Nytt

Skal du ha tillit til noen må du vite hvem du har foran deg. Slik fungerer det mellommenneskelige forhold og slik fungerer også myndigheter og bedrifters forhold til individet. Hvis heller ikke de vet hvem de har foran seg er mulighetene for svindel og kriminalitet store.

Aftenpostens Per Anders Johansen har over lang tid publisert en rekke artikler som viser at myndighetene ikke har kontroll på hvem som er i landet. Men Johansen unnlater å stille spørsmål om hvorfor det er slik, selv om han selv legger premissene for et slikt spørsmål. Så også i dagens oppslag: 27.000 fikk opphold med usikker identitet

Johansen beskriver et system som ikke fungerer, men det har vi visst lenge nå. Hvorfor fungerer det ikke?

Hovedforklaringen er at de fleste kommer fra land hvor det ikke er mulig å få sikre ID-dokumenter, og at de fleste ikke hverken har reisedokumenter eller ID-papirer når de søker opphold i Norge.

På toppen av dette kommer alle som oppholder seg ulovlig i Norge, uten at myndighetene er klar over det.

Hovedforklaringen er at norske myndigheter godtar at folk kommer til Norge og kaster alle papirer så fort de har passert grensen.

De problemene man nå strir med og bare blir større og større, er selvforskyldte. Man har visst dette helt tilbake til 90-tallet, men unnlatt å gjøre noe med det. Slik har man undergravd asylordningen og erstattet den med en asylindustri.

I lengden er det ikke mulig å skjule myndighetenes, det politiske systems og medienes delaktighet i denne trafikken, for det er en trafikk, hvor kunnskap er verdifull: ikke bare reiseruter til Norge, men hvilke historier det lønner seg å fortelle, og når man vel er inne, hvilke trygdeordninger man har krav på eller kan trikse seg til.

Man kan ikke fortenke mennesker som kommer fra samfunn hvor individet ikke betyr noe og levestandarden er lav, at de lar seg lokke.

Men man kan bebreide myndigheter, politikere, eksperter og medier. De har visst lenge.

Men fremdeles unnlater man å gå til kjernen. Hvis man gjorde det måtte man tatt noen drastiske grep, f.eks. intertert de som er uten ID, og det ønsker man ikke.

I stedet opererer myndighetene med noe de kaller «sannsynliggjort» identitet.

13.167 asylsøkere har fått beskyttelse med «sannsynliggjort» identitet fra 2010 til 2012.
12.626 personer har fått familieinnvandring og 1189 personer har fått arbeidsopphold i samme periode – med «sannsynlig identitet».

Det er s’gu løgn sier danskene. Her lar man seg villig lure. «Sannsynlig» identitet er en fidus for å slippe å være streng.

«Sannsynliggjort» identitet betyr at personene ikke har pålitelige reisedokumenter – eller ingen dokumenter i det hele tatt. I slike saker gjør UDI en «helhetsvurdering», basert på søkernes opplysninger og UDIs egne undersøkelser.

Myndighetene skyver flyktningkonvensjonen foran seg. Men er den myntet på mennesker som kaster papirene etter at de har passert grensen? Den er vel heller myntet på personer som måtte stå uten noe, som befinner seg i en krise, men her er situasjonen snudd på hodet: folk har papirer for å komme seg til Norge, men kaster dem så fort de er kommet hit.

Når myndighetene har kjent til dette i så mange år burde de satt hardt mot hardt. Da ville budskapet nådd Mogadishu eller Kabul på noen timer.

 

UDI viser til at flyktningekonvensjonen pålegger Norge å gi opphold, selv om det ikke er helt sikkert dokumentert hvem asylsøkeren egentlig er.

– Den vanligste grunnen til at vi innvilger tillatelse til personer selv om identiteten ikke er sannsynliggjort, er at vi har tilstrekkelig informasjon til å avgjøre at personen har et beskyttelsesbehov selv om vi ikke har sannsynliggjort identiteten, typisk at vi har fastslått hvilket land eller område søkeren kommer fra. Når vi har konstatert et beskyttelsesbehov har vi ikke anledning til å avslå saken, sier avdelingsdirektør Stephan Mo i UDI.

 

Kanskje man da ikke er motivert for å finne årsaken til at Norge får stadig flere med ukjent eller multiple identiteter? Kanskje man har det skure? Nå har en gruppe i UDI lagt frem en rapport:

 

I Norge er ansvaret for å jobbe med ID-spørsmål fordelt mellom politiet, Utlendingsdirektoratet, Skatteetaten, Folkeregisteret og Nav, i tillegg til bankene og finansnæringen.
ID-kaos i en fragmentert stat
Innsatsen er så dårlig, samarbeidet er så svakt og problemene er så store, at UDIs konsulenter konkluderer med at det er «betydelig risiko for misbruk knyttet til dagens praksis og system for identitetskontroll».

«Vi finner videre at misbruk kan få alvorlige konsekvenser for samfunnssikkerheten», konkluderer rapporten.

UDIs konsulenter mener det store antallet personer med usikre eller falske identiteter i Norge er en fare mot samfunnssikkerheten på flere områder:

  • Det svekker velferdsstaten og øker risikoen for svindel av velferdsytelser.
  • Det er fritt frem for kriminalitet og hvitvasking.
  • Det øker faren for terrorisme og innebærer store sikkerhetsmessige utfordringer.

 

Skriften har vært på veggen lenge. Nå begynner mengden av id-usikre å skape så store problemer at man blir nødt for å se på det.

 

Rapporten lister opp en lang rekke eksempler som forklarer hvorfor det er så lett å jukse med identitet i Norge.

Et av hovedproblemene er at de ulike etatene – UDI, Nav, Skatteetaten, politiet og bankene ikke utveksler informasjon.

Personer med falsk identitet skaffer seg lett skattekort. Skatteetaten overlater nemlig til arbeidsgiver å sjekke om søkeren har oppholdstillatelse.

En av de enkleste måtene å svindle Nav på, er å skaffe seg et D-nummer med falske papirer. I dag kan et stort antall offentlige etater og private virksomheter rekvirere et såkalt D-nummer.

– Manglende kompetanse, teknisk utstyr og erfaring hos rekvirentene gjør det mulig å bruke falske legitimasjonspapirer uten å bli oppdaget, sier en Nav-sjef.
Svindel via Brønnøysund
En annen veldokumentert metode er å opprette foretak i Brønnøysundregistrene med falske legitimasjonsdokumenter.

Deretter opprettes fiktive arbeidsforhold, og det er fritt frem for organisert trygdesvindel med sykepenger, fødselspenger, arbeidsavklaringspenger og uførepensjon.

Denne kunnskapen har vært kjent lenge. Masseinnvandringen har pågått i 20 år, men ingenting skjer for å gjøre noe med problemene.

NAV oppgir at de avdekket svindel for 210 mill. i 2012. Proba analyse mener at NAV ble svindlet for 6 milliarder i 2011. Spriket mellom disse talene sier noe om at noe er galt.

Journalist Johansen er den som mest systematisk har avdekket svikten og den manglende kontrollen, men han kan ikke være for tydelig.

Men innad i forvaltning og styringsverk må man vite at man sitter ikke bare på en økonomisk bombe, med også en sikkerhetsmessig. Hva om det skjer noe alvorlig og det stammer fra personer som har lurt systemet trill rundt, eller rettere: som systemet har latt seg lure av.

Det er dette ansvaret som spøker i bakgrunnen, og da vil publikum være lite i det tilgivende hjørnet.

Johansen bruker leder av Somalisk Velferdsforening Abdirashid M. Ismail som kilde. Han jobber i NAV og opptrer både som fagperson og somalier. I det ene øyeblikk fordømmer han at folk får opphold på en løgn. I det neste ber han om mild behandling:

 

– Jeg forstår at faren for juks er en utfordring. Men det er også et stort problem at mange må leve uten ID-papirer, uten mulighet til å reise og uten statsborgerskap, trygd eller bankkort. I dag er det uklart hva norske myndigheter egentlig krever for å gi deg en sikker identitet.

Vanlig sunn fornuft tilsier at man har et pass hvis man kommer med fly til Norge. Smugles man har man likevel noen papirer, selv i Somalia, hvor ens navn er oppført. En faktura, et skolebevis, hva som helst. Men når 94 % har nada er noe galt.

 

Rapport fra Utlendingsdirektoratet:

«Det er betydelig risiko for misbruk knyttet til dagens praksis og system for identitetskontroll»