Sakset/Fra hofta

Den jødisk-franske filosofen Alain Finkielkrauts debattbok «Den ulykkelige identiteten», som ble lagt ut for salg den 16. oktober, har skapt stor debatt i Frankrike.

Elizabety Levy og Christophe Ono-Dit-Biot har et intervju med forfatteren i Le Point nr. 2143, hvor det kan leses i sin helhet. Nedenstående utdrag ble publisert på ukemagasinets nettsider samme dag som Finkielkrauts bok kom ut.

* * *

Le Point: Folk sier at De er reaksjonær. Er De ikke heller blitt en “identitær”? [1]

Alain Finkielkraut: Jeg er absolutt ikke blitt “identitær”. Jeg har ganske enkelt begynt å reflektere over den franske identiteten. Inntil ganske nylig var betydningen av “Frankrike” like selvfølgelig for meg som luften jeg puster i. Jeg har vært takknemlig overfor landet mitt, som har gitt meg muligheten til å være den jeg ville være. Men jeg definerte meg politisk, og ikke nasjonalt. I mine tidligere progressive og antitotalitære perioder var det universalismen som var mitt hjemland. Ordet “identitet” falt meg ikke inn annet enn når jeg stilte spørsmål ved den jødiske komponenten i min eksistens.

Er De når det kommer til stykket jøde bare i tanken, men i realiteten en franskmann?

Jeg ble fransk via språket, gjennom skolen og ved hjelp av litteraturen. Det var en selvfølgelighet, ikke bare noe man hevder.

Hva har forandret seg? Hva har forstyrret denne harmoniske selvfølgeligheten?

Jeg er brutalt blitt konfrontert med min identitet. Av de stadig flere som viser seg fiendtlig mot landet som har tatt imot dem. Og av deres referenser og skikker som representerer en utfordring for våre verdier og vaner.

Hvem er “de” som De snakker om? De franske muslimene?

Jeg snakker om de mest militante og sekteriske delene av islam i Frankrike, de som angriper Frankrikes prinsipper om religionsnøytralitet. [2] I 1989 hadde vi saken om sløret ved en ungdomsskole i Creil. De kjente kulturpersonlighetene Elisabeth Badinter, Regis Debray, Elisabeth de Fontenay, Catherine Kintzler og jeg selv oppfordret utdanningsmyndighetene til fasthet, i teksten “Lærere, la oss ikke kapitulere!”. Men dette kostet oss kritikk fra alle mulige hold. Og jeg oppdaget at den franske religionsnøytraliteten – som jeg anså som en universell verdi – er et fransk særtrekk. Det er på denne måten at jeg blir konfrontert med den nasjonale identiteten.

Ville denne identiteten ha vært mer lykkelig hvis det ikke var en eneste muslimsk innvandrer i Frankrike? De vet jo godt at det i globaliseringens tidsalder – økonomisk og teknologisk – er svært vanskelig å konstruere et “vi”. Man kan ikke forklare alt ved å henvise til innvandring!

Vi konfronteres med to sammenløpende fenomener: En innvandring vi ikke lenger mestrer og som resulterer i en akutt integrasjonskrise i Frankrike. Samtidig har vi en like ukontrollerbar demokratisk prosess som har nivellert alle hierarkier. I antidiskrimineringens navn synker Frankrike med lyst og glede i et hav av likegyldighet.

Betyr dette at De er for diskriminering?

Jeg er for å skjelne i tanken! Med kamp mot diskriminering som påskudd gir man opp assimilasjonen. [3] Dette er en av den franske sivilisasjonens dyder, som har tillatt meg å være fransk uten å oppgi det å være jødisk. Assimiliasjonen er først blitt erstattet av integrasjon, deretter, i dag, av “det inkluderende samfunn”. Med dette uttrykket innfører man en motsetning mellom det tilbakeskuende Frankrike som “feirer fortidens landsby” på den ene siden, og, på den andre siden, mangfoldet i landets befolkningskilder og storhetens i dets nåtidige uttrykk. Man hyller utlendingen: storslagen, med uutgrunnelige øyne, lett på foten, halvlukkede lepper som vibrerer av sang. Men fortidens franske landsby, den er fremdeles – men hvor lenge? – dagens by, hvor den kvinnelige synlighet regjerer. Det er denne blandetheten (av menn og kvinner, o.a.) som beskyttes av forbudet mod slør i skolen og burka på offentlige steder. Her kan vi ikke tillate noen form for adskillelse av kjønnene. Prinsippet om at menn og kvinner fritt må kunne omgås hverandre, kan vi ikke gå på kompromiss med.

Alt dette reiser et alvorlig problem: Hvordan skille mellom kritikk av ideer og hat mot personer, en regelrett avvisning av en viss form for islam og en avvisning av muslimer?

Lovene er der for å gjøre forskjell. En lærerinne jeg møtte under en debatt ytret denne vidunderlige setningen: “Vi eksluderer ikke de unge pikene, vi eksluderer sløret!” Så enkelt er det!

Ikke for alle. Noen kaller dette islamofobi…

For slike personer kan enhvert tiltak som forutsetter at muslimene må adlyde republikkens lover, kalles islamofobi. For det de vil under dekke av å kjempe mot den antimuslimske rasismen, er at Republikken underkaster seg islams krav. Den virkelige islamofobien ville si: “religionen deres er inkompatibel med vår identitet, dere har ikke noe å gjøre her”. En slik holdning måtte vi bekjempe med all vår kraft. Men vi har i kraft av den samme gjestfrihetens lover plikt til å kreve respekt for våre regler og våre verdier.

Bortsett fra at når du sier “vi”, da minner muslimene deg om at de er en del av dette “vi”, fordi de er franskmenn. De er ikke lenger innvandrere…

Ikke foreldrene mine heller, og jeg hater å bli fortalt, som Maurras, at jeg som franskmann av ny dato ikke kan forstå denne setningen av Racine: «Dans l’Orient désert quel devint mon ennui.» For meg er det å være fransk ikke å være en del av det franske mangfoldet. Det Frankrike som bor i meg, det er Racine.

Betyr dét at den franske identiteten er uforanderlig, at man enten må elske den eller forlate den?

Jeg er ikke etnisk fransk. [4] Og jeg er fransk på en annen måte enn foreldrene mine (som innvandret fra Polen, o.a.). Likeledes er jeg ikke fransk som general de Gaulle! Jeg fremhever alltid Levinas’ glitrende frase om Blanchot, som han var knyttet til ved et usvikelig vennskap. For Levinas var Blanchot «som selve uttrykket for fransk fremragenhet». Levinas var ikke fransk på samme måte som Blanchot, og det visste han. Hvis vi ikke får lov til å vite det, blir vi komplette idioter. Dagens antirasisme gjør oss imbesile. Istedenfor et motstandsprinsipp er det en form for lobotomi.

Hvis vi vil eller må leve sammen, må man ikke nøye seg med kompromisser?

Når det er flere tilslørede kvinner i et nabolag enn kvinner med åpent ansikt, da flytter de opprinnelige beboerne. De lider ikke av – slik man ynder å si det – “frykt for den andre”. De føler at de blir fremmede på eget territorium, og det kan man ikke tåle. Tar de feil? Har de rett? Uansett, jo mer man snakker om blanding, desto flere nye grenser oppstår.

Og jo mer man feirer at grenser forsvinner, desto mer øker Marine le Pens popularitet.

Frankrikes ulykke er at denne angsten enten ikke blir hørt, eller at den blir forvaltet av personer jeg ikke ønsker å omgås. Men se hva som skjer med andre som prøver å gjøre det. Statsrådene ble invitert til å dele sine tanker om hvordan Frankrike vil se ut i 2025. Men man kan ikke tenke på Frankrike i 2025 uten å gjøre befolkningsfremskrivninger. Innenriksminister Manuel Valls gjorde det, og konkluderte med at det kunne være nødvendig å endre politikken for familiegjenforening. Og resultatet? En polar frost fylte regjeringens møtelokaler. Og helt til topps i staten holder man varmen ved å lukke øynene.

Har ikke ledende politikere rett til å bekymre seg over hvordan vi «lever sammen» [5] – for å anvende dette lite tilfredsstillende moteutrykket?

Det var ikke før den tiden da undervisningen i skolen artet seg som en regelrett kampsport, at uttrykket «leve sammen» dukket opp i vanlig språk. Uttrykkets suksess beror på fraværet av realiteten i det. På 60- og 70-tallet hadde vi ulike typer sosiale brytninger. Men uten å vite det var Frankrike en homogen nasjon, og det å «leve sammen» var helt uproblematisk.

 

[1] fr: “identitaire”, vanskelig, kodet fransk term med betydning (kort): person som vektlegger etnisk-fransk identitet

[2] fr: «laicite»

[3] den tradisjonelle franske formen for mottak av innvandrere som må oppgi vesentlige sider av egen kulturell identitet, i motsetning til engelsk type “integrasjon” i et multikulturelt samfunn, hvor ulike etnisk, kulturelle, religiøse grupper (communities) lever side om side uten å assimilieres inn i velkomstlandets kultur

[4] fr: «francais de souche»

[5] fr: «vivre-ensemble» (leve sammen)