«Det er tre typer løgner: Løgn, fordømte løgner og statistikk.» Dette er et ordtak som vanligvis tilskrives forfatteren Mark Twain. Statistikkens makt til å påvirke folk er velkjent, og det er nettopp derfor det er så fristende å vri og snu tallene litt, avhengig av hva det er man vil «bevise» med dem.

Ta for eksempel den såkalte smittespredningen. Både norske og svenske politikere har de siste dagene strammet tommeskruene rundt innbyggerne ytterligere, med henvisning til at spredningen av covid-19 øker og at det er de uvaksinerte generelt og de uvaksinerte ungdommene spesielt som har skylden for helsevesenets situasjon.

For å støtte deres påstander og motivere innbyggerne til å akseptere sine tapte friheter og rettigheter, har myndighetspersoner presentert statistikk. Media har vært raske til å absorbere søylene og diagrammene, og deretter har de handlet ved å produsere krigsoverskrifter om spredningen og faren ved viruset.

Men er det virkelig sant?

Utvilsomt har mennesker dødd med covid-19. 6. desember 2021 hadde Socialstyrelsen registrert 14.559 dødsfall i Sverige, hvorav 94 prosent (13.735 av 14.559) hadde laboratoriebekreftet covid-19, ifølge den svenske Folkhälsomyndighetens database.

Vi vet imidlertid ikke hvor mange av disse som faktisk har dødd av selve viruset. Statistikken er basert på en dødsårsaksattest der Socialstyrelsen har pålagt helsevesenet å oppgi covid-19 som primær dødsårsak dersom avdøde bar på smitte ved dødsfallet – selv om den avdøde var døende eller syk med andre, alvorlige sykdommer, som terminal kreft.

En rask titt på statistikkdatabasen Platz viser også at en fjerdedel av alle personer over 70 år som døde med covid-19 i Sverige, døde allerede i løpet av de fire første månedene av pandemien. Det var på samme tid som eldre pasienter ble nektet adekvat omsorg i form av for eksempel oksygen. I stedet fikk de palliativ behandling, det vil si omsorg ved livets slutt, med medisiner som i mange tilfeller bidro til at pasienten døde.

Vi vet ikke hvor mange av disse som kunne blitt reddet dersom de hadde fått medisinsk hjelp, men antallet døde kunne utvilsomt vært lavere.

Hvor farlig er covid – egentlig?

Allerede i vår publiserte John Ioannidis, en av verdens mest respekterte epidemiologer og rådgivere for WHO, et sammendrag av de eksisterende studiene om covid-19-dødelighet. Rapporten, Infection fatality rate of COVID-19 inferred from seroprevalence data, viste at infeksjonsdødeligheten globalt sett er om lag 0,15 prosent, noe som tilsvarer dødeligheten ved en alvorlig sesonginfluensa. Ioannidis påpekte også at av de menneskene som er under 70 år når de er smittet med covid-19, overlever 99,95 %.

Siden den gang har vi fått en ny variant av covid-19, den såkalte omikron-mutasjonen, som våre politikere er raske med å vise til når de skal forklare behovet for de nye restriksjonene. Noe som sjelden nevnes, er at selv om omikron ser ut til å være mer smittsom, har den nye mutasjonen en (enda) lavere dødelighet enn de tidligere. Selv om omikron har spredd seg over hele verden, har ikke en eneste person dødd av den ennå.

Utviklingen er naturlig. Et virus muterer vanligvis slik at det blir mer smittsomt og mindre dødelig, rett og slett fordi viruset ikke har noen interesse i å drepe verten. Spanskesyken muterte også på lignende måte, noe som til slutt førte til at dødstallet sank.

Likevel rapporterer media om trusselen fra omikron (selv om trusselen er lavere), hvordan svensker og nordmenn kan forvente strengere restriksjoner når smitten øker (selv om den ikke øker nå) og hvordan helsevesenet kan tenkes å være overbelastet (selv om det ikke er det nå). Svenske medier har til og med oppfordret innbyggerne til å «utsette julefeiringen» for å unngå smittespredning.

Vaksinasjonspresset

Ifølge statistikken er åtte av ti nordmenn og svensker i dag vaksinert mot covid-19 – men det er tydeligvis ikke nok. For øyeblikket er det et enormt press for å få resten av befolkningen til å vaksinere seg, selv om de som har valgt å avstå fra det, nok har gode medisinske eller etiske grunner for å gjøre det.

For å overbevise folk om vaksinasjon, har den svenske regjeringen innført et krav om at alle som deltar på et arrangement med mer enn 100 deltakere, skal kunne fremvise et digitalt vaksinasjonsbevis. Det betyr at uvaksinerte personer ekskluderes fra for eksempel konserter, kinoer og til og med visse restauranter og kirker. Kravet må også kunne utvides til å omfatte for eksempel reiser med kollektivtransport. Skolene arrangerer «vaksinasjonsdager» for elever, og stadig flere arbeidsgivere stiller vaksinasjonskrav til sine ansatte.

Selv om vaksinasjon er frivillig, er tendensen tydelig: Selv om landene våre i en internasjonal sammenligning har hatt milde restriksjoner, utvikler vaksinekravene seg mot det som gjelder i New Zealand, for eksempel: «No jab, no job!», og hvem kan miste levebrødet ..?

I Sverige pågår det for tiden massive annonsekampanjer hvor det blant annet påstås at vaksinen er «testet og godkjent», noe som ikke stemmer. Vaksinene som i dag gis mot covid-19 i Europa, har en betinget godkjenning, en såkalt Conditional marketing Authorization. En betinget tilstand betyr at vaksinen faktisk ikke er testet tilstrekkelig med hensyn til effekt og sikkerhet for å få en normal godkjenning. En betinget tillatelse er foreløpig. Dersom oppfølgingsstudiene bekrefter at de er trygge og effektive, gjøres det om til en vanlig godkjenning, men dersom studiene mislykkes, kan legemidlet trekkes tilbake fra markedet.

Betinget autorisasjon for et legemiddel kan kun gis ved en krise, for eksempel en pandemi. Covid-19 anses av WHO som en pandemi – men kun fordi definisjonen av «pandemi» ble endret i 2009. Da fjernet WHO kravet om at det skulle være høy dødelighet, og fokuserte i stedet på det som er kalt «spredning av infeksjon». Uten denne definisjonsendringen kunne verken svineinfluensa eller covid-19 blitt klassifisert som en pandemi, og den betinget godkjente vaksinen ville aldri blitt brukt.

Men nå handler det om smittespredning, og det bevises av statistikk som igjen er avhengig av definisjoner.

Statistikken

Media melder at antallet covid-tilfeller på Sveriges intensivavdelinger øker. Men fra hva – til hva? Sykehusene har gått opp i stabsmodus da totalt 66 covid-pasienter tas hånd om på landets intensivavdelinger. Tilsvarende tall 1. mai 2020 var ifølge Svenska intensivvårdsregistret 534 personer.

En rask titt på nettstedet c-19.se viser at i skrivende stund, i løpet av kvelden 15. desember 2021, er totalt 66 covid-pasienter tatt hånd om på intensivavdelinger (IVA) i 14 av landets 21 regioner. Dataene sier imidlertid ikke hvorfor de trenger intensivbehandling, det kan først og fremst være covid-19, men siden alle innlagte på sykehusene testes, kan statistikken også inkludere pasienter som fortsatt vil trenge intensivbehandling for en annen sykdom eller ulykke. Men for enkelhets skyld ignorerer vi dét akkurat nå.

Av disse 66 er tolv personer ivaretatt i de åtte helseregionene der det er tre eller færre pasienter som tas hånd om med covid-19 per region. Hvorfor er det interessant å vite? Vel, fordi den svenske Folkhälsomyndigheten i sine ukentlige rapporter informerer om følgende:

”Den sammanlagda stapeln med vaccinerade (lila) och ovaccinerade (gröna) visar det totala antalet nya intensivvårdade varje vecka. På grund av risk för röjande av uppgifter om enskild individ särredovisas inte vaccinationsstatus för fallen de veckor när antalet vaccinerade är färre än tre. De vaccinerade fallen ingår då i stapeln med de ovaccinerade fallen som motsvarar det totala antalet nya intensivvårdade fall den veckan.”

Når intensivavdelingene melder fra om sine covid-pasienter, vil alle avdelinger der tre eller færre personer tas vare på, derfor rapportere pasientenes vaksinasjonsstatus som «uvaksinert», uavhengig av om de har fått én, to eller tre injeksjoner.

Men har det noen betydning for helhetsbildet?

Den enkleste måten å vise viktigheten av denne beskyttelsen for «utlevering av informasjon», er å anta at 100 % av alle innlagte på alle intensivavdelinger i landet er vaksinert (noe de sannsynligvis ikke er). Men dersom alle skulle være ferdigvaksinerte, vil statistikken likevel vise «at to av ti IVA-pasienter er uvaksinerte», rett og slett fordi de blir tatt hånd om på intensivavdelinger med tre eller færre vaksinerte …

Men det blir verre: Vi vet heller ikke hvor mange av pasientene som er vaksinert i de seks andre regionene som tar seg av fire eller flere pasienter, for det handler ikke om totalt antall pasienter, men om antall vaksinerte – antall vaksinerte blant de 54 som blir tatt hånd om i de andre seks avdelingene kan være null, men like gjerne 18.

Da blir det litt verre uansett. Statistikken rapporteres nemlig per helseregion, ikke per intensivavdeling. I de seks regionene som har mer enn tre covid-pasienter på IVA, er det totalt 32 intensivavdelinger: Stockholm har 9 intensivavdelinger, Västra Götaland har 10 enheter, Skåne 6 enheter, Östergötland 3 enheter, Halland 2 enheter og Jönköping 2 enheter. Hvordan pasientene er fordelt på disse 32 avdelingene, er ikke rapportert i statistikken. Teoretisk sett vil disse avdelingene også kunne ta seg av «tre eller færre» vaksinerte per avdeling – som da rapporteres som uvaksinerte.

Dette betyr igjen at antallet vaksinerte som oppgis som uvaksinerte i statistikken, samlet sett kan være null av 66, eller 66 av 66. Det vet vi ikke, for statistikken som har til oppgave å avklare situasjonen for oss, brukes i stedet til å blande kortene.

«Ung og uvaksinert»

Hva med det økende antallet unge og uvaksinerte mennesker som plutselig blir så alvorlig syke at de trenger intensivbehandling, etter at covid-19 i to år i utgangspunktet har vært ufarlig for personer under 70 år?

Folkhälsomyndigheten i Sverige opplyser at 81 prosent av alle svensker over 12 år har fått minst én sprøyte, og 85 prosent har fått to sprøyter. Vaksinasjon er ikke hundre prosent beskyttelse, men at vaksinerte kan bli smittet, spre smitte og blitt syke, vet vi nå. I Sverige er flertallet av alle som har testet positivt for covid, vaksinerte, men media serverer motstridende informasjon: I Jämtland er så mange som 70 til 80 prosent av de covid-smittede vaksinerte med såkalte gjennombruddsinfeksjoner, mens 80 prosent av de covid-smittede i Stockholm oppgis å være uvaksinerte.

En mulig forklaring på forvirringen kan være definisjonen av hvem i statistikken som regnes som vaksinert. Ifølge Folkhälsomyndighetens ukentlige rapport må følgende kriterier være oppfylt for at en person skal anses som vaksinert (NVR = Nationella vaccinationsregistret):

”Med ovaccinerad avses personer som inte har någon dos registrerad i NVR, endast har en dos registrerade eller två doser och det gått mindre än 14 dagar sedan andra registrerade dosen. Vaccinerad avses personer med två doser registrerade i NVR, där datum för andra dosen är för minst 14 dagar sedan vid tillfället för positivt test. Personer med en tredje registrerad dos ingår i gruppen vaccinerade.”

Definisjonen innebærer altså at ingen regnes som vaksinert før to uker etter andre injeksjon. En konsekvens av dette er blant annet at alle som får reaksjon fra de første sprøytene, eller før det har gått 14 dager etter den andre injeksjonen, vil bli regnet som uvaksinerte i statistikken dersom de testes positivt for covid-19 når de søker legehjelp. Dette gjelder også de som blir så syke at de havner i intensivavdeling eller til og med dør.

En av ungdommene som anses uvaksinert til tross for vaksinen, er Jennifer Melin fra Sundsvall. Jennifer var en frisk 19-åring da hun tok den første injeksjonen av Pfizers vaksine i juli i år. To dager senere begynte bivirkningene, og i dag sitter Jennifer i rullestol, med store nevrologiske vansker. Men fordi problemene til Jennifer startet allerede etter den første vaksinasjonsinjeksjonen, regnes hun som uvaksinert i helsestatistikken. Jennifer har fortalt om alt dette i podcasten Modiga människor.

Forvirrende statistikk polariserer

Når denne teksten nærmer seg slutten, har du sannsynligvis flere spørsmål enn før du begynte å lese den. For det er tydelig at myndighetenes og medias måte å håndtere pandemiens tall og virkelighet på, kan virke både merkelig og forvirrende. Jeg mener, det er også villedende og bevisst misvisende.

Hvordan de resonnerte når de formulerte definisjonene bak statistikkens tall og diagrammer, er selvsagt umulig å si. Men definisjonene er ikke produkter av tilfeldigheter, men bevisst formulert – de er der av en grunn, for å tjene en hensikt.

Konsekvensen er uansett en klar forvirring i spørsmålene rundt pandemien: Hvor farlig er viruset egentlig? Hvor anstrengt er helsevesenet? Er vaksinen bra eller dårlig – og hvem bør vaksinere seg? Bør restriksjonene oppheves – eller må de strammes inn? Vi møter disse problemene i vårt daglige liv, og vi må også ta personlige beslutninger angående pandemien, vaksinen og restriksjonene. Der kan statistikken være til stor hjelp – hvis vi kunne stole på den.

Nå blir i stedet statistikk en annen polariserende faktor mellom mennesker, og det er det siste vi trenger.