Kommentar

Den 29. januar kunngjorde Arbeidsdepartementet at 48.900 personer arbeidsinnvandret til Norge i fjor, et antall som omtrent tilsvarer Tønsbergs eller Ålesunds befolkning – om lag en prosent på landsbasis. De fleste av disse kom fra EØS-land, med en overvekt av personer fra Polen og Baltikum, men så mange som 9.583 kom fra land utenfor EØS-området.

Denne siste opplysningen er basert på antall utdelte arbeidstillatelser, som ifølge UDI-direktør Frode Forfang deles ut etter kort saksbehandlingstid, i hovedsak til faglærte. At saksbehandlingstiden er kort, kan vel tas som et tegn på at det norske byråkratiet er svært strømlinjeformet i europeisk målestokk, hvilket normalt vel regnes som en god ting.

Men så er det at man kanskje tenker seg litt om og føler en viss skepsis eller uro: Et norsk arbeidsforhold gir rett til gode trygdeytelser understøttet av verdens største pengebinge, og etter tre sammenhengende år i landet kan man få permanent oppholdstillatelse etter utlendingsloven. Samtidig pågår den verste internasjonale økonomiske krisen siden 1930-tallet. Dagens Næringsliv skrev den 25. september 2012 at kriminelle retter sofistikerte angrep mot den norske statskassen, og trygdesvindel oppgis som et av stikkordene. Internasjonale forbrytersyndikater er dessuten hele tiden på jakt etter å hvitvaske penger som stammer fra kriminell virksomhet.

Er vi fortsatt sikre på at hurtige prosedyrer i utlendingsforvaltningen bare er en god ting?

Inviterer ikke disse omstendighetene og den norske kombinasjonen av naivitet og politisk korrekthet til et misbruk som kanskje bare unntaksvis blir oppdaget i et land med en kort tradisjon for bekjempelse av mafiaforbrytelser, foruten en Økokrim-enhet som er bitte liten sammenlignet med f.eks. italiensk finanspoliti? Finnes det noe i nærheten av den nødvendige kapasiteten til å foreta mange nok kontroller for avsløring av dem som måtte utnytte vårt i hovedsak tillitsbaserte system? Og er det ikke kommet mange, mange flere mennesker fra korrupte land til Norge i de siste ti årene?

La oss se nærmere på hvor enkelt det i teorien er for en person fra hvor som helst i verden å skaffe seg et bedre liv i Norge:

Inngangsbilletten til landet er en arbeidsgiver. En person selv utenfra EØS-området som mottar et skriftlig arbeidstilbud fra en norsk arbeidsgiver, kan møte opp hos visse skattekontorer med et pass og dette tilbudet for å skaffe seg skattekort og D-nummer, et slags midlertidig personnummer for utlendinger, som gir rett til trygdeytelser og adgang til å åpne bankkonto. Arbeidskontrakt er ikke strengt nødvendig. Oppholdstillatelse for borgere fra land utenfor EØS krever at man er «faglært», hvilket i praksis ikke trenger å bety utdanning ut over videregående nivå, og gis av UDI.

Vel, er man faglært og har jobbtilbud, så er muligens vedkommende en berikelse?

Kanskje. Sannsynligvis ofte. Dog neppe hver gang. For vitnemålet kan være falskt. Falske pass, eller teknisk sett ekte pass skaffet til veie av korrupte tjenestemenn, er også en industri både og Afrika og i Europas fattigere hjørner.

Men fremfor alt kan arbeidstilbudet være falskt. Dvs. det kan komme fra en uærlig person, og det kan gis til en annen like uærlig person som er med på notene og kun trenger arbeidstilbudet som et slags visum. Med en uærlig arbeidsgiver har man dessuten den ekstra fordel at han kan la være å utføre sitt ansvar med å sjekke at arbeidstageren har arbeidstillatelse.

Uansett er det to medsammensvorne aktører i dette opplegget (eller tre, hvis det finnes utro tjenere i forvaltningen – kanskje ikke helt utenkelig hvis den har ansatt personer fra samme område som innvandreren og vaktsomheten overfor korrupsjon er liten). Så pådrar ikke arbeidsgiveren seg en stor risiko ved å opptre på denne måten?

Ikke nødvendigvis, siden det er begrenset hvor mye kontrollvirksomhet forvaltningen har kapasitet til. Og selv om det skulle avsløres, kan det hende at også arbeidsgiveren kommer fra samme land som arbeidstageren, og at vedkommende har opprettet et foretak i Norge kun med det formål å bedrive raffinert menneskesmugling eller trygdesvindel. I så fall er han rede til å stikke av over alle haugene så snart det begynner å brenne under føttene, eller kanskje simpelthen skifte identitet.

Det er nemlig svært enkelt å opprette et norsk foretak, og intet er til hinder for at en utenlandsk borger kan gjøre det. Man er jo næringsvennlige, ubyråkratiske og åpne for resten av verden. Registrering av et firma i Brønnøysund kan gjøres med denne blanketten, og samtidig søknad om D-nummer sendes med denne.

Så snart firmaet er registrert av en kriminell utlending med sitt ferske D-nummer, kan vedkommende forfatte sitt skriftlige arbeidstilbud til en bekjent av seg. Eller til ti bekjente av seg. Om han har svarte penger som trenger å hvitvaskes, kan han like godt også betale lønn til arbeidstageren, uansett om vedkommende gjør noe eller ei (her er også muligheter til utnytting). Etter en tid kan foretaket avvikles og arbeidstageren gå over på trygd, og lønnen kan eventuelt tilbakebetales over tid, som prosenter av trygden.

Det er uråd å vite i hvilken utstrekning fremgangsmåter som denne benyttes av uærlige personer, hva enten de kommer fra EØS eller ei. Men med tanke på at kunnskapen om f.eks. norske asylregler er godt kjent i opphavslandene, er det ingen grunn til å tro at det samme ikke annetsteds kan gjelde reglene for det norske arbeidslivet. Når man samtidig vet at det i årenes løp er delt ut mer enn en million D-numre, blir man ikke beroliget.

Tatt i betraktning det totale fravær av slike overveielser i offentligheten, kan det virke som om den mentale beredskapen mot den skisserte formen for misbruk er svært liten. I så fall har man å gjøre med nok et kollektivt søvngjengeri, mot et enda litt mer pulverisert samfunn.