Kommentar

En person eller folks egenskap kan fungere ulikt, avhengig av omstendighetene. Godtroenhet kan være et pluss eller harmløst i et tillitssamfunn. I et samfunn av fremmede kan det bli skadelig eller direkte farlig.

Mye tyder på at nordmenn klynger seg til godtroenheten, lenge etter at grunnlaget for den forsvant. Det gjelder dessverre også tilliten til landets myndigheter.

Ingenting er som det var før. Godtroenheten blir et forsvar mot å erkjenne tapet.

Slik kan man stemme for et parti lenge etter at partiet forvandlet seg til noe helt annet enn det en gang var. Eller man kan lese Aftenposten og late som om Hans Vatne fortsatt er redaktør. Eller Dagbladet fortsatt er kulturradikalt.

Alle vet at det ikke er slik, men det gjør forferdelig ondt å erkjenne at man står ribbet igjen.

Norge er blitt lissom-landet.

Dette konstruerte Norge, som er en blanding av Potemkin-kulisse og utopia, trives best i Oslo hvor det har spesielle vekstvilkår.

Begrepet Oslo-arroganse får et nytt innhold.

Vi hører lite om hva folk fra provinsen opplever og føler når de besøker Oslo, skjønt det for mange må være som å komme til en annen planet. For kort tid siden latterliggjorde politikere de som ville debattere niqab. Det var så få at det kunne telles på én hånd. Nå vrimler det av abayer, fotside drakter i alle farver, men oftest sort. Bak Tøyen/Enerhaugen er man et annet sted, i et annet land. Jan Bøhler burde ha tatt med gitaren hit. Da ville teksten fått en litt annen betydning.

Forandring

Det merkelige og alarmerende er at det er innvandrere som reagerer på denne utviklingen. At den er ute av kontroll. En av dem er Sylo Taraku, som har arbeidet som aktivist og for NOAS, Norsk organisasjon for asylsøkere. Han kjenner systemet innenfra.

Aftenposten, NRK og politikerne minus FrP hevder fortsatt at Norge fører en streng asylpolitikk, og at den «ikke kan bli strengere». Tidligere UDI-direktør Trygve Nordby sa til Aftenposten at det offisielle Norge nå «demoniserer asylsøkerne».

Noen må lyve. Bevisst. Eller være fullstendig på jordet.

Ingen kan beskylde Sylo Taraku for ikke å vite hva han snakker om.

Lojalitet
Han er intervjuet av Lars Akerhaug for minervanett.no. Begge er forbauset og skuffet over journalister som aldri utfordrer aktivistene og deres agenda. Slik svikter journalistene sin oppgave; å  betrakte verden med et kritisk blikk. De blir selv aktivister.

Jeg nevner en sak for Sylo jeg jobbet med i flere uker i 2009. En aktivist fortalte en hjerteskjærende historie om en ung mann som var sendt tilbake til feil land. Jeg jobbet i flere uker med saken. Da jeg til slutt fikk tak i representanter for norske myndigheter viste det seg at det hele bare var tull. Jeg hadde blitt forsøkt lurt.

-Du ønsker å hjelpe folk. Men du har jo alltid en slags tvil. Du spør deg selv om du blir lurt.

– Jeg har samme erfaring som journalist. Jeg ble kontaktet av mange. Men det var alltid noe som ikke stemte med historien de fortalte.

-Jeg har etter hvert, med erfaring, stilt meg spørsmål om jeg blir lurt. Du møter en asylsøker som forteller en sterk historie, men etter hvert kommer ting frem som setter saken i et helt annet lys. Jeg sier ikke at dette alltid skjer, men spesielt etter at jeg begynte i UDI har jeg sett hvordan en sak i media kan se ekstremt annerledes ut sammenlignet med virkeligheten.

Oppdragelse eller opplysning?

I margen kan man notere: tillit forutsetter lojalitet. Hvis journalistene svikter sin faglige integritet og blir aktivister, hvordan kan de forvente å beholde folks tillit? Hva mer er: når de samme journalistene hamrer løs på folks moral og forsøker å oppdra dem, svikter man ikke da dobbelt?

Det er kombinasjonen av flere faktorer som gjør at Taraku har endret syn:

Vi må ikke ta for store sjanser når det gjelder samfunnsutviklingen. Dessuten er det sjelden du møter genuine asylsøkere. De som systemet er laget for.

Når politikerne på toppen av dette ikke ønsker å vite hva som foregår, men klynger seg til sinnelagsetikk, løper innvandringen løpsk.

-Er det et samspill mellom asylaktivistene og media?
-Jeg har aldri opplevd at journalistene stiller kritiske spørsmål til asylaktivistene.
-De er vel preget av en liberal holdning i asylpolitikken?
– Ikke noe galt med det i seg selv. Media skal utfordre myndighetene, men vi må ikke glemme at også interessegrupper og NGOs har makt.

Alle trodde Taraku skulle bli ny leder av NOAS. Han oppdaget ting underveis og ville ta skjeen i en annen hånd. I stedet har NOAS kjørt i det gamle sporet under Ann Magret Austenå: Norge tar mot for få og er for streng.

Aktivistene og NGO’ene fremstiller myndighetene som strenge og grusomme. I virkeligheten er myndighetene ofte like preget av det danskene kaller pladderhumanisme.

…..men mindre motivert til å drive med aktivisme overfor norske myndigheter som kan være minst like do-gooders som menneskerettsaktivistene.

Fra det spesifikke til det generelle: Taraku innså at innvandringen ikke kan fortsette når integreringen svikter. Igjen et tabu: «integreringen går godt» er omkvedet. Man bryr seg heller ikke om kommunenes kapasitet til å bosette nye. Det er viljen det kommer an på.

Det handler om å være god.

Når man har en situasjon der 4500 asylsøkere med opphold som ikke blir bosatt fordi kommuner ikke har kapasitet til å skaffe dem boliger, så bør man tenke seg om før man går inn for å en politikk som vil tiltrekke enda flere til å komme hit og legge enda sterkere press på integreringssystemet. Det må være et visst samsvar mellom innvandringstempoet og integreringstempoet.

Konsekvenser av egen godhet

Migrasjonskanal

Taraku sier det samme som FrP i sitt internnotat: asylordningen kan ikke være kanal for folkevandringer. Det vil undergrave asylinstituttet. Det er allerede i ferd med å skje. Men aktivistene roper: -Dere er onde!

Hvor vil det ende?

Kombinasjonen av folkevandring, tilrettelagt mennesketraffic, åpne grenser og liberale lover, journalister på parti med aktivistene og politikere som vil være gode, kan bli katastrofalt. Det er oppskriften på the perfect storm.
Overdrivelse? Sverige har i dag bestemt at alle syrere skal få permanent oppholdstillatelse i Sverige. Permanent.

Asylordningen bør være forbeholdt enkeltindivider som av for eksempel politiske grunner ikke kan være trygge noe sted i landet sitt og virkelig er nødt til å komme seg ut og be om internasjonal beskyttelse. Lar vi asyl fungere som en migrasjonskanal for store grupper ufaglærte mennesker til rike vestlige land, vil vi ikke kunne opprettholde ordningen i lengden.
– Fra sinnelagsetikk til konsekvensetikk altså?

-Ja. Jeg kjente meg litt igjen i det Bjørn Stærk beskriver som «koseliberalerne» som ikke tenker på konsekvensene av egen godhet.

http://www.minervanett.no/intervju-sylo-taraku/