Mange dør faktisk av alderdom og en kropp som ikke vil leve lenger, både i 80-, 90- og 100-årsalderen og det ser vi alle som naturlig, idet vi alle vet at vi vil dø en dag. Nå spør Carl I Hagen om omkostningene ved korona-tiltakene i Norge er blitt for store. På bildet sees bedriftssykepleier Kari Gaarder Osnes med en rutinemessig Covid-19 hals- og nesetest i den provisoriske koronatest-brakka på Diakonhjemmet i Oslo, i mai i år. Foto: Heiko Junge / NTB

Gjennom et langt politisk liv (47 år) har jeg vært med i mange debatter om hva et liv eller et forbedret liv eller en livsforlengelse er verdt i penger. I mange debatter har jeg sagt at jeg er gjerne med å bevilge en operasjon som koster 3 mill.kr. for en to-treåring som vil dø snart, men operasjonen kan gi personen et normalt og langt liv. Jeg vil imidlertid ikke bevilge 1 mill. for å forlenge livet til en skrøpelig 87 åring med 6 måneder.

Vi har hatt Lønning 1 og 2 som utredet kostnader kontra reell virkning i livskvalitetsforbedring og livsforlengelse. Utvalgene trakk opp noen runde retningslinjer som det særlig er leger som er gitt makten og ansvaret for å forvalte. Mange påstår at i praksis så sier mange leger nei til kostbare operasjoner for personer over 80 eller 90 år med flere kroniske sykdommer.

Vi opplever jevnlig debatter om nye medisiners oppføring på blå resept som kan redde eller gi livsforlengelse og vi har et Beslutningsforum av fagfolk som avgjør slike spørsmål. De sier ofte nei til rådyre nye medisiner som det påstås vil kunne redde menneskeliv eller utsette død i måneder eller år og da er debatten nettopp om kostnaden er verdt virkningen. Dette vil nok alltid være et åpent og meget vanskelig dilemma på samme måte som debatten om hvor mye og hvor lenge en ny medisin skal utforskes og prøves før den eventuelt blir godkjent eller forkastet. Det er jo litt trist om en ny medisin mange mener vil redde liv nektes brukt i noen år og så godkjennes den omsider, mens noen hundre liv kunne vært reddet hvis medisinen hadde vært gjort tilgjengelig under leger og pasienters eget ansvar noen år tidligere.

Covid-19 viruset eller koronapandemien har gjort disse vanskelige spørsmål hyperaktuelle og jeg leser og hører journalister si omtrent slike utsagn: «Kostnadene med pandemien», «koronaviruset tar knekken på bedrifter og arbeidsplasser», «koronaviruset er årsaken til permitteringer og oppsigelser og økonomiske problemer» og «Covid-19 viruset skapte kaos og enorme utfordringer i presidentvalgkampen i USA». Alt dette er falske nyheter! Det er de politisk vedtatte tiltak og begrensninger på bedrifter og folk som skaper utfordringene, kostnadene og problemene og ikke viruset i seg selv.

Hvert eneste år er det mange, også i Norge, som får influensa og vel 900 dør årlig av influensa viruset på toppen av andre sykdommer de allerede har. Dette har vært normalt og det eneste myndigheten gjør er å oppfordre folk til å la seg vaksinere som noen gjør, andre ikke. Noen får influensa og holder seg hjemme og til sengs, og sykdommen går over etter en uke eller to. No big deal!

Jeg leser i aviser at det er 0,3% av de som rammes av Covid-19 som dør, og de aller fleste er gamlinger (som meg) som lider av minst én, men ofte flere kroniske sykdommer. Det vi hører mest om i nyhetene er om antall smittede, antall innleggelser i sykehus, antall i respirator og ikke om dødsfall. Hva er sammenligningsgrunnlaget med influensa-smittede, antall sykehusinnleggelser for andre sykdommer og bruk av respirator for andre sykdommer?

Hvorfor er verden og Norge blitt opptatt av antall smittede med Covid-19 når vi ellers ikke blir opprørt og engasjert av mennesker som lider og dør av andre smittsomme sykdommer? Mange dør faktisk av alderdom og en kropp som ikke vil leve lenger både i 80-, 90- og 100-årsalderen, og det ser vi alle som naturlig, idet vi alle vet at vi vil dø en dag.

Det er tiltakene som skaper alle utfordringer og problemer og da må vi stille spørsmålet: Er tiltakene verdt det? Er skadevirkningene av tiltakene i forhold til hva de medfører av økonomiske og menneskelige kostnader med arbeidsledighet, permitteringer, fjerning av frihet til å besøke et uteliv, besøke familie og venner, ha frihet til å bevege seg, til å reise, til å ta tog eller buss, ja til et normalt liv?

Kan det være at kostnadene for menneskene som helhet i Norge er blitt alt for store i forhold til det å akseptere at noen eldre mennesker kan risikere å dø litt før de ellers ville dødd? Kanskje vi skulle konsentrert innsatsen mot de utsatte grupper på sykehjem og med kroniske sykdommer, og ikke stenge landet ned og knuse ellers levedyktige bedrifter og arbeidsplasser? Jeg har ikke noe klart svar, men nå må vi starte debatten om virkningene av tiltakene står i forhold til det de oppnår. Det er også et spørsmål om tiltakene er grunnlovsstridige fordi det ikke er forholdsmessighet mellom det som skal oppnås i forhold til kostnadene og problemene som tiltakene medfører. Vi har grunnlovsfestet forsamlingsfrihet og bevegelsesfrihet i Norge og begge deler er forbudt med begrunnelse i smitte av et influensavirus.

Hvis vi ser litt tilbake i tid var det i sesongen 2017-2018 anslagsvis 7600 pasienter innlagt med påvist influensa. Totalt fikk hele 142 092 personer diagnose på influensalignende sykdom. Normalt er det ca. 900 influensa-relaterte dødsfall. Dette året var det estimert 1400 influensa-relaterte dødsfall, mens hittil i år fra mars til nå er det rundt 330 «korona-relaterte» dødsfall, som ikke nødvendigvis betyr at korona var den eneste dødsårsaken. Så noe er rart med det hysteriske om akkurat koronaviruset, som altså ikke skiller seg dramatisk negativt fra tidligere utbrudd av influensavirus.

Det samme gjelder systemet med godkjenning av nye medisiner. Nå er medisinen Remdesivir godkjent etter lang tid. Den virker hvis den tas innen 6 dager etter at en person er smittet. Medisinen Avigan (virkestoff favipiravir) som ble brukt med god virkning i flere år i Norge, har vært på markedet i Japan og Asia og er innkjøpt i store kvanta av Tyskland og India. Avigan ble forbudt i Norge etter at lege Peter Dvergsdal allerede i mars opplyste at den helbredet de som ble rammet av Covid-19, hvis pasientene fikk den tidlig når de ble smittet. Han mener at mange av de døde ville ha overlevet hvis de hadde fått Avigan (den tas i pilleform, ikke intravenøst) tidlig.

Det er greit med et godt og sikkert system for godkjenning av medisiner, men med virkningene av tiltakene mot koronaviruset i mente, burde kanskje interessen for en nye og velprøvet medisin i Asia og brukt i Norge med gode resultater vært hilst velkommen og ikke blitt forbudt? Hvis den blir godkjent etter den testing som nå foregår vil altså et tungrodd system og feilvurderinger av norske byråkrater og politikere ha kostet mange mennesker livet. Det er også noe å vurdere i den store debatten om hvorledes myndighetene har taklet Covid-19!

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort: [simpay id=»280380″]

Eller du kan velge et enkeltbeløp: [simpay id=»282505″]

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: