Kommentar

Oriana slipper ikke taket. Du kommer ikke umerket fra et møte med «Fornuftens styrke». Tro ikke på det som er skrevet: de kan, med et par hedelige unntak, ikke lese.

Dermed bekrefter de bare det som er hennes tese: At Vesten og Europa er grepet av en frykt som gjør at de benekter og undertrykker noe som de ikke kan håndtere: møtet med et økende antall muslimer som virker som en langsom detonerende bombe under vestlige samfunn.

Det er ikke enkelt. Det er vanskelig å finne ord. Det handler om mot. Oriana Fallaci er modig. Hun er syk, mener jeg å merke. Det gjør at hun noen ganger biter som et avkreftet dyr. Men hennes ånd triumferer. Hennes mot og lojalitet. Mot Europa, mot den europeiske kultur.

For noen ganske få år siden skrev Hans Magnus Enzensberger at Europa var i ferd med å bli et museum. Det har bare aksellerert: det doneres hundrevis av millioner til museer og samlinger. Det nye borgerskapet betrakter kunsten som religon. Hva enten det er musikk, bildende kunst, eller bygninger. Man lever av å fråtse i kultur.

Men uansett hvor detaljrik kunnskapen blir: det er noe dødt over det. Det er som en konservering, en vegetering på noe som har vært.

Det finnes en annen opplevelse av europeisk kultur gjennom tidene, som går sammen med en opplevelse av fellesskap med hele Europas folk: vi deler den samme historien, mye rykker nærmere, kjennes betydningsfullt.

Det skyldes både den europeiske integrasjon, globaliseringen, at verden krymper, og de nye folkevandringene: hvor uendelig mye mer har ikke en nordboer til felles med en polakk enn en pakistaner eller marokkaner?

Det er bare noen få år siden vi snakket om det fargerike fellesskap som en vakker drøm vi trodde på. Det gjør vi ikke lenger. Hva kan det komme av?

Her er det store tabuet: jeg tror det er noe antitetisk mellom muslimsk kultur og europeisk. Dette er ikke noe nytt. Det har eksistert siden islam fikk fotfeste på europeisk side av Bosporos og krysset Gibraltar. En spenning og konflikt. Konflikten reaktiveres når et stort antall muslimer slår seg ned i Europa. Den blir akutt av den indre striden mellom muslimer, hvis mest ekstreme utslag er den revolusjonære voldsnihilismen til Al Qaida og likesinnede. Deres hovedfiende er USA/Israel og vestlig kultur som sådan.

Derfor fikk drapet på Theo van Gogh så store ringvirkninger. Folk forstår intuitivt mer enn de greier å artikulere. Her er mennesker som ønsker å regulere ytringsfriheten med slakterkniven. 60 år etter befrielsen av Auschwitz.

Bevisstheten om konflikten med islam gjør at fortiden blusser opp: den reaktiveres og må revurderes ut fra dagens situasjon, slik mennesker til alle tider har gjort når forholdene endrer seg. Hva er det vi ikke har forstått? Hvordan kan fortiden hjelpe oss til å forstå?

Det er krig og konflikter som avføder stor historieskriving. Derfor vil vi ha interesse av å lese om ottomanerriket. Hvordan behandlet det de betvungne folkene? Var det så mildt som man vil ha det til? Hvordan var det å være dhimmi i Europa gjennom flere hundre år? Kanskje det ikke var så greit som man gjerne vil ha det til?

Historien om Vesten er voldsom, kataklysmisk: fra Einstein til Himmler. Det er historien om frihetens ekspansjon på alle områder, men også hvordan friheten ble brukt til å iscenesette et folkemord uten sidestykke.

Ytterpunktene sprenger alle rammer og forestillinger. I den muslimske verden har det i stor grad vært stillstand, særlig i Midtøsten. Fremdeles snakker man om å gjenreise fordums storhet. Ikke skape noe nytt.

60 prosent av befolkningen i araberlandene er under 25 år. De åpne grensene har brakt store minoriteter til Europa. De utnytter den store toleransen som har vært styrende prinsipp etter Auschwitz. Med «utnytte» mener jeg ikke nødvendigvis noe klanderverdig. Det er her Fallaci er for ensidig. Mange av de som kommer har ingen forutsetninger for å forstå den positive toleransen, den enorme tilliten til enkeltmennesket. Friheten. De ser ikke forskjell på denne og the permissive society, det grenseløse, det kommersielle som appellerer til lavere instinkter.

Identiteten blir problematisk. Noen blir strengt religiøse, ut fra et behov for å markere grenser. Andre dropper ut, og blir kriminelle. Atter andre tar høyere utdannelse, er flinke. Men også de forteller om friksjon med «de innfødte».

Fallaci begår en synd når hun ikke slår fast at det har kommet mange asylsøkere til Europa som virkelig trengte beskyttelse. Det skal vi fortsette med. Men hvordan leve med bevisstheten om at man har sendt uskyldige mennesker lukt i helvete? For det gjør ethvert system, det greier ikke være rettferdig. For å avvise de uønskede må noen uskyldige ofres. Tenk om politikere våget å dele disse brutale sannheter med folket?

Tidligere sa man at Europa holdt på å bli avkristnet. Nå holder vi også på å bli gråe i håret. Med en skjev aldersfordeling: få barn og mange gamle. Men innvandrere har mange barn. I Oslo er over 30 prosent av barneskolen fra fjernkulturelle strøk. Det betyr en ganske annen virkelighet om noen få år.

Er Europa avkristnet? I den gjengse betydningen av ordet. Kirken er kjedelig og har lite å tilby. Man har ikke greid å fornye Kristi budskap. Men i en dypere forstand er ikke Europa avkristnet. Kristendommen inngår i selve den lufta vi puster i. Den er en del av vår identitet.

Derfor er debatten om statskirke og formålsparagrafer helt forfeilet: man gir ikke frivillig avkall på¨en priviligert posisjon hvis det offentlige rom fylles av en ny religion som er mer intolerant enn kristendommen har vært på mange hundre år.

Vi lever ikke i Kardemomme by. Befinner oss ikke svevende i et ahistorisk rom. Historien har alltid handlet om makt. Hvis det oppstår et vakuum vil noen fylle det.

Det er det Fallacis bok handler om. Hun er fylt av den samme tro på frihet som de store frihetsheltene på 1800-tallet. Hun øser ut sin forakt over dagens ledere som later som om det ikke koster noe. Som om friheten er uendelig, kan tøyes og deles i alle retninger. Spesielt hatefull er hun mot Den euro-arabiske dialog, en byråkratisk elefant som føder konfranser og papers som en stri elv. Men å se den som et bevisst svik mot Europa greier jeg ikke. Det er mer snakk om den samme unnfallenhet som har vært Europas varemerke fra München til Bosnia, og europeiske ledere ser ikke ut til å bli kvitt den. De våger ikke innse at friheten har sin pris. At den koster. Noen ganger det ytterste offer.

Hvorfor lyder slike ord hule i mange europeeres ører? Det er ikke lenge siden ukrainerne gjennomførte sin revolusjon. Men vi fikk ikke høre om alle spesialstyrkene som ble trukket inn i hovedstaden, og sto oppmarsjert i sidegatene med skarpe skudd. Kiev var tett på et blodbad.

Ved siden av friheten, fornuften. Fallacis fornuft er en annen enn snusfornuften, den aksepterte sannhet. Det er den fornuft som bor i brystet like mye som hjernen. Som kjenner pasjoner. Oriana minner om Pallas Athene som springer ut av Zeus panne, klar til kamp.

Jeg ser at nesten halvparten av Dagbladets ti intellektuelle nevner Hannah Arendt som sitt intellektuelle forbilde. Men ingenting av det de sier tyder på at de har forstått hennes lidenskapelige forhold til politikk; at republikken må forsvares hver eneste dag, mot ytre og indre fiender. Arendt og Fallaci er medlemmer av en usynlig polis. Vi trenger deres mot.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også