Sakset/Fra hofta

Europeeres interesse for andre land i sin verdensdel, begrenser seg stort sett til det disse måtte tilby av varer, tjenester og ferieopplevelser. Hverken dagliglivet eller åndslivet avføder på langt nær samme nysgjerrighet, og det politiske livet bare i den grad det risikerer å berøre en selv.

Slik kan det gå til at den konservative bølgen Frankrike har sett de senere årene, som har kommet til uttrykk i den offentlige debatten og i kjempe­demonstrasjoner mot f.eks. homofil adopsjon, i hovedsak er et ukjent fenomen utenfor landets grenser.

Frankrike har altså en rekke fremtredende – godt synlige – konservative tenkere, og de gir ofte lyd fra seg – i radio, på TV og i bøker. Temperamentet er et annet enn vi er vant til i Norge, og frittalenheten er minst like stor som i Danmark.

Man leter nesten helt forgjeves etter dem i norske medier. De passer ikke med det bildet av Frankrike som (såvidt fortsatt) vedlikeholdes av norske utenriks­korrespondenter. Vi har tidligere nevnt Alain Finkielkraut, som i fjor gav ut boken «L’Identité Malheureuse» – Den ulykkelige identiteten, som kommer på norsk neste år på Document Forlag.

I vinden akkurat nå er Le Figaro-kommentatoren Éric Zemmour, en annen flittig og kraftig omdiskutert debattant som for franske elite­sosialister er populisten fra helvete, innvandrings­motstander, anti-feminist og anti-sekstiåtter som han er. Han har nylig skrevet en bok med tittelen «Le suicide français» – Det franske selvmordet, en murstein om de siste tiårenes «ødeleggelse av Frankrike».

eric-zemmour

Boken har ligget øverst på de franske bestselger­listene i to uker, og nærmer seg en halv million solgte eksemplarer. Corriere della Seras Stefano Montefiori har intervjuet forfatteren, som kaller salgstallene et resultat av en «folkeavstemning», og sier han blir stoppet på gaten av folk som sier at det endelig er noen som setter ord på deres kvaler.

Zemmour lar seg ikke vippe av pinnen av kritiske spørsmål eller bemerkninger.

Boken Deres er vel et slags reaksjonært og populistisk manifest?

Men jeg påberoper meg gjerne populismen. Fasaden er tilsynelatende i orden. Paris er stadig flott, og jentene får en fortsatt til å snu seg, men under overflaten er det bare råttenskap. Populismen er vegringen mot å gi avkall på vårt levevis.

Og hvem skulle være ansvarlig for dette attentatet på det gamle Frankrike?

Le Monde har skrevet at boken min er konspirativ. Men jeg retter ingen anklager om komplott, jeg kritiserer en samfunns­utvikling som er påtvunget av den franske eliten. I de siste førti årene har denne eliten stått for latterliggjøring, dekonstruksjon og ødeleggelse av Frankrike i de storslagne idealenes navn, altså Europa, fremskrittet og åpenheten mot verden.

Han antyder at Italia kan vise seg mer robust mot utviklingen enn hans eget land:

Moderniteten, globaliseringen og innvandringen berører alle, ikke bare franskmennene.

Det er sant, men det er bare i Frankrike at det finnes et lignende selvhat spredd av eliten. De gjør ikke annet enn å gjenta at vi ikke er amerikanske nok, tyske nok eller svenske nok. Alle modellene er bra, bortsett fra vår egen. Hos dere i Italia er det ingen sterk stat, så samfunnet er vant til å forsvare seg. Vi føler oss derimot sveket av staten. Vi er det landet i Europa som har flest muslimer.

I likhet med Finkielkraut konstaterer Zemmour med sorg at det er blitt mange måter å være «fransk» på. Begge to har utenlandsk bakgrunn, henholdsvis polsk og berbisk, og begge har sett nødvendigheten av å gjøre en innsats for å slå franske røtter. Et synspunkt som er gått av moten.

Men eliten som De anklager, forsvarer f.eks. sekularismen. Frankrike er et av de få landene hvor burkaen er forbudt, for ikke å snakke om slør i skolene.

Men dette er bare levninger, utilstrekkelige sådanne, etter et system som ikke finnes lenger. Den franske modellen var assimilasjon, altså at «alle kan være franske hvis de anstrenger seg for å være franske». Mine forfedre var jødiske berbere og slett ikke gallere, men i dag sier jeg likevel at gallerne er mine forfedre. Ikke noe av dette finnes lenger. Muslimene har sin egen sivilrett som heter Koranen. De bor for seg selv, i utkanten av byene, som franskmennene har blitt nødt til å forlate.

Samtalepartnerne er ikke redde for å tenke høyt om katastrofale scenarier som for det meste er tabu nord for femtiende breddegrad:

Så hva foreslår De? Å deportere fem millioner franske muslimer?

Jeg vet at det er urealistisk. Men historien kan overraske. Hvem ville ha sagt i 1940 at en million europeere tjue år senere ville komme til å forlate Algerie for å dra til Frankrike? Eller at 5-6 millioner tyskere i kjølvannet av krigen ville komme til å flytte fra Øst-Europa etter flere hundre år ?

De nevner nå masseforflytninger som følge av enorme tragedier.

Jeg tror vi går mot kaos. Denne situasjonen med et folk i folket, med muslimene blant franskmennene, vil føre til kaos og borgerkrig. Millioner av mennesker som lever her i Frankrike, vil ikke leve som franskmenn.

Det er ikke vanskelig å tenke seg «Frankrike» og «franskmenn» erstattet med andre nasjonaliteter. Ei heller tilsvarende respons på det oppfølgende spørsmålet:

Hva betyr det å leve som franskmenn?

Det betyr å gi barna franske navn, det betyr å gifte seg med én person, å kle seg på fransk manér, spise fransk, ost for eksempel. Det betyr å fortelle vitser på kafé, å flørte med jentene. Å elske Frankrikes historie, å føle seg som en forvalter av denne historien, å ville videreføre den. Jeg siterer Ernest Renan.

Jeg sier det folk flest i Frankrike tenker, fortsetter Zemmour. Salgstallene beviser det. Folk pådyttes ideen om innvandringen som berikelse, men de tenker ikke selv på den måten.

På sedvanlig italiensk vis lurer Montefiori på om forfatteren har politiske ambisjoner:

Tar De sikte på å bli ideolog for Front National?

Nei, vi står langt fra hverandre i endel saker. Front National har f.eks. ikke tatt tydelig nok stilling mot homofilt ekteskap, og sosialt sett står de lengre til venstre. Men jeg befinner meg ikke på partienes territorium, min dimensjon er tankenes. Jeg fører en kulturkrig, som Gramsci ville ha sagt.

suicide-francais
Éric Zemmour
«Le Suicide français»
Albin Michel, 1. oktober 2014
Til salgs hos Amazon

 

Il successo di Zemmour, l’arrabbiato anti-élite: «La Francia si è suicidata», Corriere della Sera 30. oktober 2014 (papir – side 19)