Kommentar

Alain Finkielkraut er en av Frankrikes betydeligste intellektuelle. I oktober 2013 utkom L’identité malheureuse. Den solgte 60.000 eksemplarer. Det er et sug etter bøker som beskriver den rasende forandring Frankrike gjennomgår. For mediene gjør det ikke.

Le Monde anmeldte boken under tittelen: Alain Finkielkraut joue avec le feu. AF leker med ilden. Den snakkende klassen skyter pianisten, tar budbæreren og gjør ham ansvarlig for budskapet. Hvis det er grimt er det han som er grim, ikke virkeligheten.

Det har kommet en fiendtlighet inn i vestlig offentlighet som vi må tilbake til tredveårene for å finne parallell til. Den gang var det totalitære ideologier som kolliderte. Intellektuelle eller kunstnere som forsøkte å forsvare friheten og kritisk sans risikerte livet.

I dag er det mest slående en ubalanse i offentligheten: Det er to ideologier som kollaborerer: Multikulturalisme og islam. De som forsøker å bremse og påpeke at noe holder på å gå tapt, brennmerkes med de verste ord.

Trykket avtar ikke selv om det er tydelig at de kritiske intellektuelles tanker vekker gjenklang i folket. Det gjelder en Thilo Sarrazin i Tyskland, og en Éric Zemmour som i fjor hadde braksuksess med Le Suicide français, det franske selvmord.

Norske forlag boikotter systematisk disse forfatterne, med unntak av Michel Houellebecq. Han uttrykker det samme, men det er i romans form.

Republikken forvitrer

Alain_Finkielkraut_par_Claude_Truong-Ngoc_juin_2013

Finkielkraut er en mann som er drevet av kjærlighet til Frankrike. Han konstaterer at det franske er i full oppløsning. Standardene synker. Bevisstheten om egen identitet, om hva det vil si å være fransk, forsvinner, og kulturlivet, mediene og politikerne ser en annen vei, hvis de ikke aktivt medvirker.

Finkielkraut er sønn av Holocaust-overlevende. Han er blitt Frankrike, han vil gjerne gjøre noe for å opprettholde storheten ved det franske.

Når dette er interessant også for norske lesere er det fordi prosessen er den samme over hele Europa. Også nordmenn rykkes opp med roten og blir fortalt at de skal være lykkelig for det. Mye tyder på at de ikke er det, at de bærer på en stor sorg. Christopher Caldwell skrev i Betraktninger over revolusjonen i Europa at han følte europeerne innerst inne bar på en større sorg enn de som hadde rykket opp røttene og migrert til Europa.

Men det er en sorg som ikke må ytres.

På fruktene skal treet kjennes

Finkielkraut kan ikke gå med på at den nasjonale kulturen skal vike for noe nytt, når resultatene er en katastrofal nivåsenkning. Alt kjennes på fruktene. Hvis multikulturalismens frukter hadde vært gode, ville de blitt omfavnet. Men enhver kan se at den kulturelt og samfunnsmessig representerer et forfall på alle områder: tap av tillit, segrering, antisemittisme, anomi dvs normløshet, kriminalitet, og en trussel mot ytringsfrihet og frihet overhodet. Det underlige er at det er sosialdemokratiet og velferdsstaten som har gitt opphav til denne ideologien og dens arkitekter nekter å gi slipp på drømmen. De siste månedene har de åpnet portene til migranter fra Midtøsten og Nord-og Vest-Afrika, og de virker nærmest beruset over å kunne gjøre det, som om de ser sin sjanse til å detronisere europeerne før de rekker reagere.

Men er ikke dette en svartmaling? Er det ikke mer variasjon og mangfold, mer å velge i? Det må vi da kunne innrømme?

Men hva menes med mangfold? Meningsmessig er europeisk offentlighet under et press fra både medier/politikere og islamister, og det er igjen en allianse som gjør seg gjeldende. Man skulle tro at det å forsvare ytringsfrihet var en takknemlig oppgave, men det er det langtfra. Eller stille og rolig påpeke at islam trenger en reform.

Finkielkraut kommenterer den ofte anvendte frasen om «mangfold» i betydning kulturelt smörgåsbord. Da Stoltenberg ble spurt om innvandringens fordeler svarte han ny mat.

De grenseløse

Men hvordan er det med denne klassen som elsker globaliseringen og opphevelsen av alle grenser?

De tar til orde for opphevelsen av grensene, samtidig som de er nøye med å opprette sine egne. De feirer mangfoldet, men unngår å menge seg med det. De lovpriser blandingen av folkeslag, men det forplikter dem ikke til å strekke seg lenger enn å legalisere barnepiken eller hushjelpen sin. De gjentar ustanselig stikkordet «den andre», men det er i hverandres trygge selskap at de dyrker det eksotiske.

Er de kyniske? Er de dobbeltmoralske? Nei, de lurer seg selv. De tror på det de sier. Det er bare at det de sier fører dem selv bak lyset, og det bedrar dem ved dels å forstørre og dels å kamuflere de prosaiske «greiene» fra virkelighetens verden. De erstatter opplevde erfaringer med oppbyggelige fortellinger, og er selv de første til å falle for dette forsvinningsnummeret. Mobile, fleksible, lette og raske som de er, velger de Merkur som beskytter, guden med vinger på føttene, mens bygningene hvor de bor er beskyttet som bankhvelv med en rekke kodelåser og dørtelefoner. Fargerikdommen som henrykker dem og åpenheten de brisker seg med, er i bunn og grunn turisme. De er takknemlige for at teknologien har opphevet avstandene, og med det motsetningen mellom det nære og fjerne: Alt utenlandsk som hadde noe mystisk over seg, er tilgjengelig her og nå, all musikk, all slags kokekunst, alle slags smaker, alle varer og all verdens døpenavn er å finne i hyllene.

..

Akkurat i det en felles verden går i stykker og etnisiteres, globaliseres forbruket

Representanter for denne klassen:

…elsker å betrakte sine matglade spaserturer langs basarenes gangveier som nomadenes seier over de fordomsfulle sjåvinistene. Slik setter de idealets segl på varehandelssamfunnet.

Diskreditert og illegitme

EU har fremdyrket en retorikk der de grenseløse står for friheten, og de som vil være nasjonale for sjåvinisme. De grenseløse kan aldri forstå et Ungarn som ønsker å forsvare sine ytre og indre grenser. De utropes øyeblikkelig til sjåvinister og det som verre er.

Motstanden mot migrasjonsbølgen utlegges i europeisk og amerikansk presse som utslag av våknende, reaktiv nasjonalisme med undertoner av fremmedfrykt.

Dermed er den a priori, på forhånd, diskreditert. Det er ikke noe å diskutere. Ungarerne, slovakene, tsjekkerne og også polakkene, står for illegitime standpunkt. Derfor kunne EU sentralt overkjøre dem. De fortjente ikke å bli hørt.

Det ene er at dette er et brudd på EUs egne regler, og udemokratisk. Noe annet er at det diskrediterer våre egne nasjonale kulturer. Det er en ufattelig prosess, historisk sett, og folk er nærmest svimeslått av både dimensjonene, farten og elitens omfavnelse av at befolkningen skiftes ut. Vi trenger å komme ajour og forstå hva som skjer, vi trenger å ha fast grunn under føttene.

Først når du oppløser deg selv blir du godtatt

Tempoet gjør at innsatsen økes. Eliten lever farligere. Det gjelder å uskadeliggjøre de som rasjonelt tar til motmæle. De ekstreme spiller seg selv ut over sidelinjen, enn så lenge.

De grenseløse forsøker å klistre Finkielkraut til Front National. Det er en latterlig påstand, men det er den type argumentasjonsrekke man blir møtt med hvis man våger å forsvare det nasjonale.

Når Finkielkraut forsvarer fransk kultur blir han anklaget for å ha gått fra å være «republikansk» til «etnisk». Det er siste omdreining på skruen: Hvis du forsvarer hvem du er blir du anklaget for å være «etnisk». Du skal oppløse deg selv for å bli godtatt.

Document har boken ferdig oversatt og klar til trykking. Våre ressurser er begrensede og skal gå til selve driften av Document.no. Vi trenger at leserne bidrar til trykkingen. Innsamlingen til Hamed Abdel-Samads Den islamske fascismen gikk overraskende bra og innbrakte nesten 20.000 kroner! La oss håpe at samme entusiasme gjelder Finkielkraut.

Vi som er fra et lite land trenger å støtte oss på et stort.

 

Støtten kan innbetales til konto: 1503.52.03289 eller via paypal. Sørg for å merke bidraget «Finkielkraut».

Fra utlandet: IBAN NO5215035203289

BIC-adresse for IBAN-nummeret er: DNBANOKKXXX

omslag.Finkielkraut