Sakset/Fra hofta

Idet snart femti år er gått etter mai 1968, er det etterhvert mange rundt omkring i Europa som har begynt å holde regnskap over hva sekstiåtternes opprør avstedkom. De viktigste intellektuelle bidragene til dette regnskapet kommer fra Frankrike, landet hvor opprøret brøt ut. En rekke forfattere, med Alain Finkielkraut, Ériz Zemmour og andre i spissen, har kjølig analysert hvordan ettervirkningene har tæret ned på kulturen som definerer hva det innebærer å være fransk.

Deres analyse er i varierende grad relevant for hele Vest-Europa, Norge inkludert. Men i vårt eget land finnes det ingen kritisk masse av kommentatorer som utgjør noen motkultur til det idémessige hegemoniet over offentligheten som sekstiåtteropprøret ledet til – en situasjon som i grunnen har vedvart i flere tiår. Det finnes i høyden noen isolerte tenkere og skribenter som opptrer intellektuelt uavhengig av sekstiåtteriet.

En av disse er forfatteren Kaj Skagen, som er fast spaltist i Dag og Tid og en av den avisens største aktiva. I en ny bok med tittelen «Norge, vårt Norge», som kommer ut i disse dager, setter han 1968 inn i en historisk sammenheng og følger sporene frem til vår tid. Hva er egentlig det norske i dag?


Kaj Skagen stillbilde: YouTube.

I et intervju med Aftenposten får vi vite noe av Skagens svar: I boken skriver han at det å forkaste det norske er blitt det norske. Vi har altså stelt oss slik at vi er blitt en ideologisk antikultur, en selvfornektende kultur.

– Innenfor det flerkulturelle samfunnet er det plass til pakistansk, samisk eller polsk kultur – men ikke norsk kultur. På den måten blir det norske til en overgripende og flerkulturell ideologi. Kritikken av det norske er i dag typisk norsk, sier Kaj Skagen (68).

Forfatteren identifiserer dette som et brudd, ikke ulikt det Terje Tvedt gjør i sin bok «Det internasjonale gjennombruddet», som sammenfaller med multikulturalismen:

Og når den norske kulturen skal være flerkulturell, blir en norsk kultur som skiller seg fra andre kulturer, illegitim.

De desorienterte nordmennene som har akseptert å bygge sitt mentale hus på en slik sandgrunn, representeres aldeles utmerket av sitt statsoverhode:

Spørsmålet om hva det norske er, stilles hele tiden, men det blir aldri besvart. Selv Kongen vet ikke hva det norske er. Det er et uttrykk for at vi har et drastisk tradisjonsbrudd rett bak oss, sier Skagen.

Når han skal nøste opp i årsakene til elendigheten, setter forfatteren blant annet fingeren på tapet av det metafysiske. Kulturradikalismen har fortrengt kristendommen, som er en av de uunnværlige bestanddelene i all europeisk sivilisasjon.

– Kulturradikalismen, som med Hans Jæger på 1800-tallet var en ekstrem, ytterliggående retning, inngår etter 68-opprøret i landets rådende ideologi, sier Skagen.

Skagen identifiserer Jens Bjørneboe og Dag Solstad som bærere av denne ideologien i litteraturens verden: Vestlig sivilisasjon er et vrakgods. Når dette ekstreme, og på samme tid kompromissløse, blir alminneliggjort og normalt, ender også kongen opp med å bli ekstrem:

– Denne holdningen har glidd over i offentligheten og blitt alminnelig. Går man bakover og søker opprinnelsen til disse ideene, finner man den revolusjonære marxismen. I et slikt idéhistorisk perspektiv gir selv Kongen uttrykk for et revolusjonært synspunkt, sier Skagen.

Forfatteren viser til den mye omtalte talen i Slottsparken i 2016, hvor Hans Majestet fastslo at det norske er fullstendig relativistisk. Det å ha innvandret fra Afghanistan eller tro på Allah er angivelig like norsk som alt annet.

Samtidig vet vi at størsteparten av den norske befolkningen innerst inne forkaster den rådende ideologien som mesteparten av den politiske klassen er underkastet. Når noen som representerer den tause majoritetens oppfatninger, ved et mirakel også representerer dem politisk, ender vi opp med offentlige bikkjeslagsmål, som vi for tiden ser et spektakulært eksempel på.

Hvordan skal debatten komme noen vei hvis én side hyler «rasist» og den andre siden «landsforræder»? lurer Skagen på. Han peker selv på muligheten for kompromiss, et slags åndelig og moderne svar på Westfalenfreden i 1648, som kom i stand etter at katolikker og protestanter innså at de aldri ville klare å utslette hverandre.

Som kulturelle katalysatorer for en slik utvikling etterlyser Skagen nye stemmer, vel vitende om at det er vanskelig for akademikere, og han peker selv på den franske forfatteren Michel Houellebecq, kjent for romanen «Underkastelse». Houellebecq selv er ikke fremmed for at forfatterne kan befri tenkerne.

Hvor realistisk er det å se for seg nettopp ham i den skisserte rollen? Blir ikke en som Houellebecq stort sett tatt til inntekt for den kulturkonservative siden?

I en nylig artikkel i Le Figaro ser Ériz Zemmour for seg en annen utvikling enn kompromissets: De konservative kommer til å gjenvinne noe av det som er gått tapt siden 1968. Konturene av motreaksjonen er allerede tydelige.

For de klassene som dominerer i offentligheten, utgjør tross alt et bitte lite mindretall av befolkningen. Og over hele Europa ser vi nå tegn til at oppfatninger som er forsøkt gjort illegitime ved politisk stempling, i virkeligheten er flertallsoppfatninger. En politisk klasse har i lengden ikke noe annet valg enn å representere dem.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her, ikke minst for å forstå hva som er skjedd med de europeiske samfunnene de siste femti årene.