om det ikke rapporteres resultater, og ingen vet hvor mye som forsvinner i administrasjon og korrupsjon. Dette var noen av konklusjonene Riksrevisjonen kom frem til i fjor sommer. Bistandspolitikken handler nemlig ikke om hva man oppnår, men hvor mye vi klarer å gi bort. Noen politikere lever nemlig for å heve seg moralsk over alle andre.

Hvor mange av Norges 83,4 millioner som faktisk blir brukt på viktige humanitære forhold i India (når bortskjemte bistandsarbeidere har fått lønn, luksusvilla og alle bestikkelser er betalt og penger hentet ut av indiske offentlige ansatte), er en ukjent faktor. Det finnes i praksis ingen kontroll med nytteverdien eller effekten av Norges gigantiske bistandsbudsjett på 39,2 milliarder. Det eneste man kan slå fast, er at folk i den lukrative bistandsindustrien har trygge jobber, tjener godt og har vidunderlig høy selvfølelse.

Mange spør seg sikkert hvorfor India ikke kan bruke 1/147 av sitt luksuriøse romfartsbudsjett på å løse de humanitære problemene Norge forsøker å lindre i India. Svaret på det er kort og godt at norsk bistand har lite med å løse humanitære problemer å gjøre. Det har desto mer å gjøre med døråpning, smøring og med å ha en politisk brekkstang overfor så mange land som overhodet mulig: Bistand er et politisk verktøy. Bistand åpner dører og kanaler og får ting på glid. Den har aldri tatt noe land ut av fattigdom.

Mens tidsbegrenset katastrofehjelp er viktig og riktig, så bør evigvarende bistand stoppes. Det faktum at man ikke kan gi bort penger uten samtidig å gi bort makt og skape korrupsjon, innebærer at bistand fungerer som økonomisk intervensjon i andre lands indre anliggender og maktstrukturer. I en tid da «hvite manns» kolonialisme er såpass foraktet, skaper bistand et moralsk paradoks man må være KrF-politiker for å unngå å se.

Lær alt om klimasaken. Kjøp boken her!