Sakset/Fra hofta

Europa er ikke lenger Europa, det er en islamsk provins, skrev Oriana Fallaci i Wall Street Journal i 2003. Har ikke ambassadørene dine fortalt deg det? spurte hun henvendt til USAs daværende president George W. Bush.

Den brede verbale penselen som Fallaci svingte på den tiden, var en overdrivelse som ikke var utypisk for denne storkjeftede toscaneren, men en kjerne i påstanden er uansett sann: Flere land i Europa har gjennomgått så store forandringer at de ikke lenger er til å kjenne igjen – og andre står for tur.

Seksten år senere konstaterer den franske forfatteren og politiske analytikeren Jérôme Fourquet da også at Frankrike ikke lenger er Frankrike.

Jérôme Fourquet. Foto: Didier-CTP / Wikimedia Commons.

Fourquet er på mange måter en motsats til den avdøde italienske skribenten. Han er en av topplederne i opinionsinstituttet IFOP, og kan nå som det er tale om en fullbyrdet kjensgjerning, belegge med pinlig nøyaktig statistikk det som Fallaci fornemmet med sitt sanseapparat i 2003. Hvem som er den største intellektuelle, får enhver tenke sitt om.

I mars i år utgav Jérôme Fourquet boken L’Archipel français – naissance d’une nation multiple et divisée, som på norsk blir «Det franske arkipelet – en mangfoldig og splittet nasjons fødsel». Tittelen forteller oss at Frankrike er å sammenligne med et stort havområde hvor vi finner en rekke små øyer, hvor øyfolkene lever isolert fra hverandre. Det er nok kaldt ute i vannet. Flerkultur er altså ensbetydende med splittelse.

Boken, som for tiden ligger øverst på fransk Amazons bestselgerliste over politisk litteratur, forteller om en antropologisk omveltning av få tiårs varighet, som først og fremst skyldes avkristningen og det samtidige opphøret av den patriotiske, republikanske ånden. Det Frankrike vi kjente, finnes ikke mer – eller det finnes bare flekkvis. Tilbake står nesten bare identitetspolitikk og interessegrupper. Et nasjonalt fellesskap viker plassen for kamp mellom særinteresser. Alle trekker seg tilbake til sine.

Éric Zemmour har tidligere satt fingeren på de tre antropologiske hovedgruppene: Eliten i de store byenes finere strøk, elitens innvandrede tjenerskap i forstedene og byenes mindre fine strøk som den svinnende innfødte middelklassen forlater, og vanlige franskmenn i periferien. Dette er ikke nytt, men tiden har forsterket skillene. Macron-folket er i dag skarpt adskilt fra Le Pen-folket. Felles kultur og referansepunkter er simpelthen borte. Barna går ikke på den samme skolen. Interessen for allmennkringkasting er i fritt fall. De mange små tingene som binder et folk sammen, forsvinner.

Forandringene gir seg også uttrykk i endrede vaner hos folk, kan Fourquet konstatere. Han tallfester det også, og illustrerer tallene med hjelp fra samfunnsgeografen Sylvain Manternach. For hundre år siden var det for eksempel mange jentebarn som ble døpt Marie. I dag blir de ofte ikke døpt, og det er nesten ingen nyfødte pikebarn som får navnet Marie lenger, mens 18,8 prosent av navnene på nyfødte er arabiske. Kun seks prosent av befolkningen går regelmessig i kirken. Ved inngangen til 1960-tallet var 40 prosent praktiserende kristne.

Forfatteren beskyldes for indirekte å støtte påstanden om at det pågår en befolkningsutskiftning. Denne kjensgjerningen forsøker makteliten og dens tjenerskap å stemple som en konspirasjonsteori, men at den innfødte befolkningen reduseres mens innvandringsbefolkningen øker, kan ikke lenger benektes av opplyste personer i god tro. Fourquets svar lyder ganske enkelt at «det er min jobb å beskrive virkeligheten klinisk og så objektivt som mulig».

Og det står altså ikke særlig bra til med pasienten. Forfatteren bemerker også et nytt forhold til kroppen: Det er mye vanligere med tatoveringer enn før (hver fjerde person under 35 år har en), folk kremeres istedenfor å begraves, og det er en voldsomt økt interesse for seksualitet og kosthold, der man ser fremveksten av veganisme og seksuell nyorientering. De unge bytter ut vinen med cannabis, og er skeptiske til å vaksinere seg.

Ingen vet hva som blir utfallet av denne kulturelle revolusjonen, og Fourquet har for sikkerhets skyld gitt boken sin den ekstra undertittelen «Où allons-nous?»: Hvor går vi?

Det er vanskelig å se for seg at veien går i retning større samfunnsstabilitet. For land som ikke ønsker å gå langs denne ukjente veien, kan Frankrike vanskelig tjene til mye annet enn skrekk og advarsel.

 

Le Point – Financial Times – Die Welt

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.