Kommentar

Motstanden mot datalagringsdirektivet er et krisetegn. Den norske eliten sitter fast i kaldkrigsmentalitet og antiautoritært opprør. Trusselen kommer alltid fra staten. Det spesielle med den norske versjonen er at det er partier som selv sitter i regjering, som er motstandere. At akademikere og journalister er motstandere, er mer etter boka.

Senterpartileder og kommunalminister Liv Signe Navarsete sier til Aftenposten:

– Jeg inviterer Høyre til å være med på å forhindre en systematisk overvåking av samtlige personer i dette landet. Høyre og Sp har alltid stått sammen om personvern. Direktivet innebærer en kriminalisering av alle.

Med et slikt presisjonsnivå hva kan en vente seg? Neppe at det blir gjort noe med de virkelige truslene mot det norske samfunn.

Journalist Einar Haakaas er en liten avisredaksjon i seg selv. Han og Kjetil Sæter rullet opp drosjesvindelen i Oslo. Nå tar han opp hullene i det offentlige systemet som gjør det mulig å operere med ulike identiter og svindle systemet.

Den som leser boken om drosjesvindelen, vil se at det ikke bare er snakk om en treghet i systemet. Feilene og manglene må også skyldes et ønske om ikke å tette hullene, fordi man da må erkjenne at samfunnet har fiender. Det vil man ikke. Hverken strafferettspleien eller den sosiale filosofien er innstilt på det. Mottoet er heller: Vi kan vel snakke om det.

Dialogkulturen gjelder på alle felter.

I mange år har det vært offentlig kjent at 95 prosent av alle asylsøkere har ukjent identitet. Dvs. de kaster alle papirer før de passerer grensen.

Etter Schengen forsvant grensekontrollen. ID-kontroll ble lagt til alle skranker hvor utlendinger ønsket tjenester i Norge, i form av utstedelse av kort, bevis, registering. Norske borgere har personnummer, utlendinger i Norge får midlertidig personnummer, såkalt D-nummer. I 1994 fikk banker og forsikringsselskaper adgang til å tildele D-nummer. Med et D-nummer åpner dørene seg til alle mulige tjenester, også trygdeytelser, lån, firmaregistrering osv.

Systemet med D-nummer er en ordning som opprinnelig var et rent sjømannsregister under Direktoratet for sjømenn frem til 1989 og gjaldt skattepliktige som ikke var registrert bosatt i Norge. Folkeregisteret overtok ordningen.

Fra 1994 kom det en ny lov som utvidet ordningen med D-nummer til også å gjelde kontoinnehavere i banker, registreringspliktige i selskaper, eiere av fast eiendom i Norge, personer omfattet av trygdeordningen og bosatte på Svalbard. At blant annet banker skulle godkjenne riktig ID kom inn i systemet.

1994 er en god stund siden. At norske myndigheter var naive den gang, kan til en viss grad forstås. Men det har ikke skjedd noe siden masseinnvandringen begynte. Nå er det utdelt 1,1 million D-numre.

Norske myndigheter har mistet kontrollen med hvem som er i landet, hvem de er, og hva de gjør.

Det er typisk at saken får oppmerksomet når private, dvs. bankene, blir utsatt for svindel. DnBNor har 200 saker gående hvor albanere har svindlet banken.

Jarle Nilsen advarte allerede for to år siden om svikt i systemet med at ligningskontorer og banker rekvirerer D-nummer. Som styremedlem i Norsk Øko-Forum (NØF), en organisasjon for økokrimgranskere i politi, skatteetat og blant annet banker, påpeker han svakheten i dagens system. Selv er han ansatt i DnB NOR.

–1,1 millioner D-numre høres mye ut. Skremmende høyt når du tenker på at det er under fem millioner personer her i landet. Jeg tror antallet som er tatt med falsk identitet bare er toppen av isfjellet. Mange opererer med flere falske identiteter samtidig, sier Nilsen.
Han mener systemet med rekvirering av D-nummer er avleggs.

–Denne ordningen utviklet seg i en periode da vi hadde kontroll av identiteter og pass på grensen inn til landet. Innenfor Schengen-grensene har vi ikke det lenger. Den reelle kontrollen av riktig identitet er flyttet fra grensen og inn i landet. Grensekontrollen skjer ved skranken til banker og ligningskontorer. Der kan de få godkjent en falsk ID på dagen. Har den falske ID-en blitt godkjent i første instans, er det fritt frem, sier Nilsen.

På et eller annet tidspunkt går tillit over til å bli naivitet, dumhet og til sist forbrytelse. Norske myndigheter viser en unnfallenhet som tenderer mot likegyldighet.

Outsourcingen av D-numre til banker og forsikringsselskaper burde vært stanset for lenge siden.

Men ikke bare fortsetter praksisen, bankene har heller ingen mulighet til å kontrollere hvorvidt pass er ekte. Bankene har ikke tilgang til biometriske arkiver.

Men det er verre enn som så. Regelverket sier at grunnlagsmaterialet som ble brukt for å søke om D-nummer, blir ødelagt etter tre måneder.

–Folk uten spesialkunnskap har ingen mulighet til å avsløre falske ID-er. De er sjanseløse med dagens teknologi, som du kan kjøpe hvor som helst. Selv politiet har problemer med å avsløre falsk ID. Systemet med rekvirering av D-nummer må endres. I dag blir til og med grunnlagsdokumentasjon for tildeling av slike numre kastet etter tre måneder. Det blir rett og slett ikke arkivert, sier Nilsen.

Her dukker personvernet opp, representert ved de samme som motsetter seg datalagringsdirektivet. Det er et misforstått antiautoritært skuespill som ikke beskytter publikum, men kriminelle, trygdesnyltere og politiske ekstremister.

Norges dører står vidåpne, og det er norske myndigheter som lar dem stå åpne.

Statsråder som Navarsete går inn for at mulighetene for de kriminelle, pedofile og ekstremister skal bli enda større.

Falsk ID åpner døren til Norge