Koronapasienter utgjør kun 14 prosent av alle innlagte ved norske sykehus. Det var langt flere innlagte i 2017, 18 og 19 uten at noen da ville stenge ned samfunnet.

Dette skriver Stein Sneve, som er kommentator i Avisa Nordland.

Han utfordrer myten om at norske sykehus trues med sammenbrudd på grunn av korona.

Det er særlig intensivkapasitet de handler om, og flere sykehus melder at de er i ferd med å slippe opp for plass. Dette er en svært alvorlig situasjon, og vil antakelig bestemme graden av restriksjoner som framover legges på vår frihet.

«Realiteten nå er at kapasiteten på intensiv er det avgjørende kriteriet for tiltak vi må fatte ute i samfunnet», sa statsminister Jonas Gahr Støre da han introduserte strengere tiltak forrige fredag.

Men våre valg styres ikke av virkeligheten, men av oppfatningen av virkeligheten. Denne skapes i stor grad av medier som er avhengige av statlige midler for å overleve.

Det handler om å vinne kampen om narrativet, mener Stene. Altså: Den mest vellykkede fortellingen om hva som skjer styrer de politiske valgmulighetene.

I de siste ukene har pandemifortellingen i stor grad vært styrt av sykehusledere som har fortalt oss at deres kapasitet er sprengt, og at det i stor grad skyldes korona.

Men stemmer dette? Minerva har skrevet at Norge hadde kriseplaner som skulle takle opp mot 4500 samtidige innleggelser. Tallet er i dag 300.

Oslo universitetssykehus, landets største sykehus, sa at kapasiteten var sprengt. Da hadde de 26 pasienter med Covid-19.

Hvor mye koster helsevesenet oss i året? Får vi «value for money?» Jeg tviler sterkt.

Aftenposten publiserte tall fra FHI som viste at kun 14 prosent av alle pasienter som nå er innlagt på norske sykehus har korona. Ikke 80 eller 60 prosent, men 14 prosent.

Hovedtyngden av innlagt er enten svært unge barn med RS-virus (33 prosent), eller pasienter med luftveisinfeksjoner (52 prosent).

Kan dette ha noe å gjøre med redusert immunforsvar grunnet alle koronatiltakene? Dette kan ikke besvares på nåværende tidspunkt, men som nasjon må vi være villige til å stille spørsmålet, og undersøke saken.

Aftenpostens tall viser også at langt flere var innlagt på sykehus under de store influensasesongene i 2017, 2018 og 2019. Uten at noen den den gang hevdet at kapasiteten var sprengt, eller foreslo at vi stengte ned samfunnet.

Dette er ikke noe nytt, men har tydeligvis ingen betydning for våre myndigheter.

Hva med dødsfall? Til dags dato har 1096 personer dødd med påvist smitte av Covid-19. De fleste er i høy alder, og med underliggende sykdommer. Dødsårsaken er altså ikke avklart.

Bare i 2017 døde 1400 mennesker med påvist influensa. Dette i løpet av noen måneder. Covid-19 har snart pågått i 2 år.

Dette understreker nok en gang noe som stadig har forbauset meg gjennom denne pandemien: At vi behandler korona så annerledes enn alle andre farlige sykdommer; til og med sykdommer som beviselig har tatt livet av flere.

Her i Stavanger er det stadig rapporter om smitte på skolene, og barna, som jo absolutt ikke er i noen risikosone, får mye fri fra skolen for å stikke pinner opp i nesa. Livet stopper litt opp, fotballtreninger avlyses, mange har funnet frem munnbindene igjen.

Det er som hele samfunnet har fått en idé om at døden ikke burde være en realitet ved livet. Vi skal bli udødelige, homo deus.

Det kan på mange virke som om dette nye viruset har endret vårt forhold til risiko. Mens vi som samfunn ellers har vent oss til at mennesker dør, synes det å ha oppstått en nullvisjon for dødsfall fra covid, nærmest uansett hvor mye det vil koste å forhindre det.

Et dødsfall på individnivå er en tragedie for de involverte, men allikevel en naturlig del av livet. Særlig når det gjelder de som har levd en stund. Min svigerfar døde for et år siden, min mor døde for to år siden. Det er selvsagt trist. Men de hadde levd fullverdige liv.

Mange har mistet venner og familie i pandemien. Men mange har mistet venner og familie av andre grunner så lenge mennesket har eksistert.

Nå er selve meningen med livet på mange måter tatt fra oss. Vi mister valgmuligheter, vår frihet ignoreres, det innføres tvangsvaksinering, og statsledere som Jacinda Ardern snakker om at vaksinepresset vil vare for alltid.

Statsministeren i New Zealand spår ingen ende på vaksineprogrammet

Kanskje noen av dødsfallene kunne ha vært unngått, hvis vi brukte mer penger på helsevesenet, i stedet for å dele ut milliarder i øst og vest på idiotiske klimatiltak og meningsløs bistand?

Hva med en pause i innvandringen? Slik kunne vi kjapt spart noen hundre milliarder. Men det er visstnok umulig.

Vi har jo forpliktelser, som vår olje- og energiminister sier det. Tyske strømkunder som må leve med konsekvensene av Merkels mislykkede Energiewende er tross alt viktigere enn norske forbrukere og gartnere.

Men døden kan ikke overvinnes helt. Ikke ennå.

Vi skaper uansett ikke et samfunn der ingen dør, men risikerer å skape et samfunn der ingen har noen glede av å leve.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.