Forslaget til Ole Asbjørn Ness hadde jeg tatt på strak arm – mye heller 50.000 fattigere enn at to år av livet mitt ble ødelagt av covid-vaksinen.

For fem år siden ble Norge stengt ned. Livene våre ble satt på pause, og vi ble bedt om å stole blindt på myndighetene. Fem år senere vet vi mer – men har vi lært noe?

Nedstengningen var én ting, men det som virkelig forandret livet mitt, var det som kom etter: vaksinen og dens konsekvenser. Dette ble mitt brutale møte med hvordan myndighetenes beslutninger ikke alltid er til folkets beste.

Jeg var 24 år og gjorde som de fleste andre, fulgte helsemyndighetenes anbefalinger uten særlig tvil. Tilliten til at de handlet i vår interesse, var utbredt. Den første dosen med Pfizer gikk greit. Men så kom dose nummer to: Moderna. Og med den startet en helsemessig nedtur jeg aldri hadde sett komme.

Et helvete i levende live

Det begynte umiddelbart. Jeg besvimte, ble kvalm og måtte ligge lenge på venterommet før jeg fikk dra hjem. Timer senere slo det for alvor inn. Feberen steg til over 40 grader, kroppen brant innvendig, og jeg skrek i smerte: «Dette er hvordan det føles å dø.» Jeg har aldri opplevd en slik fysisk påkjenning. Helsevesenet? De ba meg vente og observere. Å komme inn til legevakten var vanskelig, og alt jeg kunne gjøre, var å ta febernedsettende og prøve å kjøle meg ned.

Den ekstreme feberen herjet i en uke før den slapp taket – men bare midlertidig. Kort tid etter var den tilbake, som om kroppen var i en evig kamp mot seg selv. Da fikk jeg endelig komme til legen. Prøvene var oppsiktsvekkende: Epstein-Barr-viruset, kjent som kyssesyken, var reaktivert. Jeg hadde allerede hatt sykdommen som ung, en sykdom som i teorien bare rammer én gang. Men nå var den tilbake – som et resultat av at vaksinen hadde forstyrret kroppens naturlige balanse. Jeg var ikke alene om å betale prisen – jeg smittet også min daværende partner.

To år av livet – borte

Konsekvensene var store. Studiene ble forsinket, og selv om jeg i dag ser frisk ut, er ikke alt som før. To år av livet mitt gikk tapt til sykdom, energiløshet og fysiske begrensninger. Før elsket jeg å løpe, men uansett hvor sakte jeg prøver å trene meg opp igjen, føles det aldri som før. Den dype utmattelsen henger fortsatt igjen som en påminnelse om hvor ømfintlig kroppen er.

Da jeg stilte spørsmål, ble jeg møtt med hånlige blikk. Å tvile var ikke lov – uansett hva kroppen min fortalte meg. Narrativet var opplest og vedtatt: Vaksinen var «helt trygg», og bivirkninger ble ansett som sjeldne enkelttilfeller. Hver gang jeg fortalte at jeg ble syk, så jeg det samme blikket: «Å ja, du er én av dem, ja.» Det var ingen plass for dem som hadde opplevd noe annet.

Samme strategi, nytt tema

Fem år senere står vi igjen med ubesvarte spørsmål. Spørsmål som burde vært en naturlig del av en åpen og demokratisk debatt, men som i stedet ble stemplet som farlige og uønskede. Har vi blitt mer skeptiske til dem som krever vår lydighet? Eller lar vi oss igjen drive med strømmen, denne gangen under et nytt påskudd?

For narrativet har ikke forsvunnet. Pandemien er over, men kontrollen består. Nå er det krig. Ytringsfriheten er fortsatt under angrep, bare med et nytt tema. De som utfordrer krigshisserne, blir raskt stemplet som Putin-sufflører – akkurat som vaksineskeptikere ble kalt konspirasjonsteoretikere. Det er den samme strategien, bare med en ny innpakning.

Vi ser det i USA også. Trump, en politisk outsider og en torn i siden på det etablerte, blir behandlet som en trussel som må knebles for enhver pris. Rettssaker, sensur og politiske heksejakter er blitt standarden. De som styrer, vil ikke ha opposisjon – de vil ha kontroll.

Tiden for stillhet er over

Tilliten til myndighetene og de store institusjonene er i fritt fall. Samtidig arbeider de målrettet for å beholde definisjonsmakten over sannheten. Historien har vist oss hvor farlig det er når kritiske spørsmål undertrykkes.

Dette handler ikke lenger bare om pandemien eller vaksiner. Det handler om et mønster der makthavere kontrollerer virkelighetsbeskrivelsen og marginaliserer dissens for å sikre sin posisjon. Hvis vi ikke stiller spørsmål nå, kan det snart være for sent.

De som styrer, tåler ikke opposisjon, men vi må likevel våge å utfordre dem.

Demokratiets styrke ligger i vår evne til å stille kritiske spørsmål. Når stemmer stilnes, er det ikke trygghet vi oppnår – men en politisk og kulturell utvikling der fri meningsutveksling trues. Hvis vi lar frykt diktere hva vi kan si, tar vi første steg mot selvsensur og maktkonsolidering.

Ytringsfriheten er grunnsteinen i et åpent samfunn. Uten den mister vi evnen til å utfordre makten. Og uten den, hva står vi da igjen med? Da er det bare et spørsmål om tid før vi lever i et autoritært samfunn.

Kjøp billetter til boklansering her!

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her!  E-boken kan du kjøpe her.